Grunnlovens beskytter: Stortingssalen 1814 - 1854

Sveriges kronprins Carl Johan sluttet seg til stormaktsalliansen mot keiser Napoleons Frankrike i 1812 og ble lovet Norge i bytte. Etter Napoleons nederlag i slaget ved Leipzig i oktober 1813 snudde Carl Johan hæren sin mot keiserens allierte i nord, Danmark-Norge, som måtte gi etter for overmakten. I desember 1813 startet fredsforhandlinger i Kiel.

Norge og stormaktene

Den 14. januar 1814 ble fredstraktaten underskrevet, og Norge ble gitt til Sverige. Ledet av den danske stattholderen og tronfølgeren, prins Christian Frederik, gjorde Norge opprør mot Kieltraktaten. Mens Carl Johan fortsatt var opptatt på kontinentet, benyttet Christian Frederik anledningen til å kalle inn en grunnlovgivende forsamling. 

Riksforsamlingen på Eidsvoll jobbet i april og mai 1814 under tidspress for å skaffe Norge en grunnlov som skulle styrke nasjonens selvstendighet. Norges Grunnlov ble underskrevet 17. mai, og Christian Frederik ble valgt til konge.

Carl Johan hadde stormaktene på sin side da han sommeren 1814 gikk til angrep på Norge for å håndheve Kieltraktaten. Etter en kortvarig krig så Norge seg nødt til å undertegne en fredsavtale i Moss den 14. august. Mossekonvensjonen forpliktet Christian Frederik til å sammenkalle et storting for å revidere Grunnloven og tilpasse den en union med Sverige. Deretter måtte han abdisere som norsk konge og forlate landet.  

Novembergrunnloven

Den 7. oktober 1814 trådte det første overordentlige storting sammen med oppgave å forhandle med Sverige om en revisjon av Grunnloven. 79 stortingsrepresentanter tok plass i Katedralskolens auditorium i Christiania, betydelig færre en de 112 som deltok på Eidsvoll. Denne gangen var 50 av representantene embetsmenn. Det var dermed langt færre bønder enn på Riksforsamlingen.

Stortingets motpart i forhandlingene var en svensk kommisjon på seks medlemmer. Stortinget fikk et forslag til revisjon av Grunnloven, og betingelsene for forhandlingene var at unionen ble akseptert. Den 20. oktober, dagen før våpenhvilen med Sverige utløp, ga Stortinget sin tilslutning til unionen, og selve grunnlovsrevisjonen kunne begynne.

Det lyktes Stortinget å beholde de fleste av selvstendighetselementene fra 17. mai-grunnloven. I tillegg styrket Stortinget sin stilling på bekostning av kongemakten og mot en tett union med Sverige.

Den 4. november mottok Stortinget de svenske forhandlernes godkjennelse av den reviderte Grunnloven, og gamle Carl XIII av Sverige ble valgt til Norges konge. Den 10. november møtte kronprins Carl Johan i Stortinget og overrakte kongens ed i henhold til Grunnloven.

Norges nye konge

Da unionen med Sverige var inngått, dro syv stortingsrepresentanter med stortingspresident Christie i spissen til Stockholm for å overrekke landets nye konge den norske Grunnloven. Nordmennene ble mottatt i Rikssalen på Stockholms slott den 14. desember. 

I en storslått seremoni med omkring 1500 gallakledde deltakere fikk kong Carl XIII overrakt Norges Grunnlov av 4. november 1814. Stortingspresident Christie holdt en tale som var godkjent av Stortinget. Eksemplaret av Grunnloven som kongen fikk, var underskrevet av samtlige representanter. Christie og de andre medlemmene ble belønnet med ordensdekorasjoner, gullmedaljer og snusdåser i gull prydet med diamanter. 

Etter hjemkomsten fra Stockholm mottok Christie, sammen med sekretær Lauritz Weidemann, takksigelser og hedersgaver fra medrepresentantene for sin dyktige innsats i forhandlingene.

Wilhelm Frimann Koren Christie var en av de ledende politiske skikkelser i 1814. Han var fast sekretær under Riksforsamlingen på Eidsvoll i april og mai, og han ble valgt til president da det første overordentlige storting trådte sammen i oktober.

