I tillegg til drift av kobberverket i Kåfjord i Alta, etablert i 1826 og i sin tid den største industribedrift på Nordkalotten, var ishavsfangst en ny næring som fikk betydning på 1800-tallet.
Begynnelsen av 1800-tallet var preget av befolkningsvekst, blant annet på grunn av innvandring fra Finland og fra dalstrøk i Sør-Norge. Den største innvandringen var knyttet til kobberverket, men også jordbrukere utenfra slo seg ned i Finnmark og dyrket nytt land. Myndighetene ønsket å kolonisere og fornorske Finnmark. Dette hadde sammenheng både med generell norsk nasjonalisme og datidens frykt for russisk ekspansjon.
Utvandring til Amerika begynte senere i Finnmark enn sørpå, og var særlig sterk i 1870- og 1880-årene. Årsaken var befolkningsvekst og press på ressurser, særlig på dyrkbar jord. I 1870-årene var det dessuten dårlige tider for fiskeomsetning, og nedgang i gruvedriften.
De første fire tiårene på 1900-tallet var preget av krise og av politisk radikalisering. Det var fortsatt fiske og jordbruk som sysselsatte de fleste i Finnmark. I små fiskevær med dårlige havneforhold var det fremdeles nordlandsbåten og spissbåten som ble rodd og seilt. Fiskebåter med dekk og motor ble vanlig fra 1920-tallet, og det ble nødvendig med sikrere havner.