Stortingets kamp for Grunnloven

Stortinget hadde lyktes i å berge Grunnloven høsten 1814, men en viktig årsak til det var at svenskene hadde vist stor grad av velvilje for å sikre at unionen ble vedtatt. Allerede ved neste storting, i 1815, foreslo Carl Johan en rekke grunnlovsendringer for å svekke Stortingets stilling og skape en tettere union.  

Det kraftigste fremstøtet kom i 1821. Carl Johan ville blant annet ha absolutt kongelig veto i lovsaker og myndighet til å oppløse Stortinget og utnevne dets presidenter. For å demonstrere sin vilje til å sette makt bak ordene beordret Carl Johan en troppesamling i Christiania mens Stortinget var samlet. 

Alle grunnlovsforslagene ble trykket, slik at de kunne bli diskutert i offentligheten før behandlingen ved neste storting, i 1824. Konstitusjonskomiteen avviste i sin omfattende innstilling alle nye forslag, noe Stortinget sluttet seg til. Stortinget mente at det beste forsvar for selvstendigheten var å bevare Grunnloven uendret. Denne såkalte grunnlovskonservatismen var lenge rådende på Stortinget.

Grunnloven ble fra første stund betraktet som det fremste symbolet på Norges selvstendighet. For å skape bred oppslutning om Grunnloven, og å gjøre det vanskeligere for svenskene å angripe den, ønsket både Riksforsamlingen og Stortinget å formidle den til folket. Trykte eksemplarer var derfor alltid tilgjengelige. 

Det ble utgitt tallrike trykte utgaver av Grunnloven, fra enkle trykk i lommeformat og større, dekorerte prakteksemplarer til plansjer som kunne henges på veggen. Flere av utgavene inneholdt kommentarer og forklaringer, og frem mot århundreskiftet ble det også tatt med nye viktige lover, som formannskapslovene og valgloven. 

Nordmennene skulle lære seg både å kjenne Grunnlovens innhold og å identifisere seg med den som et nasjonalt symbol. Den nye nasjonen Norge skulle på denne måten bygges med utgangspunkt i felles politisk identitet.  

Feiringen av 17. mai som Norges nasjonaldag var en problematisk sak de første årene etter 1814. Carl Johan mislikte valget av dato sterkt og foreslo unionens tilblivelsesdatoer 20. oktober eller 4. november som alternativ. Likevel markerte noen 17. mai, først i beskjedne former, men etter hvert med økende tilslutning.

Det toppet seg i 1827 da Stortinget arrangerte en stor fest i sine lokaler. Dette provoserte Carl Johan, som svarte med å forby markering av dagen. Den 17. mai 1829 samlet det seg likevel en mengde feststemte mennesker på torget i Christiania på grunnlovsdagen. 

Etter ordre fra stattholderen ble soldater satt inn for å spre folkemengden. Det oppsto en dramatisk og kaotisk situasjon. Dikteren Henrik Wergeland var selv til stede og beskrev senere episoden i farsen «Phantasmer» og tegningen «Torvslaget». Det ble laget flere illustrasjoner av torgslaget som gjorde narr av den overdrevne maktbruken mot de feststemte menneskene.