Hopp til hovedinnhold

Wessels gate 15: Ein norsk heim i ei ny tid

Kvar ting skal høva til det bruket han er etla til. Paa ein stol skal me kunna sitja bra; eit bord skal me kunna arbeida og eta attmed, og i ei seng skal me kunna kvila godt. Det ustøe bordet, den vonde stolen, den smale sengi er difor stygge. Men dermed er ikkje sagt at den maklege stolen, det støe bordet, eller den breide sengi er vene.

Ellen Key 1903: Gjer heimen din fager! (oversatt av Karen Grude Koht).

«Familien Ødegaard»

  • «Marie Ødegaard» ved pianoet. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I denne leiligheten bor en ung familie – mor, far og et lite barn – Marie, Ole og Anna Ødegaard. Begge foreldrene er innflyttere fra en østlandsdal. Han er bondesønn og hun er prestedatter, en allianse med bånd til både embets­standen og bondesamfunnet. De er begge lærere, men hun har vært hjemme siden datteren ble født. Familien har hushjelp, en ung jente fra samme bygda. Som Nora og Torvald Helmer i «Et dukkehjem» er Marie, Ole og Anna oppdiktet, riktignok ikke av Henrik Ibsen.

Innredningen av leiligheten er konstruert med utgangspunkt i de oppdiktede beboerne og et generelt kildegrunnlag, men med autentiske elementer i den faste innredningen fra gården. Leilighetens faktiske historie er gjenskapt i kjøkken, pikeværelse og gang. Originalt panel og listverk er gjenbrukt, med maling basert på nøyaktige fargeundersøkelse av de samme bygningsdelene.

  • Detalj av dragestilsmøblementet i dagligstua. En karakteristisk drage med gapende kjeft avslutter armlenene på stolene. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Marie og Ole Ødegaard sympatiserer med en av de markante kulturpolitiske retningene i tiden, bevegelsen der motkulturkrefter fra bygde-Norge står mot sentralmakten. Dette ytrer seg ved engasjement i «norskdomsrørsla», kamp for landsmålet, motstand mot unionen med Sverige og tilknytning til partiet Venstre.

Familien hører hjemme i middelklassen, men er ikke særlig velstående. De er over etablerings­fasen, men fortsatt så unge at innredningen i hjemmet i hovedsak er skaffet i tiden 1900–1905. Det meste av innboet har de kjøpt nytt, noe er arvestykker fra familien.

Stua

  • I dagligstua hos familien Ødegaard står en litt uvanlig ovn – en såkalt «antracitorovn», produsert ved Den norske Antracitor-Fabrik i Kristiania i 1893. Antracitorovner var rensligere, mer brenselsbesparende og lettere å vedlikeholde enn vanlige støpejernsovner. Det ble anbefalt å bruke «antracitkul» (energirikt kull) som brensel, men også torv og ved kunne brukes. Alminnelig kull kunne ikke benyttes. Det ble også anbefalt at ovnen brant døgnet rundt i den kaldeste årstiden. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Hjemmet er preget av nye tanker og ideer om hjeminnredning. De nye innredningsidealene bryter mot den eldre, borgerlige boskikken med overfylte rom. Kontrastene er mange sammenlignet med Helmers hjem fra 1879 i etasjen over. Hos Ødegaard foretrekkes det enkle og lyse framfor det overlessede, mørke og unødig eksklusive. Marie leste Gjer heimen din fager allerede i 1903. Hun liker Ellen Keys hovedbudskap om at alle kan skape et estetisk tiltalende hjemmemiljø med små og enkle midler, og at dette vil bidra til å gjøre oss til bedre mennesker. Mennesker som omgis av skjønnhet og lys, vil trives. Det trivelige, lyse, lette og fargerike står i høysetet, med forkjærlighet både for den myke art nouveau- eller jugendstilen, for den norske dragestilen og for «nasjonale» mønstre og farger i hjemmets tekstiler.

Fargene er gjennomgående lysere både i den faste innredningen og innboet. Himlingene er malt hvite i alle rom, vinduene likeså. Lyse, lette gardiner slipper dagslyset inn, og når mørket senker seg, gir de mange parafinlampene en mer effektiv belysning enn hos Nora og Torvald Helmer. Det er først sju år senere elektrisiteten kommer til å revolusjonere hjemmene i Wessels gate 15.

