Wessels gate 15: Bonytthjemmet

Våre hoder var like fulle av idealer og ideer som våre lommebøker og bankkonti var tomme.

Tove Kvalstad og Ola Ulset
  • Tove Kvalstad (Foto/Photo)
    Tove Kvalstad fotografert av Ola Ulset på 1970-tallet.

I 1976 flyttet det unge paret Tove Kvalstad (født 1948) og Ola Ulset (født 1947) inn i hjørneleiligheten i tredje etasje i Wessels gate 15. De hadde truffet hverandre da de gikk i samme klasse på Statens håndverks- og kunst­industriskole, og den nye boligen var deres første felles hjem og deres første felles arkitektprosjekt. Det var en obligasjonsleilighet der et innskudd på 60 000 kroner ga 15 års leie. Husleien var 800 kroner i måneden.

  • Ola Ulset (Foto/Photo)
    Ola Ulset fotografert av Tove Kvalstad på 1970-tallet.

En direkte årsak til at de fikk tak i leiligheten var at Tove kjente noe til gårdeieren. Samtidig likte de at den var lys og stor (115 m2 netto), hadde balkong og flere pipeløp, og ikke minst at den lå sentralt. Teknisk sett var den noenlunde i stand da de flyttet inn, men nedslitt og til dels ødelagt. Men ifølge Ola hadde den «sjel for dem som hadde evnen til å se gjennom grumset».

De bestemte seg raskt for å foreta en total oppussing, noe som ga dem mulighet til å prøve nye ting og løsninger og dra nytte av utdannelsen sin. På grunn av begrenset økonomi, valgte de å gjøre alt selv. Det ble mange billige innkjøp fra IKEA og tråling av annonser etter gode tilbud fra byggevare- og malerforetninger. Men de hadde også lyst og de nødvendige praktiske kunnskapene til å gjennomføre det store oppussingsprosjektet. Da kunne de få det nøyaktig slik de ville, samtidig som de hadde stor respekt for leilighetens iboende kvaliteter og egenart.

  • Tove Kvalstad og Ola Ulset ved arbeidsbordene (Foto/Photo)
    Tove Kvalstad og Ola Ulset ved arbeidsbordene sine i Bonytthjemmet – 1979 på Norsk Folkemuseum, 2004. «Det som allikevel kanskje er mest spesielt er når Ola og jeg av og til besøker 'hjemmet' vårt. Vi titter rundt, sitter og filosoferer litt på kjøkkenet. Dette var det første virkelige hjemmet vi hadde sammen, som vi brukte mye tid og krefter på å skape. Plutselig å være tilbake i 1979, en fortid med gleder og sorger, en tid vi var unge, idealistiske og radikale, det er få forunt.» Tove Kvalstad: Å komme på museum, 2010. Birte Sandvik / Norsk Folkemuseum

Oppussingen pågikk kontinuerlig ved siden av full jobb til 1979. De gjorde lite med planløsningen, men alle gulv, vegger og tak ble fullstendig rehabilitert. Det gamle, lefsete tapetet i de to stuene ble festet så det ble stramt og fint. De fikk kjøpt en gammeldags malerstrie nesten gratis, men hadde ikke tenkt på hvor mye klister og maling som måtte til for at resultatet skulle bli bra: hele 70 liter klister og 50 liter maling! Det ble ikke så billig likevel. Men både vegger og tak ble til slutt, etter utallige malingslag, helt hvite – for hvitt framhevet de gamle kvalitetene best. De gamle takrosettene fra gårdens byggeår, som hadde overlevd utallige oppussinger, ble selvsagt beholdt i begge stuene. Det ble også de gamle fyllingsdørene og brystpanelet under vinduene, men her ble alle malingslag fjernet så furuen kom fram. De gamle tregulvene i stuene var dessverre tildekket med sponplater, hvis ikke ville de ha slipt de ned og lakket de. Men noe måtte gjøres og de valgte derfor en grå, heldekkende nålefilt i begge stuegolv. Den var både billig og nøytral og fungerte godt mot alt det hvite. Entreen og soverommet fikk derimot sine opprinnelige tregulv tilbake: Gammel linoleum ble fjernet og gulvene slipt og behandlet. På soverommet brukte de en såkalt DD-lakk – en tokomponentlakk som ifølge Ola var så hard at man kunne kjøre på den med buldozer, og som forsvant fra markedet i stillhet! Her ble den ene veggen malt dyp grønn, mens de andre veggene ble ribbet for alle tapetlag og fikk stå nakne med grønnsåpeskurt rupanel.  