Diplomaten Christie

Som stortingspresident ledet Christie forhandlingene med svenskene høsten 1814. De svenske forhandlerne var interessert i å komme raskt til enighet med nordmennene for å unngå ytterligere uroligheter etter krigen. 

Det var Christie som formulerte teksten da Stortinget i siste liten vedtok at Norge på visse betingelser skulle forenes med Sverige, under én konge. Ved hjelp av sine diplomatiske evner lyktes det også Christie å få svenskene til å akseptere minimalt med endringer i 17. mai-grunnloven. 

Angrepet på Grunnloven

Stortinget hadde lyktes i å berge Grunnloven høsten 1814, men en viktig årsak til det var at svenskene hadde vist stor grad av velvilje for å sikre at unionen ble vedtatt. Allerede ved neste storting, i 1815, foreslo Carl Johan en rekke grunnlovsendringer for å svekke Stortingets stilling og skape en tettere union.  

Det kraftigste fremstøtet kom i 1821. Carl Johan ville blant annet ha absolutt kongelig veto i lovsaker og myndighet til å oppløse Stortinget og utnevne dets presidenter. For å demonstrere sin vilje til å sette makt bak ordene beordret Carl Johan en troppesamling i Christiania mens Stortinget var samlet. 

Krohg – Grunnlovens bergningsmann

Lederen av konstitusjonskomiteen under den krevende stortingssesjonen i 1824 var juristen Christian Krohg. Han ble i samtiden oppfattet som den førende i Stortingets avvisning av Carl Johans angrep på Grunnloven.  

Den 17. mai 1833 ble Krohg hedret som «Grunnlovens bergningsmann» med et eget monument, Krohgstøtten. Hans innsats ble minnet med en egen stentøysmugge, en såkalt grunnlovsmugge, med motiv av Eidsvollsbygningen på den ene siden og portrett av Christian Krohg på den andre.

Diktet på grunnlovsmuggen:
Ved Retsind, Lærdom og Forstand
En Hæder for sit Fædreland.
Og som dets varme, sanddru Tolk,
Høitelsket af det norske Folk.

Hans Svaghed selv – hvor elskelig!
Han skatted’ altfor ringe sig;
Mens Verden saae hans Evner grandt,
Han selv dem ene tvivlsomm’ fandt.

Grunnloven til folket

Grunnloven ble fra første stund betraktet som det fremste symbolet på Norges selvstendighet. For å skape bred oppslutning om Grunnloven, og å gjøre det vanskeligere for svenskene å angripe den, ønsket både Riksforsamlingen og Stortinget å formidle den til folket. Trykte eksemplarer var derfor alltid tilgjengelige. 

Det ble utgitt tallrike trykte utgaver av Grunnloven, fra enkle trykk i lommeformat og større, dekorerte prakteksemplarer til plansjer som kunne henges på veggen. Flere av utgavene inneholdt kommentarer og forklaringer, og frem mot århundreskiftet ble det også tatt med nye viktige lover, som formannskapslovene og valgloven. 

Nordmennene skulle lære seg både å kjenne Grunnlovens innhold og å identifisere seg med den som et nasjonalt symbol. Den nye nasjonen Norge skulle på denne måten bygges med utgangspunkt i felles politisk identitet.  

Grunnlovsdagen

Feiringen av 17. mai som Norges nasjonaldag var en problematisk sak de første årene etter 1814. Carl Johan mislikte valget av dato sterkt og foreslo unionens tilblivelsesdatoer 20. oktober eller 4. november som alternativ. Likevel markerte noen 17. mai, først i beskjedne former, men etter hvert med økende tilslutning.

Det toppet seg i 1827 da Stortinget arrangerte en stor fest i sine lokaler. Dette provoserte Carl Johan, som svarte med å forby markering av dagen. Den 17. mai 1829 samlet det seg likevel en mengde feststemte mennesker på torget i Christiania på grunnlovsdagen. 

Alle grunnlovsforslagene ble trykket, slik at de kunne bli diskutert i offentligheten før behandlingen ved neste storting, i 1824. Konstitusjonskomiteen avviste i sin omfattende innstilling alle nye forslag, noe Stortinget sluttet seg til. Stortinget mente at det beste forsvar for selvstendigheten var å bevare Grunnloven uendret. Denne såkalte grunnlovskonservatismen var lenge rådende på Stortinget.

