Det borgelige hjemmet

Til langt ut på 1700‑tallet hadde bolighuset få spesialiserte rom. Alle slags aktiviteter foregikk om hverandre og ga få muligheter til privatliv. Rommene var sparsomt møblert og innredet så de kunne brukes til flere ulike formål: søvn, måltider, sosial omgang, arbeid.

1800-tallets borgerlige boskikk har røtter i sosiale endringer i Nederland på 1600-tallet. Her vokste det fram et nytt sosialt lag med en økonomi som var basert på handel og begynnende industri. Kulturelt skilte de seg ut både fra overklassen, fra bondebefolkningen og fra eldre tiders kjøpmanns- og håndverkermiljø.

Mest karakteristisk for den borgerlige boskikken var et tydelig skille mellom offentlige rom, som stuer og salonger, og private rom, som soveværelser og kjøkken. Det borgerlige hjemmet skulle oppfylle to viktige funksjoner, dels å være en representativ scene hvor en kunne markere sosial status og prestisje, dels å være et trygt tilfluktssted fra en krevende omverden. Biologiske funksjoner ble forvist til egne rom: kjøkkenet, toalettet, baderommet. Tjenerskapet måtte bruke baktrappa.

Selv om hjemmet fortsatt skulle vise en representativ fasade og avspeile ens posisjon i samfunnet, var vekten på privatlivet nytt. Det utviklet seg også nye holdninger knyttet til hjemmet, som ikke lenger bare var en praktisk ramme rundt hverdagens mange gjøremål, men også fikk stor følelsesmessig betydning. Den kanadiske arkitekturhistorikeren Witold Rybczynski (født 1943) har skrevet at hjemmet utviklet seg fra bare å være et sted, til å inneholde en idé. De sentrale elementene i denne ideen var intimitet og komfort. Den engelske forfatteren John Ruskin (1819–1901) har skrevet at hjemmet ble tilværelsens fokus. Til hjemmet kunne en trekke seg tilbake, det ble en kilde til styrke og fornyelse.

I Kristiania fant den borgerlige byboligen sin form i siste halvdel av 1800‑tallet. Størrelsen kunne selvsagt variere med økonomisk evne, men minimum var tre rom og kjøkken. Rommene var som oftest organisert slik at den representative avdelingen lå mot gata: spisestue, stue, salong med mer, mens den private avdelingen vendte mot bakgården: soverom, eventuelt bad/toalett, kjøkken, anretning, pikeværelse. Rommene var plassert rundt en eller to korridorer eller ganger. En sentral korridor bandt de representative rommene sammen og markerte skillet mot leilighetens private del. En bakgang kunne føre inn i den private delen av boligen.

Rommene ble fylt opp av tunge, pompøse møbler. Dører og vinduer ble drapert med tunge stoffer og veggene dekket med bilder og annen dekor. Resten av rommet ble fylt med all slags pyntegjenstander og nips. Det syntes å herske en redsel for det tomme rom. Møbelstilen i denne perioden hentet sine forbilder i renessanse, barokk og rokokko. Dette faller sammen med en fascinasjon for historiske romaner og malerier. De store endringene i samfunnet fikk sitt motsvar i en tilbakeskuende dyrking av fortiden.

De økonomiske og tekniske endringene som industrisamfunnet førte med seg, gjorde disse forandringene mulig. Innredningen av det borgerlige hjemmet kan derimot forstås ut fra behovet for å markere beboernes ambisjoner i et samfunn der klassestrukturen var i stadig endring. Som kompensasjon for et krevende offentlig liv ble hjemmet også en atskilt verden av inderlighet, varme og trivsel. Motsetningen mellom en representativ scene og et privat tilfluktssted kaster lys over det borgerlige hjemmets inndeling i offentlige og private rom.

Dagliglivet ble også radikalt endret i siste halvdel av 1800-tallet, i takt med at den tekniske utviklingen nådde inn i hjemmet. Vannrør av støpejern, utslagsvask, jernkomfyr, koksovn og parafinlamper gjorde husarbeidet mindre slitsomt og hverdagen mer komfortabel. Noen kunne kanskje likevel savne vedovnens knitring og «muntre skjær ut gjennom gluggene» og mistrives med svovellukt og kullos. Historikeren Emil Smith (1887–1957) undret seg i ettertid på om «ikke ufordrageligheten og ortodoksien, den moraliserende gretten­het og 'fin de siecle'-dekadansen ganske enkelt var en følge av en almindelig kullosforgiftning».

Gjennom store deler av 1900-tallet var det en vanlig oppfatning at det aldri i historien hadde eksistert noe så redselsfullt og smakløst som innredningsstilen i tiden fra 1850 til 1900. 1930-årenes funksjonalister så med en viss forståelse tilbake på det tidlige 1800-tallets empirestil, med en nøkternhet som motsvarte deres egne idealer, men slutten av 1800-tallet representerte alt de avskydde. Stilen som vi i dag kaller historismen, ble av neste generasjon  kalt «redselsperioden».