Kriser og vekst

I Finnmark var tiden fra midten av 1800-tallet fram til 2. verdenskrig full av motsetninger – vekst og krise, innvandring og utvandring. Endringene i samfunnet satte naturalhusholdning og byttehandeløkonomi under press, samtidig som den tradisjonelle livsformen, med vekt på fiske kombinert med jordbruk, bare langsomt endret seg. Oppkjøp, bearbeiding og omsetning av fisk ble endret og dampskip og telegraf bedret kommunikasjonen.

I tillegg til drift av kobberverket i Kåfjord i Alta, etablert i 1826 og i sin tid den største industribedrift på Nordkalotten, var ishavsfangst en ny næring som fikk betydning på 1800-tallet. 

Begynnelsen av 1800-tallet var preget av befolkningsvekst, blant annet på grunn av innvandring fra Finland og fra dalstrøk i Sør-Norge. Den største innvandringen var knyttet til kobberverket, men også jordbrukere utenfra slo seg ned i Finnmark og dyrket nytt land. Myndighetene ønsket å kolonisere og fornorske Finnmark. Dette hadde sammenheng både med generell norsk nasjonalisme og datidens frykt for russisk ekspansjon.

Utvandring til Amerika begynte senere i Finnmark enn sørpå, og var særlig sterk i 1870- og 1880-årene. Årsaken var befolkningsvekst og press på ressurser, særlig på dyrkbar jord. I 1870-årene var det dessuten dårlige tider for fiskeomsetning, og nedgang i gruvedriften.

De første fire tiårene på 1900-tallet var preget av krise og av politisk radikalisering. Det var fortsatt fiske og jordbruk som sysselsatte de fleste i Finnmark. I små fiskevær med dårlige havneforhold var det fremdeles nordlandsbåten og spissbåten som ble rodd og seilt. Fiskebåter med dekk og motor ble vanlig fra 1920-tallet, og det ble nødvendig med sikrere havner.