Hopp til hovedinnhold

Borgerskapets århundre

Det 19. århundre adskiller sig ikke bare fra de fleste andre tidsaldre ved sin optimistiske tro på fremgangen, men også ved sine forestillinger om den ubrutte, langsomme og lovmessige fremgang, fremskrittet, skritt for skritt, og utviklingen som naturlov, den naturlige evolusjon.

Emil Smith: Disse fjerne år, 1936

På 1800-tallet

  • 1/1
    Skøyter på isen ved Akershus festning i Christiania. Litografi utgitt av Christian Tønsberg, 1873. Skøyteløp på fjordisen var en av de mest populære fritidsbeskjeftigelsene i Christiania i annen halvdel av 1800-tallet. Langs Akershusstranda lå også en rekke badehus, som ble flittig benyttet om sommeren fram til Havnebanen og Akershuskaiene ble anlagt fra slutten av 1890-årene.
  • Oscar II, konge av Norge og Sverige. Gösta Florman / Norsk Folkemuseum

I 1879 har Oscar II vært konge av Norge og Sverige i syv år. I Norge styrer embetsmennene, og Fredrik Stang skal snart overlate statsministerposten til sin sønn Emil Stang, som selvsagt også er jurist. Men den borgerlige embetsstaten er på kollisjonskurs med en selvbevisst bondestand som har alliert seg med en framvoksende radikal kulturelite.

Ute i verden

I Europa er det revolusjoner og brutale reaksjoner. Pariserkommunen er nedkjempet og lederne drept. Arbeiderbevegelsen er likevel på vei opp og fram. I England har dronning Victoria sittet på tronen i 42 år og har for tre år siden fått tittelen «Empress of India». I det samlede Tyskland er Wilhelm I keiser. Og i Italia har den revolusjonære Giuseppe Garibaldi sammen med en bred allianse kastet ut Østerrike og skapt en ny, selvstendig stat.

Endringer i samfunnet

Sommeren 1879 blir den amerikanske oppfinneren Thomas Alva Edisons tinnfoliefonograf demonstrert i Tivoli i Kristiania. Samme år tar han patent på den elektriske lyspæren. I Kristiania blir de siste vannrørene av tre koblet fra og erstattet med rør av støpejern. Den første trykte Adressebog for Christiania By, med oversikt over byens beboere, blir utgitt.

I løpet av 1800-tallet gjennomgikk det norske samfunnet store endringer – politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Etter å ha vært del av det dansk-norske monarki i over 400 år kom Norge i union med Sverige, med større grad av selvstendighet. Samtidig fikk landet den mest moderne grunnloven i Europa. I 1879 var det 65 år siden denne grunnloven ble undertegnet og fem år til parlamentarismen skulle bli innført.

Industrien vokser fram

  • Hjulafossen i Akerselva,,1867. Hjula Bomuldsvæveri lå på vestsiden av Akerselva ved Hjulafossen. Halvor Schou (1823–1879), som i noen år hadde drevet bomullsspinneri i Brenneriveien, kjøpte fossen i 1854. Han bygde opp Hjula Bomuldsvæveri og fra 1863 Hjula Klædefabrikk, som tilvirket ulltøyer. Schou kjøpte opp flere virksomheter langs elva, og i 1880-årene var Hjula landets største tekstilfabrikk. Illustrasjon fra Nordiske Billeder

Den industrielle revolusjonen – som tok til i England på slutten av 1700-tallet – var kjennetegnet av fabrikkproduksjon med mekanisk drivkraft og komplisert teknologi. Arbeidernes oppgave ble i større grad å betjene maskiner enn å produsere med håndkraft. I Norge fant industrialiseringen først sted fra midten av 1800-tallet. I Christiania var det særlig den vanndrevne tekstilindustrien langs Akerselva som fikk betydning, som Nydalens Bomuldspinneri (anlagt 1845) og Hjula Veveri (anlagt 1855). Gründerne hadde vært i England for å lære om moderne tekstilproduksjon.