Som delvis hjemmearbeidende arkitekter, trengte de et godt arbeidsrom med plass til tegnebord og godt lys. Det opprinnelige kontoret ble for lite og de bygget derfor en reol i den ene stua som besto av selvlagde bokhyller som skilte mellom kontor- og stuesonen, uten å ødelegge rommets helhet. En hjemmelaget «lysekrone», bestående av fire rislamper fra IKEA og oppadlysende spoter hengende i et kryss av elektrikerrør i plast, underskreket rommets sentrum.

  • Den rekonstruerte entree (Foto/Photo)
    Den rekonstruerte entreen hos Tove og Ola på Norsk Folkemuseum. Da paret flyttet inn i Wessels gate 15 i 1976, var veggene i entreen dekket av huntonittplater over panel og murpuss. Platene og panelet ble fjernet og pussen meislet ned. Mursteinsveggen og bindingsverket under kom dermed til syne og ble børstet med stålbørste, vasket og behandlet med støvbindende mattlakk. Treverket ble påført tjærefarget beis. Med utgangspunkt i dokumentasjonsfotografier fra gården ble veggene nøyaktig tegnet opp og gjenoppmurt på museet med originale murstein og bjelker fra Wessels gate 15. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Mest arbeid ble det kanskje med entreen. Her ble all panel revet, så det utmurte bindingsverket kom til syne. De synes det var så vakkert, men siden det ikke var beregnet for eksponering, ble mursteinen behandlet med støvbindende mattlakk og treverket påført tjærefarget beis. Men kjøkkenet var også en utfordring. Tove og Ola ønsket seg et litt rustikt kjøkken – i kontrast til resten av leiligheten, og så for seg et landsens fransk kjøkken i rødt, hvitt og blått. Og slik ble det. Den opprinnelige kjøkkenbenken som sto igjen fra byggeåret ble pusset opp sammen med overskap fra 1930-tallet, underskap fra 1950-tallet og oppvaskbenk fra 1960-tallet. Gamle malingslag ble fjernet, furu fikk være furu med signalrødt og signalblått som kontrastfarger på vegger og skap. Kottet foran badet ble bygd inn i kjøkkenet og gjort om til daybed/gjesteværelse. Det gamle tregulvet var dessverre borte og erstattet med et praktisk, kjedelig støpt gulv. Men de ville ha tregulv. Økonomien på det tidspunktet tillot 15mm gran rupanel, som ved et uhell ble tilsølt med rødvin. Og siden fargen på rødvinsflekken var så fin, «beiset» de like godt hele gulvet med rødvin! Vin var imidlertid dyrt, mens vinballonger var billig på loppemarked. De bygde derfor en egen vinhems til vinproduksjon på kjøkkenet.

  • Stuekroken (Foto/Photo)
    1/2
    Stuekroken hos Tove og Ola i Bonytthjemmet – 1979 på Norsk Folkemuseum. Silketrykket mellom bokreolene er laget av Toves søster Wenche Kvalstad Eckhoff. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
  • Hjørnestua (Foto/Photo)
    2/2
    Hjørnestua hos Tove og Ola i Bonytthjemmet – 1979 på Norsk Folkemuseum. Som de andre rommene i leiligheten, er hjørnestua en svært nøyaktig rekonstruksjon av originalen i Wessels gate 15 i 1979. Den største forskjellen er at originalleiligheten lå i tredje etasje og var den eneste i gården med balkong. På museet ligger den i annen etasje uten balkong. «Hvis det ikke hadde vært fordi solforholdene og utsikten er annerledes enn der gården opprinnelig lå, hadde jeg selv ikke kunnet skille denne leiligheten fra den vi bodde i tidligere.» Tove Kvalstad: Å komme på museum, 2010. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
  • På kjøkkenet (Foto/Photo)
    På kjøkkenet er det et lite bord med sitteplass for tre. Rommet er ifølge Bonytt 1979: 6/7 «preget av varme farger og gyllent treverk». Fargene «signalrød» og «signalblå» står i kontrast til det oljede treverket. Gulvet er 15 mm gran rupanel, som Tove og Ola hadde lagt selv, beiset med rødvin! «Vi ønsket et litt rustikt kjøkken i kontrast til resten av leiligheten, og hadde noen ideer om et landsens fransk kjøkken i rødt, hvitt og blått.» Ola Ulset: Før vi kom på museum, 2010. Kjøkkenet fungerte også som gjesterom. De slo ned veggen mot det opprinnelige kottet og fikk dermed plass til en stor «daybed». Jan Larsen, Nye Bonytt / Norsk Folkemuseum