Etter ordre fra stattholderen ble soldater satt inn for å spre folkemengden. Det oppsto en dramatisk og kaotisk situasjon. Dikteren Henrik Wergeland var selv til stede og beskrev senere episoden i farsen «Phantasmer» og tegningen «Torvslaget». Det ble laget flere illustrasjoner av torgslaget som gjorde narr av den overdrevne maktbruken mot de feststemte menneskene.

Grunnloven var i samtiden radikal, ettersom den ga stemmerett til bortimot 45 prosent av mennene over 25 år. Både bønder og byborgere fikk dermed mulighet til å delta i valgene og møte som representanter på Stortinget.

Folkelig representasjon

De første årene var det forholdsvis lav valgdeltakelse, men under valget i 1832 økte oppslutningen, spesielt blant bondebefolkningen, noe som førte til det såkalte Bondestortinget i 1833.

Bonderepresentantene ble møtt med skepsis på Stortinget. Mange embetsmenn beskyldte dem for kun å være opptatt av pengepolitikk og egne interesser, men bøndene engasjerte seg også i saker som omhandlet de demokratiske rettighetene Grunnloven ga dem, som frie valg. Forsøkene på å påvirke stortingsrepresentantene var mange fra alle lag av samfunnet og fra hele landet. 

Grunnlovskonservatismen, som på 1820-tallet vernet om Norges selvstendighet og den brede representasjonsretten, var senere et hinder for en demokratisk utvikling. Dikteren Henrik Wergeland var en ivrig folkeopplyser og en varm forsvarer av Grunnlovens verdier. Han mente imidlertid at Grunnloven ikke var perfekt. Paragraf 2 nektet jøder adgang til Norge. Wergeland kjempet i flere år for å få fjernet jødeparagrafen, men først i 1851, seks år etter hans død, ble forbudet opphevet. 

Lokalt folkestyre

Grunnloven inneholdt ingen bestemmelser om lokal påvirkning. En av de første sakene som Stortinget måtte ta tak i, var etableringen av faste lokale folkeforsamlinger. Bøndene var til å begynne med lite engasjert i saken, men da de innså påvirkningsmulighetene en formannskapslov ga, våknet interessen. 

På Stortinget i 1833 forberedte ledende bonderepresentanter seg grundig, da de samlet seg på hemmelige «Aftenstorthing». Der utarbeidet de et radikalt forslag som ga lokalstyrene stor makt til å bestemme skatter og andre lokale byrder. Forslaget ble levert med støtte fra hele bondeopposisjonen, og et kompromiss ble til slutt vedtatt av Stortinget. Loven ble imidlertid ikke sanksjonert av kongen, og først på det neste storting, i 1837, ble det vedtatt en kommunelov for hele landet.

Med innføringen av et lokaldemokrati fikk flere bonderepresentanter politisk erfaring. Et viktig skritt mot et demokrati med deltakelse og myndighet var tatt.

Livet som folkevalgt

Ifølge Grunnloven skulle Stortinget møtes hvert tredje år. Da kom stortingsrepresentanter fra hele landet, embetsmenn, byborgere og bønder til Christiania. Når Stortinget var samlet, var det også et utstrakt sosial liv. Representantene gikk i teateret og deltok i selskaper, både privat og på offentlige skjenkesteder. 

I utgangspunktet skulle stortingssesjonen vare i tre måneder, men det var sjelden nok til å avgjøre alle sakene som skulle behandles. Allerede det første ordinære storting overskred tiden. Representantene var samlet et helt år før de kunne reise hjem. I 1871, etter at Stortinget fikk sin egen bygning, ble det innført årlige stortingssesjoner. På de første storting brukte representantene mye tid på å finne sin arbeidsform. På 1820-tallet kom det i stand stortingskomiteer og forretningsorden.  

I stortingssalen satt representantene i alfabetisk rekkefølge etter navn på det amtet eller kjøpstedet de var valgt fra. Dette setemønsteret ble benyttet på Eidsvoll våren 1814 og gjelder fortsatt, basert på dagens fylkesinndeling. Mange av de uformelle diskusjonene foregikk i bakrommene. Der kunne representanter påvirke hverandre og planlegge fremstøtene i selve stortingssalen.

Dronningens gate 15 i Christiania, der den første stortingssalen lå, var en av byens eldste bygninger. Den ble oppført rundt 1640 for lagmann Niels Hansen Kongsberg.