Nye boligstrøk

  • 1/1
    Homansbyen i Christiania, 1867. Homansbyen er oppkalt etter brødrene Jacob og Henrik Homan. Fra 1853 kjøpte de opp flere løkkeeiendommer nord for Slottsparken og anla Josefines gate, Gustavs gate og den nordligste delen av Oscars gate. Der oppførte de en rekke «historistiske» villaer med store forhager. Husene er bygd mellom 1858 og 1878 og er stilmessig svært varierte, selv om mange er tegnet av samme arkitekt, Georg Andreas Bull. Xylografi fra Dansk Ill. Tidende,

Etter at Slottet sto ferdig i 1848, vokste den nye hovedstaden Christiania videre vestover. Det første boligstrøket på vestkanten var Homansbyen, utbygd med store villaer i 1850- og 1860-årene. I 1859 ble byens grenser utvidet, og både Homansbyen og området nord for Slottet og forbi St. Hanshaugen mot Sagene ble en del av byen. Det samme gjaldt Grünerløkka og Grønland på østkanten. I 1878 ble byen nok en gang utvidet, og omfattet nå vestkantstrøk som Frogner, Uranienborg, Majorstuen og Fagerborg, dessuten et belte lenger øst fra Torshov til Kampen i tillegg til Vålerenga og Oslo (Gamlebyen) i sør. Mange av disse strøkene ble bygd ut med leiegårder av mur, mens andre allerede besto av små trehus.

De nye bydelene ble preget av en endret byggeskikk, som var importert fra Tyskland. Det var leiegårder av pusset tegl, som regel med prefabrikkert stukkdekor. I byggeteknikk og ytre utforming hadde leiegårdene på vestkanten og østkanten mye felles, mens leilighetene kunne være svært forskjellige både med hensyn til størrelse og planløsninger. Gjennom disse store utbyggingene endret Christiania karakter fra en småby med lave mur- og bindingsverkshus i sentrum og trehusbebyggelse i forstedene, til en større by med murgårder i tre til fem etasjer, både øst og vest for Akerselva. Byggeaktiviteten var stor fra ca. 1870 til 1890-årene, men stanset nesten opp etter boligkrakket i 1899.

  • 1/1
    Wessels gate på Meyerløkka, ca. 1880. O. Væring / Oslo Museum

Folkediktning og folkeminner

  • Peter Christen Asbjørnsen Frederik Klem / Norsk Folkemuseum

Norge var en ny nasjon, og i ønsket om å bygge opp en egen nasjonal identitet søkte den norske eliten tilbake til fordums storhet, dels til middelalderen og Norgesveldet, dels til den selvstendige og stolte bondekulturen. Dette var en del av felles europeiske, romantiske strømninger der man brukte historien for å finne det som bandt et folk sammen. En viktig del av denne jakten på det norske var innsamlingen av folkediktning, av sagn, eventyr og folkeviser, og interessen for å verne fornminner, klosterruiner og stavkirker. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes første eventyrsamling ble utgitt i 1841, Magnus B. Landstads Norske folkeviser i 1853. Foreningen til Norske Fortidsminners bevaring ble stiftet i 1844. Malerne oppdaget norsk landskap, byggeskikk og folkeliv.

Nasjonalromantikk

  • «En Brudeferd til Vands». Litografi av Tidemand og Gude. Utgitt av Chr. Tønsberg. Bernadottesamlingen/Norsk Folkemuseum

Nasjonalromantikken nådde sitt høydepunkt i 1849. Da var Adolph Tidemands og Hans Gudes maleri Brudeferd i Hardanger, malt året i forveien, utgangspunkt for et tablå i Christiania Theater. Framvisningen av bildet ble ledsaget av Andreas Munchs dikt: «Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande», med musikk av Halfdan Kjerulf. Den berømte fiolinisten Ole Bull spilte også under forestillingen.

I kontrast til den romantiske jakten på nasjonale røtter ble mange kunstnere i siste del av 1800-tallet i større grad opptatt av å problematisere livets og samfunnets skyggesider. Det kunne være fattigdom og prostitusjon, som i deler av maleren og forfatteren Christian Krohgs (1852–1925) kunst, eller det borgelige familielivets indre konflikter, som i flere av Henrik Ibsens (1828–1906) samtidsdramaer. Samfunnskritikken kunne være svært sterk, som hos forfatteren Amalie Skram (1846-1905). Kunstnerne kunne på denne måten gi et korrektiv i et samfunn der sosiale og moralske konflikter lå skjult under overflaten.

