I middelalderen kom inntektene til kirken i hovedsak fra bøndene i området. Både gjennom tienden, der bøndene var pliktige til å gi en tiendedel av avlingen sin til kirken, og gjennom gaver. Tienden ble delt i fire deler, en til presten, en til kirken, en til kongen og en til de fattige. Gavene kunne gis uten vilkår, eller var betaling for sjelemesser. Det vanligste var at man ga jordegods til kirken, som førte til at kirken raskt ble en stor jordeier.
Ved overgangen fra den katolske til den protestantiske kirken ved reformasjonen i Norge i 1536/37, overtok kongen eiendomsretten til kirken og dermed alle dens inntekter. De mange krigene på 1600-tallet tappet imidlertid staten økonomisk og kongen solgte kirker og krongods til privatpersoner for å dekke tapene. Gol stavkirke ble solgt til bonden Ola Markegard i 1723. Med kirken fulgte jordegodset og inntektene, men eieren fikk også vedlikeholdsansvaret for kirken. Gol stavkirke var på flere private hender, før den siste eieren Ola Hagen solgte den til Fortidsminneforeningen i 1881.