Privatbolig (ca. 1640–1718)

Senere kom den i Karen Tollers eie. Hun var en av de driftige norske forretningskvinner på denne tiden. Etter å ha drevet sine økonomiske spekulasjoner litt for langt, solgte Toller gården til kong Frederik IV i 1718.

Katedralskolen (1719–1823)

Kongen beholdt ikke bygningen lenge, men overdro den allerede året etter til Christiania Katedralskole, som den gangen var landets viktigste utdanningsinstitusjon. Inspirert av opplysningstidens nye og radikale ideer om kunnskap og undervisning ønsket Katedralskolen å utvikle seg til noe mer enn en tradisjonell latinsk «presteskole». For å oppnå dette, måtte lokalene utvides og moderniseres. 

Planene gikk ut på å lage et nytt, representativt inngangsparti mot gaten og en stor festsal med bibliotek i et tilbygg i bakgården – alt i tidens klassisistiske smak. Oppdraget gikk i 1799 til den unge danske arkitekten Carl Frederik Ferdinand Stanley.

Arkitekten

C.F.F. Stanley (1769–1805) ble født i København og utdannet seg til arkitekt ved Kunstakademiet i samme by. I 1797 fikk han en stilling i Norge som ulønnet arkitekt for det offentlige i Akershus og Christiania. Planen var nok å skaffe seg inntekter gjennom private byggeoppdrag for den luksuselskende overklassen i distriktet, men Stanley rakk ikke å utføre så mye. Allerede tidlig i 1801 forlot han landet med reisestipend til Italia, der han døde så vidt 36 år gammel.

Storting og regjering (1814–1917)

Katedralskolens nye festsal ble tatt i bruk i 1800 og var lenge byens mest representative forsamlingslokale. Da myndighetene så seg om etter en egnet sal for Stortinget høsten 1814, falt valget derfor på den – med plass til lagtingssal i biblioteket ved siden av. 

I begynnelsen måtte skolen flytte ut hver gang Stortinget var samlet (ordinært hvert tredje år), en tungvint ordning som varte til 1823. Da overtok Stortinget hele gården og holdt sine møter her frem til 1854. Stortinget vokste til slutt ut av katedralskolebygningen, og i påvente av at en egen stortingsbygning sto klar i 1866, holdt Stortinget sine møter i Universitetets festsal.

Dronningens gate 15 rommet Kirkedepartementet etter at Stortinget flyttet ut, og gikk under navnet Departementsgården. Da kvartalet skulle rives for å gi plass til byens nye hovedpostkontor, ble den gamle stortingssalen og lagtingssalen flyttet til Norsk Folkemuseum i 1914. Selve gården ble revet i 1917.

Åpning og oppløsning av en stortingssesjon var preget av høytid og ritualer. Tidspunktet for begivenheten ble kunngjort av herolder som red rundt i byen i klesdrakter med middelaldersk preg.

Høytid

På selve dagen for begivenheten red herolder og kavaleri i spissen for en prosesjon til Stortinget, etterfulgt av høytideligheter inne i stortingssalen.

Det var kun ved åpning og oppløsning av Stortinget at kongen fikk delta. Høydepunktet ved Stortingets åpning var trontalen, som ble fremført av kongen eller den som representerte kongen ved åpningen. Carl Johan snakket bare fransk, også da han leste trontalen i det norske Stortinget. Da Stortinget fra 1815 til 1828 ble åpnet av en svensk stattholder, ble talen lest opp av en statsråd i kongens navn. Beretningen om rikets tilstand ble alltid lest av en statsråd. Mønsteret fra det første ordinære storting i 1815 følges fremdeles. Ved åpningen i 1845 ble talen for første gang lest av en konge på norsk. 

Ved åpningen av Stortinget i februar 1839 refererte Morgenbladet at «Hans Maj. Kongen i aaben Vogn kjørte igjennem Rækker af Borgermilitsen og Garnisonen til og fra Storthinget under idelige Hurraraab fra Menneskemassen». 

Grunnlovsfest

En markering av konstitusjonen på årsdagen var vanlig praksis både i Frankrike og i USA. I Norge ble grunnlovsdagen feiret først i det private med taler, skåler og dikt. Utover på 1800-tallet ble 17. mai feiret med økende tilslutning og utviklet seg til en nasjonal fest.

