«Historien om 12 malerier» av Ida Lorentzen

Samlingen av gamle sjelfulle bygninger på Norsk Folkemuseum, hvor mennesker gjennom tidene har levd, spist, elsket og sovet, satt barn til verden og åndet ut, har fascinert og inspirert meg. Jeg har valgt ut 12 motiver til denne utstillingen.

  • Ida1 (Foto/Photo)

Min malehistorie begynner med «Raulandstua». Denne mørkbeisede tømmerbygningen ble bygget i 1238, og er utrolig nok det eldste bevarte bolighus av trevirke i verden. Vedlikeholdet, både innvendig og utvendig, er fremragende, og gir besøkende følelsen av at huset vil stå til evig tid. Raulandstua står beskjedent plassert på Numedalstunet, og er derfor lett å spasere forbi. Men bøyer man nakken og går inn den lave døren, blir man overveldet. Det store høyloftede indre rommet med overlys har vakre tømmervegger og ett langbord, som står på et inntørkede og krakelerte jordgulv.

  • Ida2 (Foto/Photo)

Et av Norsk Folkemuseums flotteste hus er «Chrystiegården». Denne rikmannsboligen ble oppført i Brevik i 1761. Her hadde de nok av livets goder, bortsett fra medisiner. Og sykdom rammet både rik og fattig. Derfor har jeg malt inn kun to kopper på bordet. Og de kan lett gå i stykker. Livet, som i dag, var skjørt for alle.

  • Ida3 (Foto/Photo)

Denne bygningen tjente som hovedstadens fengsel på begynnelsen av 1800-tallet. Her satt legpredikant og industrigründer Hans Nielsen Hauge bak lås og slå i sju år. Uten rettssak eller domfellelse. Fengselscellen hans lå i andre etasje, hvor vi skimter en skyfri himmel speile seg i vinduet. Den mørke inngangsdøren lengst til høyre står i sterk kontrast til bygningens lyse eksteriør. Hans Nielsen Hauge ble ikke mer enn 53 år (1771–1824), men utrettet mye i sitt korte liv. Han og hans følgesvenner, også kalt haugianerne, utfordret styresmaktene. Som åndelig leder bidro han til å stake ut veien mot det liberale demokratiet vi har i Norge i dag.

  • Ida4 (Foto/Photo)

Fengselets inngangsparti er mørkt og lite innbydende. Den smale trappen mellom dørene leder opp til annen etasje og Hans Nielsen Hauges isolerte fengselscelle. Bak de to dørene i inngangspartiet skjuler det seg celler, til venstre en for (mannlige) borgere og til høyre en for kvinner. I tillegg fantes det en stor celle for misgjerningsmenn. Med andre ord, de innsatte ble rangert både etter kjønn og klasse.

  • Ida5 (Foto/Photo)

«Lendestova», opprinnelig fra Lende i Time på Jæren, ble bygget i 1845. Utvendig er det hvitmalt og ligger idyllisk omkranset av et steingjerde, typisk for Jæren. Kontrasten til det mørke, noe dystre interiøret er stor, og kan kanskje skape en lengsel etter å reise bort, til et nytt land? Mellom 1830 og 1920 forlot mange hundre tusen nordmenn hjemlandet for å skape seg et nytt liv i det «forjettede» landet Amerika. Majoriteten kom fra dette området.

  • Ida6 (Foto/Photo)

Det ser så fredfullt ut, ja nesten romantisk, her i Johannesgate på Enerhaugen i Oslo. Vi er i 1850-årene. Grønnmalte stakittgjerder om- kranser de små husene, mens majestetiske løvtrær strekker seg mot en blå himmel. Innendørs er det ikke fullt så sjarmerende. Arbeiderfamilier med mange barn stuet seg sammen på ett eller to rom. Flere familier delte kjøkken. Omveltningen til et mer industrielt samfunn førte blant annet til at folk strømmet til byene. Det oppstod bolignød i Oslo. Det er derfor et paradoks at jeg i 2020 fremstiller disse husene så romantisk. Kanskje jeg lengter etter fortiden, til og med en urolig en.

  • Ida7 (Foto/Photo)

Da jeg skulle male stuen i Johannesgate, ble jeg grepet av atmosfæren i rommet. Tross den åpenbare fattigdommen hersket det en stolthet og verdighet her. Men det var så lavt under taket at jeg måtte bøye nakken, og jeg kjente et snev av klaustrofobi. Derfor ga jeg rommet mer luft, så det ble større avstand mellom gulv og tak.

  • Ida8 (Foto/Photo)

Stillebenet med vaskeservant og vannmugge forteller om hvordan menneskene vasket seg på 1800-tallet. Mens jeg malte dette, tenkte jeg på Eilert Sundt (1817–1875). Han var sosiolog og pioner på å forske i hvordan menneskene levde. I dette tidsrommet ble arbeidet med offentlig folkehelse «født» i Norge. Blant annet ble det anbefalt å vaske hendene med vann og såpe for hindre smitte av sykdommer.

  • Ida9 (Foto/Photo)

Dette er ett av mine favorittrom her på Norsk Folkemuseum. Blant velstående var det vanlig å ha et påkostet og elegant visittrom. Det fungerte som en nøytral sone mellom verden utenfor og deres private gemakker. Dette rommet ble opprinnelig innredet av et ungt, nygift par i 1760. Her tok de imot gjester og konverserte, kanskje drakk de en kopp te? Veggmaleriene forestiller havner i Middelhavet, og antyder at paret var reisevante. Men den halvåpne døren vekker min nysgjerrighet. Hva gjemmer seg innenfor?

  • Ida10 (Foto/Photo)

1814 er kanskje det viktigste året i Norges historie. Fra å ha vært styrt av Danmark under en eneveldig konge i 400 år, havnet vi i union med Sverige under et konstitusjonelt monarki, dvs. svenskekongen godtok vår nye grunnlov. Dette rommet tilhørte Jørgen Herman Vogt. Han var politiker, først under danskekongen, deretter i 1814 under det svensk-norske styret. Vogt var gift to ganger, og fikk barn i begge ekteskap. Hjemmet ble røyk- skadet i forbindelse med en brann i kvartalet og deretter dekorert som vi ser det i dag. Jeg har latt lyset komme inn fra to motsatte lyskilder, som en metafor på hans todelte liv.

  • Ida11 (Foto/Photo)

Vi er i det samme rommet, hvor vinduslyset får den rosa veggen til å gløde. Under viktoriatiden var det ikke uvanlig å male veggene rosa. Som vi i dag maler dem grå. Jeg mediterte over fargen rosa mens jeg malte, og undret meg over hvorfor en så vakker farge ikke brukes mer. Det er en nostalgisk farge, men den har en egenskap som kan lette på sinnet, noe som vi kanskje vil trenge i fremtiden.

  • Ida12 (Foto/Photo)

Kjøkkenet befinner seg i det gule gårdshuset fra Trøndelag, og er fra 1959. Egentlig er det stort og lyst, men jeg valgte å male det trangt og mørkt, så blikket føres mot vinduet og lyset utenfor. På 1950–60-tallet var kjøkkenet kvinnens arbeidsplass. Jeg var ung jente på den tiden, og husker det godt. Ting har endret seg, men jeg mener at arbeidsfordelingen i hjemmet fremdeles ikke er helt likestilt i vår tid. Derfor syntes jeg det var viktig å male dette motivet.