  • Den nasjonale dragestilen og den internasjonale jugendstilen (eller art noveau) levde side om side i det norske motebildet rundt 1900 og gled til dels over i hverandre. Sen dragestil er for eksempel sterkt preget av jugend. I familien Ødegaards dagligstue er både gardinene, tapetet, pipebordet og pidestallen med potteskjuleren i jugend. Pipebordet er karakteristisk. Ideelt sett skulle menn ha sitt eget røykerom, for å utrykke en mannlig kulturell sfære. Med begrenset plass til rådighet kunne et enkelt bord gjøre samme nytten, slik sybordet definerte det feminine. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Som kultur- og samfunnsinteresserte individer leser både Ole og Marie aviser, tidsskrifter og skjønnlitteratur. I tillegg til håndarbeid og pianospilling er dette aktiviteter som foregår i dagligstua. 

Stua skal være representativ samtidig som den er i daglig bruk. Den brukes både til familiesamvær og gjester. Rommet er møblert etter samtidens normer for en stue som skal dekke flere funksjoner. 

Mer velhavende middelklassefamilier hadde gjerne flere stuer til ulik bruk, som røkeværelse og damesalong. Hos Ødegaard er så vel røkebord som sybord plassert i samme stue, samt avishylle, piano og salongmøblement.

Ole og Maries engasjement og holdninger avspeiler seg tydelig i innredningen. Det er særlig i stua lærerfamilien viser sin entusiasme for det som samtiden betraktet som «det norske». Begeistring for den gamle bondekulturen i et stort veggteppe vevd med et modernisert mønster inspirert av bondens tepper og åklær, med innvevde initialer og årstallet 1899. To stoler med tidens rosemaling og en nipshylle i dragestil med pyntegjenstander underbygger også den nasjonale stilen. Som en særlig markering av de nasjonale strømningene i tiden troner det rene, norske flagget samt en liten byste av landsmålsfaderen og dikteren Ivar Aasen på pianoet. Over henger to bilder av jenter i nasjonaldrakt.

  • Dagligstua til familien Ødegaard preges av salongmøblementet i sen dragestil. Det ble laget i Ålesund etter bybrannen i 1904. Veggteppet fra 1899 er inspirert av vevnader fra det gamle norske bondesamfunnet. I avishylla til venstre ligger et eksemplar av Verdens Gang fra 7. Juni 1905 – dagen da unionen med Sverige ble oppløst. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Salongmøblementet i sen dragestil er helt etter tidens smak og er plassert med sjeselongen inntil en vegg. Bord og stoler er midtstilt i rommet under parafinlampen med et lite bord inntil motstående vegg. Taklampen synliggjør også interessen for Norges middelalder, dekorert som den er med motiver fra portalen Hylestad stavkirke.

Spisestue

Spisestua i rommet ved siden av har et mer tradisjonelt preg. Med sin strenge, litt formelle innredning i mørkere farger er det først og fremst jugendstilens myke formspråk som knytter den til århundreskiftet. Vegguret i historismestil er et arvestykke og er ikke moderne som innredningen for øvrig. Det er først og fremst det turkisblå tapetet, med sine gule blomsterbuketter i utpregete jugendlinjer, som skaper det moderne helhetsinntrykket. Både spisestua og dagligstua hadde fått nye, moderne tapeter et par år tidligere.   

  • Familien Ødegaards spisestue er innredet med møbler i jugendstil – tidens høyeste mote ved siden av den nasjonale dragestilen. På bufeen ligger en brodert duk med hardangersøm. På denne tiden var det vanlig i borgerskapet at hele familien spiste alle måltider samlet i spisestua. Den ble ikke bare brukt til selskap, slik som i arbeiderklassen og bondesamfunnet – dersom de hadde spisestue. Tjenerskapet spiste på kjøkkenet. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I et middelklassehjem som dette vil familien vanligvis innta alle måltider i spisestua. Samtidig skal rommet være presentabelt for gjester – for måltider i selskapelig samvær. Spisestuemøblementet som hører til i en slik stue, består etter konvensjonene av spisebord med stoler, buffé og anretningsbord. Det uttrekkbare spisebordet står midt på gulvet under taklampen, og stolene som er til overs når bordet er slått sammen, står stramt oppmarsjert langs veggene.