Det manglet ikke på symbolske gjenstander knyttet til Grunnloven og 17. mai. Plakater med grunnlovsteksten var særlig populære. I tillegg ble stoffer og vester med grunnlovssymboler produsert. «Syttende Mai Vestetøi» ble avertert i avisene i april og mai for patriotisk orienterte borgere.  

Carl Johan måtte etter hvert innse at det norske ønsket om å høytideligholde Grunnlovens fødselsdag ikke var til å stanse. Stortinget feiret dagen offisielt i 1833, og i 1858 overvar selv visekongen, senere Carl XV, festlighetene fra slottsbalkongen.

I 1870 fikk Bjørnstjerne Bjørnson i stand småguttenes flaggtog, og i 1889 kom jentene med i det som da var blitt til barnetoget.

Flagget

I unionen med Danmark var det danske flagget felles for begge riker. I 1814 ble det laget et norsk flagg av det danske ved å plassere den norske riksløven i øverste felt ved stangen. I 1818 bestemte Carl Johan at det svenske flagget, med et hvitt kryss på rød bunn øverst ved stangen, skulle være felles unionshandelsflagg. Dermed hadde Norge to handelsflagg; det ene lignet det danske og det andre det svenske.

Flagget var en viktig politisk symbolsak i unionen. I 1821 mottok Stortinget flere forslag til nytt norsk handelsflagg, og etter lang debatt ble Fredrik Meltzers forslag vedtatt. Det norske flagget i rødt, hvitt og blått fikk vaie på skip i nære strøk, mens norske skip i fjerne farvann og norske militære avdelinger måtte benytte det svenske flagget med unionsmerket. 

I 1830-årene kom ønsket om et felles unionsmerke i begge rikenes handelsflagg. Da Oscar I ble konge i 1844, aksepterte han kravet. Et unionsmerke ble innført i rikenes nasjonalflagg, kalt Oscar Is morgengave til det norske folk. Det ble oppfattet som likestilling i unionen. 

Unionsmerket ble til å begynne med akseptert, om ikke likt, i begge land. Mot slutten av unionstiden ble merket tolket som et symbol på avhengigheten av Sverige. Kravet om å gå tilbake til «det rene flagg», uttrykt av Bjørnstjerne Bjørnson, ble viktig i kampen mot unionen.

Finansene

En viktig oppgave for Stortinget etter 1814 var å legge til rette for økonomisk utvikling i Norge. En etterkrigsdepresjon preget norsk og internasjonal handel etter Napoleonskrigene. Norges stilling i unionen med Sverige forutsatte kontroll over finansene. Det var nesten umulig på grunn av kaoset i pengevesenet. Under Napoleonskrigene trykket Danmark-Norge store mengder pengesedler for å betale statsutgiftene. Dette førte til hyperinflasjon og ødeleggelse av pengevesenet.

Fra 1700-tallet og frem til 1813 het pengeenheten i Danmark-Norge riksdaler courant. I 1813 ble riksbankdaler innført. Under krisen og blokaden i 1814 fikk Christian Frederik som stattholder trykt riksbankdalersedler, kjent som prinsesedler. I tillegg sirkulerte skattkammerbeviser utstedt av regjeringskommisjonen, forfalskninger og riksbanksedler utstedt av Rigsbankfilialen i Christiania i 1814. 

Stortinget forsøkte å løse finansproblemene ved opprette Norges Bank i 1816. Stortinget vedtok å inndra og brenne de gamle riksbanksedlene. De ble erstattet med en pengeenhet som skulle holde samme verdi som sølv – spesidaleren. Dette krevde et sølvfond som sikkerhet og påførte befolkningen høyt skattetrykk.  Ideen var at banken skulle veksle sine spesiesedler med sølvmynt ved forespørsel. 

En økonomisk utfordring for Stortinget i 1815 var fordelingen av den dansk-norske statsgjelden. Kieltraktaten påla Sverige å betale Norges andel, men Stortinget som bevilgende myndighet motsatte seg kravet.  Etter flere år med forhandlinger mellom Norge og Danmark, Stortinget og kongen, og press fra stormaktene, aksepterte Stortinget i 1819 å betale 3 millioner spesidaler.