Stortingets kamp for Grunnloven

Som stortingspresident ledet Christie forhandlingene med svenskene høsten 1814. De svenske forhandlerne var interessert i å komme raskt til enighet med nordmennene for å unngå ytterligere uroligheter etter krigen. 

Det var Christie som formulerte teksten da Stortinget i siste liten vedtok at Norge på visse betingelser skulle forenes med Sverige, under én konge. Ved hjelp av sine diplomatiske evner lyktes det også Christie å få svenskene til å akseptere minimalt med endringer i 17. mai-grunnloven. 

Stortinget hadde lyktes i å berge Grunnloven høsten 1814, men en viktig årsak til det var at svenskene hadde vist stor grad av velvilje for å sikre at unionen ble vedtatt. Allerede ved neste storting, i 1815, foreslo Carl Johan en rekke grunnlovsendringer for å svekke Stortingets stilling og skape en tettere union.  

Det kraftigste fremstøtet kom i 1821. Carl Johan ville blant annet ha absolutt kongelig veto i lovsaker og myndighet til å oppløse Stortinget og utnevne dets presidenter. For å demonstrere sin vilje til å sette makt bak ordene beordret Carl Johan en troppesamling i Christiania mens Stortinget var samlet. 

Alle grunnlovsforslagene ble trykket, slik at de kunne bli diskutert i offentligheten før behandlingen ved neste storting, i 1824. Konstitusjonskomiteen avviste i sin omfattende innstilling alle nye forslag, noe Stortinget sluttet seg til. Stortinget mente at det beste forsvar for selvstendigheten var å bevare Grunnloven uendret. Denne såkalte grunnlovskonservatismen var lenge rådende på Stortinget.

Lederen av konstitusjonskomiteen under den krevende stortingssesjonen i 1824 var juristen Christian Krohg. Han ble i samtiden oppfattet som den førende i Stortingets avvisning av Carl Johans angrep på Grunnloven.  

Den 17. mai 1833 ble Krohg hedret som «Grunnlovens bergningsmann» med et eget monument, Krohgstøtten. Hans innsats ble minnet med en egen stentøysmugge, en såkalt grunnlovsmugge, med motiv av Eidsvollsbygningen på den ene siden og portrett av Christian Krohg på den andre.

Diktet på grunnlovsmuggen:
Ved Retsind, Lærdom og Forstand
En Hæder for sit Fædreland.
Og som dets varme, sanddru Tolk,
Høitelsket af det norske Folk.

Hans Svaghed selv – hvor elskelig!
Han skatted’ altfor ringe sig;
Mens Verden saae hans Evner grandt,
Han selv dem ene tvivlsomm’ fandt.

Grunnloven ble fra første stund betraktet som det fremste symbolet på Norges selvstendighet. For å skape bred oppslutning om Grunnloven, og å gjøre det vanskeligere for svenskene å angripe den, ønsket både Riksforsamlingen og Stortinget å formidle den til folket. Trykte eksemplarer var derfor alltid tilgjengelige. 

Det ble utgitt tallrike trykte utgaver av Grunnloven, fra enkle trykk i lommeformat og større, dekorerte prakteksemplarer til plansjer som kunne henges på veggen. Flere av utgavene inneholdt kommentarer og forklaringer, og frem mot århundreskiftet ble det også tatt med nye viktige lover, som formannskapslovene og valgloven. 

Nordmennene skulle lære seg både å kjenne Grunnlovens innhold og å identifisere seg med den som et nasjonalt symbol. Den nye nasjonen Norge skulle på denne måten bygges med utgangspunkt i felles politisk identitet.  

Feiringen av 17. mai som Norges nasjonaldag var en problematisk sak de første årene etter 1814. Carl Johan mislikte valget av dato sterkt og foreslo unionens tilblivelsesdatoer 20. oktober eller 4. november som alternativ. Likevel markerte noen 17. mai, først i beskjedne former, men etter hvert med økende tilslutning.

Det toppet seg i 1827 da Stortinget arrangerte en stor fest i sine lokaler. Dette provoserte Carl Johan, som svarte med å forby markering av dagen. Den 17. mai 1829 samlet det seg likevel en mengde feststemte mennesker på torget i Christiania på grunnlovsdagen. 

Etter ordre fra stattholderen ble soldater satt inn for å spre folkemengden. Det oppsto en dramatisk og kaotisk situasjon. Dikteren Henrik Wergeland var selv til stede og beskrev senere episoden i farsen «Phantasmer» og tegningen «Torvslaget». Det ble laget flere illustrasjoner av torgslaget som gjorde narr av den overdrevne maktbruken mot de feststemte menneskene.