En gullalder?

De siste tiårene av 1800-tallet regnes som en «gullalder» i norsk malerkunst og ikke minst litteratur. Leseferdigheten blant folk hadde økt betraktelig i løpet av 1800-tallet, men det var neppe Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som først og fremst ble lest under parafinlampene. Langt større leserkrets i det gode borgerskap hadde forfattere som Israel Dehn (egentlig Frithjof Foss 1830-1899). Hans romaner fra 1860-årene hadde titler som Kvindelist og Et Ægteskab, og var svært populære. De kombinerte et visst pikanteri med et borgerlig moralsyn som aldri stilte spørsmål ved den bestående samfunnsordning,

Mote

  • Kvinnedrakt ca. 1850 Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

I 1840-årene hadde kvinnemotens idealer langt på vei vært de samme som på 1700-tallet: smal midje og vidt skjørt, og moten ble stadig mer overdådig. Lag på lag av tunge underskjørt gjorde skjørtevidden større og korsettet ble strammet så hardt at det bare var mulig å puste med den øverste delen av lungene! Denne moten begrenset kvinnens bevegelsesfrihet og framhevet at hun skulle være et passivt attributt til mannen.

I 1856 ble krinolinen patentert. Den var et stålstativ som erstattet underskjørtene, ble brukt under en kjole eller et skjørt, og besto av bøyelige spiler som ga drakten en buet, utspent klokkeform fra midjen og ned.

  • Kvinnedrakt 1871 Frederik Klem / Norsk Folkemuseum

I 1870-årene endret moten seg. Skjørtets stoffmengder ble trukket bakover og ga drakten større volum der, som ble kalt . Skjørtene ble drapert på overdådig vis og var kombinert med høyhælte sko, framskutte bryst og kneisende nakke.

I 1840-årene hadde mannsdrakten langt på vei funnet sin form og kom til å bestå av «kjole» eller jakke, vest, lange benklær og skjorte med snipp og halsklede.

1700-tallets fargeglede ble erstattet med mørke og diskré stoffer.  

Underholdning

Den økende klassedelingen av samfunnet, med et voksende, kjøpekraftig borgerskap, ga grunnlag for et variert underholdningsliv. Profesjonelle teatre hadde eksistert i landet siden begynnelsen av århundret, med Christiania Theater i hovedstaden og Den Nationale Scene i Bergen som de to fremste. Et av de kulturelle spørsmålene som ble heftigst diskutert rundt 1850 var om det skulle snakkes dansk eller norsk på scenen. Det offentlige musikklivet var lenge beskjedent, men i sterk vekst i annen halvdel av 1800-tallet. Brødrene Hals’ Konsertsal, som åpnet i Stortingsgaten 26 i Kristiania i 1880, var landets kanskje fremste konsert- og foredragslokale.

  • Inngangen til Klingenberg fra Stortingsgata, ca. 1870 Ole Tobias Olsen / Oslo Museum

Samtidig fikk ulike former for mer folkelige forlystelser stadig større utbredelse. Under betegnelser som varieté, vaudeville, kabaret og revy ble forestillinger med mildt sagt blandet innhold oppført nesten overalt – i restauranter, hoteller, kjellerlokaler og egne teatre. I hovedstaden fikk byens fornøyelsessentrum på Klingenberg navnet Tivoli fra slutten av 1870-tallet. Der opptrådte gjøglere, akrobater, tryllekunstnere, sterke menn og dresserte dyr i skjønn forening med anerkjente sangere og skuespillere. Ofte var det eksotiske, utenlandske ensembler på turné som opptrådte i lokaler de hadde leid for en periode.