Matlagingen foregikk stort sett i stearinbelysning. Det var nemlig såpass dårlig kapasitet på de gamle stigeledningene i gården, med knapt 2000 watt strøm for hele leiligheten, så sikringene gikk hele tiden. 

Ola fant en gammel magasinkomfyr på loftet, som både var strømbesparende og varmegivende. Men alle andre elektriske apparater, til dels også lyset, måtte likevel slås av når komfyren var i bruk. Forbruket av hovedsikringer var stort og etter hvert fikk de gjennomslag for at gårdeier måtte skifte deler av det brannfarlige elektriske anlegget. 

Men det var likevel så lite strøm i leiligheten at de måtte sette inn en kombinert peis og parafinbrenner i den ene stuen og peisovn i den andre. Det ville vært umulig for dem i bo i leiligheten om vinteren uten disse, men i tillegg til varme ble det også stemning. 

I løpet av tre år omskapte Tove og Ola leiligheten slik at den ble som de ønsket. Men når de gikk i gang med oppussingen i Wessels gate 15, hadde de ingen klar plan på forhånd. Resultatet ble til underveis, ikke minst styrt av hva økonomien tillot.

  • Kjøkkenbenken (Foto/Photo)
    Kjøkkenbenken med oppvaskkum, kjøleskap og magasinkomfyr ble ikke vist i reportasjen i Nye Bonytt i 1979. Rekonstruksjonen på Norsk Folkemuseum er derfor basert på en skisse tegnet av Ola Ulset 24 år senere. Den gamle magasinkomfyren var nyttig i en leilighet med mindre enn 2000 W elektrisk strøm tilgjengelig totalt. Hemsen i bakgrunnen, med store ballonger for hjemmelaget vin av frukt og bær, var et populært innslag blant gjestene.

1970-tallets tidsånd spilte en viss rolle, særlig at de gjorde alt selv, men de var ikke spesielt radikale eller ideologisk orientert. Estetiske forbilder betydde nokså mye – de var delvis inspirert av funksjonalismen. Men det viktigste var å bruke ideer de hadde fått da de gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole: «Vi ønsket en stil i skjæringspunktet mellom røffhet og minimalisme – etter vårt eget hode.»

Den ferdige leiligheten var preget av en uformell atmosfære, i en kombinasjon av moderne urbanitet og norsk bygdekultur. Det hyggelige og norske kom best til uttrykk på kjøkkenet, mens stuene hadde et mer moderne preg. Her ble inventaret preget av moderne IKEA-møbler i stålrør, plastbord, grønne planter og et 1700-talls bondeskatoll. En rekke tekstiltrykk laget av Wenche Kvalstad Eckhoff, Toves søster, satte farge på interiøret i begge stuene.

