Høytid og fest

Høytid

  • Herold-drakt (Foto/Photo)
    Heroldkappe brukt i forbindelse med høytidelig åpning av Stortingssesjonene, antatt fra 1845. Norsk Folkemuseum

Åpning og oppløsning av en stortingssesjon var preget av høytid og ritualer. Tidspunktet for begivenheten ble kunngjort av herolder som red rundt i byen i klesdrakter med middelaldersk preg. På selve dagen for begivenheten red herolder og kavaleri i spissen for en prosesjon til Stortinget, etterfulgt av høytideligheter inne i stortingssalen.

Det var kun ved åpning og oppløsning av Stortinget at kongen fikk delta. Høydepunktet ved Stortingets åpning var trontalen, som ble fremført av kongen eller den som representerte kongen ved åpningen. Carl Johan snakket bare fransk, også da han leste trontalen i det norske Stortinget. Da Stortinget fra 1815 til 1828 ble åpnet av en svensk stattholder, ble talen lest opp av en statsråd i kongens navn. Beretningen om rikets tilstand ble alltid lest av en statsråd. Mønsteret fra det første ordinære storting i 1815 følges fremdeles. Ved åpningen i 1845 ble talen for første gang lest av en konge på norsk. 

Ved åpningen av Stortinget i februar 1839 refererte Morgenbladet at «Hans Maj. Kongen i aaben Vogn kjørte igjennem Rækker af Borgermilitsen og Garnisonen til og fra Storthinget under idelige Hurraraab fra Menneskemassen». 

Grunnlovsfest

  • 17. mai-vest (Foto/Photo)
    Konstitusjonsvest fra 1827, med 17. mai i romertall (XVII) innvevd i stoffet. Norsk Folkemuseum

En markering av konstitusjonen på årsdagen var vanlig praksis både i Frankrike og i USA. I Norge ble grunnlovsdagen feiret først i det private med taler, skåler og dikt. Utover på 1800-tallet ble 17. mai feiret med økende tilslutning og utviklet seg til en nasjonal fest.

Det manglet ikke på symbolske gjenstander knyttet til Grunnloven og 17. mai. Plakater med grunnlovsteksten var særlig populære. I tillegg ble stoffer og vester med grunnlovssymboler produsert. «Syttende Mai Vestetøi» ble avertert i avisene i april og mai for patriotisk orienterte borgere.  

Carl Johan måtte etter hvert innse at det norske ønsket om å høytideligholde Grunnlovens fødselsdag ikke var til å stanse. Stortinget feiret dagen offisielt i 1833, og i 1858 overvar selv visekongen, senere Carl XV, festlighetene fra slottsbalkongen.

I 1870 fikk Bjørnstjerne Bjørnson i stand småguttenes flaggtog, og i 1889 kom jentene med i det som da var blitt til barnetoget.

Flagget

I unionen med Danmark var det danske flagget felles for begge riker. I 1814 ble det laget et norsk flagg av det danske ved å plassere den norske riksløven i øverste felt ved stangen. I 1818 bestemte Carl Johan at det svenske flagget, med et hvitt kryss på rød bunn øverst ved stangen, skulle være felles unionshandelsflagg. Dermed hadde Norge to handelsflagg; det ene lignet det danske og det andre det svenske.

Flagget var en viktig politisk symbolsak i unionen. I 1821 mottok Stortinget flere forslag til nytt norsk handelsflagg, og etter lang debatt ble Fredrik Meltzers forslag vedtatt. Det norske flagget i rødt, hvitt og blått fikk vaie på skip i nære strøk, mens norske skip i fjerne farvann og norske militære avdelinger måtte benytte det svenske flagget med unionsmerket. 

I 1830-årene kom ønsket om et felles unionsmerke i begge rikenes handelsflagg. Da Oscar I ble konge i 1844, aksepterte han kravet. Et unionsmerke ble innført i rikenes nasjonalflagg, kalt Oscar Is morgengave til det norske folk. Det ble oppfattet som likestilling i unionen. 

  • Norsk flagg (Foto/Photo)
    1/2
    Norsk bordflagg med unionsmerke. Norsk Folkemuseum
  • Svensk flagg (Foto/Photo)
    2/2
    Svensk bordflagg med unionsmerke. Norsk Folkemuseum

Unionsmerket ble til å begynne med akseptert, om ikke likt, i begge land. Mot slutten av unionstiden ble merket tolket som et symbol på avhengigheten av Sverige. Kravet om å gå tilbake til «det rene flagg», uttrykt av Bjørnstjerne Bjørnson, ble viktig i kampen mot unionen.

Finansene

  • Pengeseddel 1814 (Foto/Photo)
    Seksten riksbankskilling fra 1814. Norsk Folkemuseum

En viktig oppgave for Stortinget etter 1814 var å legge til rette for økonomisk utvikling i Norge. En etterkrigsdepresjon preget norsk og internasjonal handel etter Napoleonskrigene. Norges stilling i unionen med Sverige forutsatte kontroll over finansene. Det var nesten umulig på grunn av kaoset i pengevesenet. Under Napoleonskrigene trykket Danmark-Norge store mengder pengesedler for å betale statsutgiftene. Dette førte til hyperinflasjon og ødeleggelse av pengevesenet.

Fra 1700-tallet og frem til 1813 het pengeenheten i Danmark-Norge riksdaler courant. I 1813 ble riksbankdaler innført. Under krisen og blokaden i 1814 fikk Christian Frederik som stattholder trykt riksbankdalersedler, kjent som prinsesedler. I tillegg sirkulerte skattkammerbeviser utstedt av regjeringskommisjonen, forfalskninger og riksbanksedler utstedt av Rigsbankfilialen i Christiania i 1814. 

Stortinget forsøkte å løse finansproblemene ved opprette Norges Bank i 1816. Stortinget vedtok å inndra og brenne de gamle riksbanksedlene. De ble erstattet med en pengeenhet som skulle holde samme verdi som sølv – spesidaleren. Dette krevde et sølvfond som sikkerhet og påførte befolkningen høyt skattetrykk.  Ideen var at banken skulle veksle sine spesiesedler med sølvmynt ved forespørsel. 

En økonomisk utfordring for Stortinget i 1815 var fordelingen av den dansk-norske statsgjelden. Kieltraktaten påla Sverige å betale Norges andel, men Stortinget som bevilgende myndighet motsatte seg kravet.  Etter flere år med forhandlinger mellom Norge og Danmark, Stortinget og kongen, og press fra stormaktene, aksepterte Stortinget i 1819 å betale 3 millioner spesidaler.