De første norske avisene ble etablert allerede på 1700-tallet, men den store vekstperioden for pressen begynte ca. 1850 som et resultat både av et økende marked, bedre allmennutdannelse, mer effektive trykkteknikker og en voksende papirindustri. Nesten alle de største avisene som Aftenposten, Dagbladet og Verdens Gang startet da. Mens landet hadde 50 aviser i 1850, var det over 250 i 1918. De såkalte vittighetsbladene hadde også en gullalder på denne tiden. Med mer eller mindre snodige navn Krydseren, Vikingen, Korsaren og Tyrihans kommenterte de tidens små og store begivenheter på en humoristisk og sarkastisk måte og var en slags mellomting mellom samfunnsanalyse og ren underholdning.

Sport og friluftsliv

  • Medlemmer av Christiania Skiklubb fotografert i Skiforeningens stiftelsesår 1883. Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

Fra ca. 1850 begynte idretten å få karakter av en folkebevegelse. Før hadde den først og fremst vært knyttet til det militære. Den skulle gjøre soldatene sterkere og dermed bedre landets forsvarsevne. Nå begynte også folk flest å gå på ski og skøyter og drive gymnastikk. De første idrettsorganisasjonene ble stiftet, med Christiania Turnforening fra 1855 som den eldste. Skisportens «vugge» sto i Telemark, mens en av hovedstadens mest populære fritidsbeskjeftigelser om vinteren var å gå på skøyter på fjordisen under murene ved Akershus. Den rene konkurranseidretten, derimot, fikk ikke sitt gjennombrudd før helt mot slutten av århundret.

Jernbane og skipsfart

  • Reiseveske fra 1876. Norsk Folkemuseum

Jernbanen var tidens største tekniske mirakel. Riktignok ble det bygget en god del veier, både statlig og lokalt, men det fantes ikke en bil i landet før i 1895, og jernbanen bandt distriktene sammen på en helt annen måte enn hest og kjerre. Den første strekningen, fra Christiania til Eidsvoll, ble åpnet i 1854. Senere fulgte blant annet Kongsvingerbanen i 1862, Drammensbanen i 1872 og Rørosbanen i 1877. I 1879 kunne man for første gang ta toget til utlandet, da Smaalensbanen (Østfoldbanen) fra hovedstaden til riksgrensen mot Sverige ved Kornsjø ble åpnet. Jernbanens betydning kan neppe overvurderes. Dens evne til å transportere store varemengder raskt var en helt nødvendig forutsetning for utviklingen av industrisamfunnet og overgangen til markedsøkonomi både i by og land.

  • Dampskipet «Anna & Carolina» af Bodø, 1875. Lars Petter Sjöström / Norsk Maritimt Museum

Til sjøs derimot hang skipsfartsnæringen lenge igjen ved det gamle, og overgangen fra gammeldagse seilskip av tre til moderne dampskip av stål kom sent. Unntaket var passasjertrafikken, der et utall små og store dampbåter helt fra 1820-årene transporterte folk, post og enkelte varer i faste ruter både langs kysten og på innsjøene og kanalene i innlandet. Skibladner, som siden 1856 har gått på Mjøsa, er et minne fra denne tiden.

I 1870-årene begynte Kristianias bedrestilte borgerskap å trekke ut av byen i sommermånedene. Bundefjordens Dampskipsselskap ble stiftet i 1874 og fraktet passasjerer og gods mellom byen og bryggene innover i Bunnefjorden. En reise på første klasse fra byen til Nesset innerst i fjorden kostet 80 øre i 1880.

Litteratur

  • Førsteutgave av «Et dukkehjem».

I 1879 går den unge Knut Hamsun sulten rundt i Kristiania. Maleren Christian Krohg vender hjem til byen etter fire år i Berlin, og om sommeren seiler han sammen med sin svoger Fritz Thaulow fra Kragerø til Skagen. Henrik Ibsen bor fortsatt i Italia, mens Bjørnstjerne Bjørnson tre år tidligere har kjøpt gården Aulestad i Gausdal. Rivaliseringen dem imellom er sterk. Våren 1879 blir Bjørnsons drama Leonarda, som handler om en fraskilt og «vantro» kvinne, oppført på Christiania Theater. Skuespillet vekker oppsikt, men blir snart overskygget av Ibsens skuespill Et dukkehjem, som beskriver Nora Helmer som forlater mann og barn. Stykket, som kanskje blir Ibsens viktigste, har urpremiere 21. desember på Det Kongelige Teater i København.