  • Den originale hjørnestua (Foto/Photo)
    1/2
    Den originale hjørnestua i Tove og Olas hjem i Wessels gate 15, 1979. «Stuen er innredet på en noe uvanlig måte – møblene er plassert på skrå i forhold til veggene, utgangspunktet for denne plasseringen var ideen om å la hjørneveggen være bestemmende for rommets 'retning'. Et høyt og et lavt bord er satt inntil hverandre i vinkel – begge med stoler rundt, her kan man velge om man vil sitte høyt eller lavt. Stua er dominert av såkalte kalde materialer og farger – stål og glass – sort, hvitt og grått. Til tross for dette virker ikke rommet goldt og avvisende, derimot gir det enkle farge/materialvalget en sterk følelse av rommelighet.» Jan Larssen, Nye Bonytt / Norsk Folkemuseum
  • Den originale stuekroken (Foto/Photo)
    2/2
    Den originale stuekroken i Tove og Olas hjem i Wessels gate 15, 1979. Selve rommet er en kombinasjon av stue og arbeidsrom. Her er det lave stoler av typen Pix fra IKEA og et rundt bord. Skillet mot arbeidssonen består av selvlagde bokreoler. Store rislamper med svake lyspærer gir hyggelys, mens en gulvlampe med vid skjerm brukes til allmennbelysning. Jan Larsen, Nye Bonytt. / Norsk Folkemuseum
  • Skatollet (Foto/Photo)
    Skatollet i hjørnestua er et arvestykke fra Toves familie som står i kontrast til resten av rommet. Til høyre ses Olas gamle elgitar, som han lagde selv og brukte da han spilte i bandet the Falcons på 1960-tallet. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I 1979 var hjemmet deres klart for presentasjon i interiørmagasinet Nye Bonytt. I tillegg til mange fotografier av leiligheten, inneholdt den seks siders lange artikkelen også en rom- og møbleringsplan, samt en grundig redegjørelse for hvordan de hadde foretatt en nesten total rehabilitering av leiligheten. Det framkom også detaljerte beskrivelser av materialvalg og overflatebehandling.

I 1984 flyttet Tove og Ola fra Wessels gate til Oscars gate. I deres nye hjem passet ikke alle gjenstandene fra 1970-tallet og mengder av pappesker fulle av ting havnet i loftsboden. De skulle ikke bli gjenåpnet før nesten 20 år senere. Da hadde en venn av Tove fortalt henne om en reportasje i OBOSbladet,der det sto at bygården i Wessels gate 15 skulle flyttes til Norsk Folkemuseum. Som tidligere beboer i bygården tenkte Tove at Bonytt-reportasjen kunne være interessant for museet og sendte derfor hele bladet til museet. Hun fikk rett. Museet tok kontakt. Det startet med et møte i leiligheten i Oscars gate.

Vi oppdaget raskt at noen møbler, pyntegjenstander og veggbilder fra tiden i Wessels gate fortsatt var i bruk. Så fikk vi titte i loftsboden. Med skjelvende hender ble nedstøvete pappesker åpnet og enda flere gjenstander fra Wessels gate kom til syne. Museet var ikke i tvil: Kunne Tove og Ola tenke seg å få leiligheten fra 1970-tallet rekonstruert på Folkemuseet? De tente straks på ideen. Det ble etter hvert mange møter. Ola laget skisser og tegninger som kunne være til nytte under rekonstruksjonen og de var informanter under hele prosessen. Alt de kunne finne av småting, fotografier, tegninger og lignende fra 1979 eller tidligere, ble gravd frem. «Det var en vanvittig morsom prosess. På en måte var vi detektiver i våre egne ting»,forteller Tove.

  • Soveværelset (Foto/Photo)
    Soveværelset i Bonytthjemmet – 1979 på Norsk Folkemuseum. Veggen bak den hjemmesnekrede senga er malt med «Karjolgrønn» farge, mens gulvet er slipt og lakkert. Hyllesystemet stammer fra IKEA og var egentlig beregnet for entreer. Soverommet er også trimrom med ergometersykkel og ribbevegg. 1970-tallet var tiåret da «treningsbølgen» begynte. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Museets mål med Bonytt-hjemmet var å gjenskape en leilighet som faktisk hadde ligget i Wessels gate 15. Tove Kvalstad og Ola Ulsets hjem var riktignok én etasje høyere opp (med balkong), men med ulike metoder ble det etter hvert mulig å foreta en fullstendig rekonstruksjon. Hovedkilden ble reportasjen i Nye Bonytt 6/7 fra 1979, som museet fulgte i minste detalj. I tillegg til dette bygget rekonstruksjonen mye på Norsk Folkemuseums dokumentasjon tatt like før gården ble revet i 1999, som omfatter foto- og videoopptak, samt farge- og overflateundersøkelser på autentiske bygningsdeler. 

