Leiligheten består av kontor, spisestue, salong, barneværelse, gang, kjøkken med spiskammers og pikeværelse. Mens salongen er innredet etter Ibsens scenebeskrivelse er de øvrige rommene noe friere etter skuespillet.
Det sene 1800-tallets borgelige hjem viste en respektabel fasade utad og vernet samtidig om privatlivets fred. I stuene ble det ført et representativt selskapsliv med husets herre i sentrum. Bak fasaden, innenfor korridoren eller gangen som delte leiligheten i to, var den private arenaen hvor fruen hersket over barn og tjenestepiker.
- 1/1
Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
«En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.»
-
Nora og Torvald Helmer i sitt «Dukkehjem» Anne-LiseReinsfelt / Norsk Folkemuseum
Nora og Thorvald Helmer
Henrik Ibsens sceneanvisning til skuespillet Et dukkehjem er utgangspunktet for 1879-leiligheten i Wessels gate 15. Leiligheten viser hvordan familien Helmer – han på spranget fra jurist til bankdirektør med bedre økonomi i sikte – kunne ha bodd i 1879. Familien Helmer tar del i en borgerlig livsstil der tidens innredningsidealer inngår som en viktig faktor.
Etter tidens borgerlige smak er Nora Helmer tilsynelatende en idealhustru, en «lerkefugl» for sin mann og en yndig mor for sine barn. Men i det skjulte har hun i årevis slitt og spart for å betale tilbake et lån hun tok opp i hemmelighet for å redde sin manns liv. Hun forfalsket den gang farens signatur på et gjeldsbrev. At dette er en forbrytelse, har hun ikke ofret en tanke – hun handlet jo av kjærlighet!
Et dukkehjem i Wessels gate 15
Nora og Torvald Helmer, deres tre barn og to tjenestepiker er plassert i 3. etasje i Wessels gate 15. I 1879 er gården nesten ny, og hjørneleiligheten i 3. etasje er gårdens fineste. Fra balkongen har familien Helmer utsikt over mot Slottsparken og Det kongelige slott.
Ibsen beskriver interiøret i dukkehjemmet som «hyggelig og smakfullt», og for Norsk Folkemuseum har det vært et mål å vise et pent, borgerlig hjem slik det kunne se ut da det var nyinnredet, uten merker av tidens tann. Dører og vinduer, listverk, gulvbord og stukkatur er nyprodusert, men rekonstruert med bevarte bygningsdeler fra gården som forbilde. Fargeundersøkelser av disse bygningsdelene viser stor fargerikdom og vitner om maleryrkets betydning på slutten av 1800-tallet.
-
Etasjere i familien Helmers salong, ca. 1870. En etasjere er et hyllemøbel med tre eller flere hyller, brukt til å plassere pyntegjenstander på. Den er kjent fra rokokkotiden, men ble svært populær på 1800-tallet. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
Dørene i leiligheten var opprinnelig ådret og malt som eiketreimitasjon, og himlingene hadde sjablondekor med fargerike takrosetter og stukkatur. Tapetet i salongen er en rekonstruksjon basert på det eldste tapetlaget som ble funnet i dette rommet. Det besto av bomullspapir påført en lys grå limfarge som bunnfarge med spydornamentikk i gulltrykk.
Spisestuen har et nyrenessansetapet kalt Sirupsnipper – en reproduksjon av et populært tapet flere steder i landet på denne tiden. Tapetene i leiligheten ble lagt på tradisjonelt vis – på et underlag av jutestrie trukket på rupanelet. Fargerik strekdekor på både tak, vegger, brannmurer og gulv var svært utbredt i siste halvdel av 1800-tallet. Det ble gjort funn av dette i nettopp denne hjørneleiligheten i bygården, og det er derfor gjenskapt i Torvald Helmers arbeidsrom og barneværelset.
- 1/1
Torvald Helmers arbeidsværelse. «Vi træder ind i Husherrens Værelse. I dette er i Almindelighed Tapet, Møbler og Vægprydelser holdt i en alvorlig Farve og vil i Regelen kun der vise en særegen Karakter, hvor det tillige er Beboerens aandelige Værksted.» Tidsmæssigt Hus- og Madstel, 1883. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
Interiøret
I motsetning til det faste interiøret er møblene i leiligheten gamle, de fleste hentet fra Norsk Folkemuseums samlinger.
Salongen og spisestuen
Salongmøblementet, som består av sofa, bord og stoler, er i nyrokkokostil. I rommet er også både piano, etasjere og gyngestol på plass. Ovnen er en «stentøjsovn» – en kakkelovn. Dette var ikke så vanlig i Christianias murgårder som i Ibsens scenebeskrivelser. I Wessels gate 15 har det nok bare vært jernovner, men her er likevel scenebeskrivelsen fulgt.
De øvrige rom i det helmerske hjem har ikke Ibsen beskrevet, så museet har måttet bygge på generell kunnskap om tidens innredningsideal.
I spisestuen er det valgt et møblement i nygotisk stil. Fra rosetten i taket henger en forgylt lysekrone, som med et dusin levende lys kan kaste glans over rommet hver gang Helmers har gjester til middag. De tynne bomullsgardinene er av en type som kalles «cotton madras» og er vevd i Skottland. Mønstret kalles passende nok «Song Bird»! Rullegardinene innenfor har Det kongelige slott som motiv og er kopiert etter originaler i museets samling. Til sammen viser stuene i leiligheten et velutstyrt borgerlig hjem, preget av det sene 1800-tallets fortidsdyrking, men likevel før ting-gleden tok helt overhånd ved århundrets slutt.
Kjøkkenet
Kjøkkenet er moderne for sin tid med stor, rund vedkomfyr og damphette, utslagsvask med kaldtvannskran, men uten vannlås, og parafinlampe fra taket. Og kjøkkenet er selvsagt malt i en av tidens mest populære kjøkkenfarger – rosa! Denne fargen ble avdekket som det første lag på det opprinnelige veggpanelet, i nettopp dette kjøkkenet i Wessels gate. Fra kjøkkenet er det dører til spiskammerset, pikeværelset og baktrappa.
Pikeværelset
I Ibsens drama er tjenestepikene – Helene og Anne Marie – bare statister, og slik ble nok deres rolle også oppfattet i det virkelige liv. Men tjenerskapet var en absolutt nødvendighet for å få 1800-tallets borgerlige hjem til å fungere. Tross tekniske nyvinninger var husarbeidet fortsatt tungvint og krevde flere hender, og mye av arbeidet har nok fruen i huset vært for fin til.
Den faste innredningen på pikeværelset, samt seng og stol, var det vertskapet som sto for. Men kommoden derimot tilhørte jenta selv og fulgte med på lasset fra en tjeneste til det neste. I kommoden hadde hun sine få personlige eiendeler. De fleste tjenestepiker kom fra landsbygda, og i byen måtte de tilpasse seg skikkene i en borgerlig husholdning. Kravene til renslighet og orden var store, og idealet var at husmoren ikke selv skulle gjøre husarbeid, men overlate det til piken.