  • Portierene mellom spisestua og dagligstua, med sine kraftige farger, er kopier av originaler i Norsk Folkemuseums samling, vevd hos Den Norske Husflidsforening i 1899. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

To fulle bokhyller markerer lærerparets akademiske tilknytning. Et innrammet fotografi av Eidsvollsbygningen på veggen viser engasjementet for Norge som egen nasjon. Skurd med dragestilmotiver på bokhylla og akantus på nipshylla viser begeistringen for den «nasjonale» stilen. Fargerike portierer med store, lett stiliserte kastanjeblader og blomster, i døråpningen mellom spisestua og dagligstua, er vevd etter mønstertegninger fra Husfliden i Kristiania i 1899. De gir klare assosiasjoner til Arts & Crafts-bevegelsen i England, som var det mer sobre utgangspunktet for jugendstilen. På bufféen og anretningsbordet ligger hvite duker med hardangersøm, mens spisebordet friskes opp av en knall lysegrønn bordduk med jugendmotiv. Selveste Henrik Ibsen hadde tilsvarende i sitt hjem i Arbins gate 1 – på motsatt side av Det kongelige slott.

Kjøkken

  • Vedkomfyren i familien Ødegaards kjøkken er supplert med en Beatrice – en frittstående parafinbrenner som gjorde det mulig å koke for eksempel en kopp kaffe uten å fyre opp hele komfyren. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Mye er nytt i «Ein norsk heim i ei ny tid», men selve bruken av rommene følger fremdeles den tradisjonelle boskikken. De to stuene vender mot gata og utgjør den representative sonen i hjemmet. Skilt fra stuene med en gang, og vendt mot bakgården, er den private sonen: soverom, kjøkken, og pikeværelse med inngang fra kjøkkenet. Men også disse rommene har blitt modernisert. Kjøkkenet har fått en ny, mer praktisk vedkomfyr – mindre, men mer effektiv enn den store, runde som sto i kjøkkenet opprinnelig. I tillegg er vedkomfyren supplert med en liten, frittstående parafinbrenner. Nå er det ikke lenger nødvendig å fyre opp hele vedkomfyren hvis man bare ønsker å koke kaffe – en behagelig investering særlig sommerstid.    

Utslagsvasken ble byttet ut rundt 1900, da vannlåsen hadde kommet på markedet og krevde større rørdimensjoner enn det forrige avløpet. Lukter og gasser fra de andre kjøkkenene i gården slår ikke lenger inn i leiligheten til familien Ødegaard, som det gjorde når alt var åpent til kloakken. Men nå kan de heller ikke lenger snakke med naboene mellom etasjene gjennom utslagsvasken, som tidligere ble kalt «telefonen»!

Selve overflatene på kjøkkenet har ikke familien prioritert å gjøre noe med, for det er vanlig skikk å pusse opp de offisielle rommene i leilighetene først. Familien Ødegaard beholdt fargene som de var i både kjøkken og pikeværelset da de flyttet inn rundt århundreskiftet. Disse rommene ble sist malt opp av de forrige beboerne i 1880, men i de samme opprinnelige fargetonene som da gården var ny i 1865. Kjøkkenet har hatt ulike okertoner, en alminnelig farge på denne tiden, og det rosa pikeværelset har vært oppmalt i samme fargeskala i flere tiår etter byggeåret.

Pikeværelset

  • Det lille, lyse pikeværelset er innredet med en enkel, hvitmalt seng med klassiske «tempelgavler» og en brunbeiset kommode fra slutten av 1800-tallet. Det var vanlig at unge jenter hadde med seg sin egen kommode når de dro hjemmefra for å søke tjeneste. Der hadde de alt de eide. På veggen henger forkleet klart til bruk. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Den forrige tjenestepiken må ha klaget over kuldetrekk, for i deler av veggene i pikeværelset er det satt opp smale, profilerte lister mellom bordene for å minske trekk fra veggene. Det lille rommet er ellers enkelt møblert, som det vanligvis var i pikeværelser. Med sin knapt tilmålte fritid hadde tjenestepiken heller ikke behov for større oppholdsrom. Det var vanlig at vertskapet holdt møblene til rommet, med unntak av kommoden, som hun brakte med selv når hun dro hjemmefra og gikk ut i tjeneste. En seng, et lite bord og en stol, vaskevannsstativ og kommode utgjør møbleringen. Slik det skulle være, er sengen dekket med sengeteppe, det er duk og løper på bord og kommode, samt fillerye på gulvet. Hun har til og med en liten vedfyrt etasjeovn å varme seg på.