  • Ola og Tove (Foto/Photo)
    I 2002 begynte samarbeide med.Tove.Kvalstad og Ola Ulset. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

For å supplere og kontrollere de andre kildene, ble det foretatt omfattende intervjuer med Tove og Ola. Et særdeles godt samarbeid med ekteparet førte etter hvert til at nesten samtlige gjenstander fant veien tilbake til 70-tallet og Wessels gate 15 – noen som donasjon, andre som kjøp. Men sofagruppen Pix fra IKEA, med modulstoler i svart stofftrekk, hadde for lengst gått i oppløsning. Mangt er blitt sagt om sofaer fra IKEA, også at de går i stykker. Og Pix hadde i tillegg bare vært i salg hos møbelgiganten i 1978, så det var derfor ikke mange andre sofaer av denne typen som hadde overlevd de neste tiårene. Men etter mange etterlysninger i aviser og TV, dukket det opp noen slitte eksemplarer som lot seg kopiere.

Brikkene falt på plass. Det var bare to ting som manglet: Det lutede skatollet, som hadde vært i familien Kvalstads eie i flere hundre år, ønsket hverken Tove eller Ola i utgangspunktet å gi avkall på. Heller ikke Olas første innkjøpte kunstverk, som han hadde brukt en halv månedslønn på. Men etter hvert som leiligheten tok form, så de at de sto i en tidsmaskin. Det var jo bare dette som manglet for at interiøret skulle bli helt identisk med hvordan leiligheten deres så ut i 1979. Ekteparet tok selv kontakt med museet for å fortelle at de hadde bestemt seg for at også disse tingene skulle bli museumsgjenstander. «Skal det bli perfekt, så skal det bli perfekt, og gudskjelov er ingen av oss gift med tingene våre, men med hverandre.»

Portretter av en bygård

  • Bakgården i Wessels gate 15 (Foto/Photo)
    Bakgården i Wessels gate 15, 1985. Et viktig formål i arbeidet med utviklingen av bakgården, der Tove Kvalstad og Ola Ulset sto sentralt, var å legge forholdene til rette for barn Tove Kvalstad, Nye Bonytt / Norsk Folkemuseum

På 1970- og 1980-tallet var bomiljøet i Wessels gate 15 kulturelt og sosialt mangfoldig. Flere av beboerne var yngre mennesker i kreative yrker. Ved tre anledninger var det i disse årene reportasjer fra gården i magasinet Nye Bonytt/Bonytt.Den første artikkelen sto i nr. 6/7 1979, og omhandlet Tove Kvalstad og Ola Ulsets hjørneleilighet i tredje etasje. Reportasjen var på seks sider, og under tittelen «Bolig og kontor på 115 m2» ble leiligheten presentert som «rommelig, lys og lettstelt, trivelig og funksjonelt innredet.»

Neste omtale var i nr. 3/1985. Den handlet om bakgården med «Fra triste bakgårder til gode gårdsrom» som overskrift. Siden slutten av 1970-tallet hadde en gruppe etablert av beboerforeningen i strøket arbeidet med felles forbedring av gårdsrommene.

Tanken var å omskape dem til hyggelige arealer med grønne trær, lekende barn og muligheter for sosialt samvær.

  • Søren Yran (Foto/Photo)
    Søren Yran bak skrivebord sitt i hjørneleiligheten i 2. etg. i Wessels gate 15, 1984 Jan R. Ravnestad, Nye Bonytt / Norsk Folkemuseum

Oslo kommune hjalp til med planlegging, finansiering og gjennomføring, men uten beboernes innsats ville det ikke blitt noe resultat. Både Tove Kvalstad og Ola Ulset var sentrale i dette arbeidet.

Den siste reportasjen sto i nr. 8 1985, da leiligheten til Margareta (født 1955) og Søren Yran (født 1952) ble presentert under overskriften «Det viktigste er å skape gode romopplevelser». I et lengre intervju uttalte arkitekten Yran blant annet at «boligens karakter skal passe til beboerens gemytt». Denne leiligheten lå rett under Tove og Olas.