Soveværelset

  • På ekteparet Ødegaards soveværelse dominerer et hvitmalt møblement bestående av dobbeltseng, nattbord, servant og kommode. Den lyse fargen og de rene linjene er typisk for tidens nye innredningsidealer, der det enkle og vakre sto i høysetet. Møblementet er nylaget til Wessels gate 15 etter arbeidstegninger fra Den Norske Husflidsforening, datert 1905. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Tidens moderne innredningsidealer kommer tydeligere til uttrykk i soverommet ved siden av, som er felles for foreldrene og det lille barnet, Anna. I dette rommet hører vi tydelig ekkoet av Ellen Keys formaninger om å slippe lyset inn og holde seg til det enkle framfor det overlessede. Familien har beholdt tapetet som ble satt opp av de forrige beboerne omkring 1880. Men dette gråhvite tapetet var fremdeles i salg på begynnelsen av 1900-tallet, og fru Ødegaard liker den klassiske sirupsnippformen med 1860-tallets moderne blåfarge.

Rommet har en begrenset fargeskala. Ekteparet sover i to hvitmalte enkeltsenger satt inntil hverandre, med tilhørende nattbord, vaskevanns­servant og speil. Hele møblementet er nytt, tilvirket etter møbeltegninger utgitt av Den Norske Husflidsforening i 1905. 

  • Barnesenga i forgrunnen er av noe eldre dato og kunne vært arvet til ekteparet Ødegaards første barn. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Den eldre kommoden under speilet er malt i lik farge, benhvit, for å passe inn med resten av møblementet. Et stort, hvitt, håndstrikket sengeteppe, vevde sengeforleggere og hvitbroderte løpere og småduker på alle bordmøbler er slik det skulle være. Inspirasjonen fra Key er tydelig: Det ekte håndverket er å foretrekke framfor industriell massefremstilling.

Den mørkbeisede barnesengen er eldre og arvet, for barnesenger hørte ikke med til soveromsmøblementer. Men ved siden av står den enkle munkestolen fra 1890-årene. Med sine gilde farger ble den akseptert innenfor de nye hjemidealene.

Tiden rundt forrige århundreskifte innebar et endret syn på barn. Ellen Key argumenterer for eksempel sterkt for å liberalisere oppdragelsen i sitt mest berømte verk, Barnets århundrade, i to bind fra 1900.

Dragestil

  • Holmenkollen Turisthotell, 1902. Hotellet – selve mesterverket i norsk dragestilarkitektur – fikk en sørgelig skjebne. Den opprinnelige bygningen fra 1889 brant allerede i 1895 og ble erstattet av en enda staseligere utgave året etter. Interiøret var like eventyrlig som eksteriøret, med utsmykninger av blant annet Gerhard Munthe og Theodor Kittelsen. I 1914 brant også dette anlegget ned til grunnen. A. B. Wilse / Norsk Folkemuseum

I årene før 1905 var den nasjonale symbolikken overalt. Den spektakulære dragestilen i arkitektur og kunstindustri representerer noe så sjeldent som et særegent norsk formspråk. Dyre- og planteornamentikk slynget seg på alt fra husgavler til salongbord og parafinlamper, sterkt inspirert av vikingtiden og storhetstiden i høymiddelalderen (særlig stavkirkene). Dragestilen var spesielt populær i den voksende turistnæringen og bidro til markedsføringen av Norge. Flere av retningens hovedmonumenter ble bygget i hovedstadens nye utfluktsmål, Holmenkollåsen, blant annet Holmenkollen Turisthotell (1889/1895) og Frognerseteren Hovedrestaurant (1891).