Aviser i fortid og framtid

Den 10. mai 2017 samlet vi inn 59 papiraviser – 51 norske og 8 utenlandske. De utenlandske samlet vi inn fra Narvesen Continental i Oslo, som er et av de stedene i landet som har størst utvalg av aviser i dag. I utvelgelsen av de norske avisene tok vi først og fremst utgangspunkt i de største riksavisene, deretter i de største regionsavisene og tilslutt i et utvalg som viser bredden i lokalavisene.

Selv om opplagene har sunket kraftig, var det likevel 227 ulike papiraviser i Norge i 2016 – like mange som i mellomkrigstiden. Tross spådommen om nedleggelse av papiravisene i nær fremtid, er det ikke mange store aviser som har lagt ned de senere årene. En grunn til at Norge har klart å holde på avisene er pressestøtten. En annen grunn er lokalavisenes relevans for lokal identitet. Mange føler at de store riksavisene ikke dekker nok, og at de behøver lokalnyheter ved siden av. 

Vil vi fortsatt ha papiraviser i Norge om 10 til 20 år? Og hvilke konsekvenser vil dette få demokrati og folkeopplysning?


  • NF.35112-018.jpg
    1/1
    Kåre Nymark / Dagbladsamlingen/Norsk Folkemuseum

Avisens historie

Ordet avis er fransk, og en av betydningene til ordet er «melding» eller «kunngjøring». Begrepet stammer fra de latinske ordene «ad» og «visum» som betyr 'syn' eller 'det som er sett'. Avis i moderne forstand betegner ifølge Store norske leksikon er «en regelmessig publikasjon som inneholder nyheter, artikler, kunngjøringer, annonser osv.»

Aviser har røtter tilbake til både Kina og Romerriket, der byråkrater sendte nyhetsbrev til provinsene for å opplyse om det som skjedde i hovedstaden. Den håndskrevne avisen Acta Diurna ble for eksempel etablert i år 59 f.Kr. etter ordre av Julius Cæsar.

Nieuwe Tijdingen, som kom ut i Antwerpen i nåværende Belgia i 1605, regnes gjerne som den første trykte avisen. Den ble trykket to ganger i uken for å formidle tilstanden i byen, som den gangen var under beleiring. Like etter begynte det å utkomme aviser i Tyskland, Frankrike og England.

Aviser i Norge

  • NFB.48791.jpg
    Gustav Borgen / Norsk Folkemuseum

Norges første avis het Norske Intelligenz-Seddler og kom ut i Christiania fra 1763. Den kom ut én gang i uken og inneholdt underholdende og belærende stoff samt avertissementer. Først i 1814 begynte den å omtale samtidens politiske begivenheter. Den eldste avisen som fortsatt kommer ut i Norge er Adresseavisen i Trondheim fra 1767. Den første dagsavisen var Morgenbladet, som kom ut fra 1819.

Utover i 1830-årene fikk flere byer i Norge egne aviser. Stoffet bestod av nyheter og artikler hentet fra hovedstadsavisene, men ikke minst av annonser og meddelelser. Flere store aviser, som fortsatt utkommer, ble grunnlagt i 1860 og 1870-årene: Aftenposten (1860),Bergens Tidende (1868), Verdens Gang (1868), Dagbladet (1869) og Fædrelandsvennen (1875).

Deretter begynteavisene så smått å innrette seg mot ulike grupper. Dette ble særlig tydelig i 1880-årene. Etter dannelsen av de politiske partiene Høyre og Venstre i 1884 og Arbeiderpartiet i 1887 fikk flere aviser partipolitisk tilknytning. Hvilken avis du leste kunne gjerne fortelle noe om din identitet og sosiale tilhørighet.

  • Avisselger, 1959
    1/1
    Avisselger, Oslo, 1959. Dagbladsamlingen/Norsk Folkemuseum

Mellom 1970- og 1990-årene ble de fleste aviser partiuavhengige, og alle aviser i Norge har etter hvert gått over til et såkalt tabloidformat – halvparten av storformat. Tabloidbegrepet har ofte blitt brukt for å beskrive innholdet i en avis. En tabloidavis har vært synonymt med en avis som inneholder konsentrert, lettfattelig stoff, gjerne med mye bilder og store overskrifter. Allikevel er det fremdeles forskjeller mellom avisenes profiler. Noen aviser fokuserer i større grad på dypere artikler som innretter seg mot et mer kritisk, lesende publikum. Andre aviser er mer populærrettede.

Pressens rolle

Pressen har lenge hatt tilnavnet «Den fjerde statsmakt» – demokratiets vaktbikkje. Pressen og medienes samfunnsrolle er å opplyse befolkningen og å etablere et forhold mellom samfunnsmedlemmene og det politiske liv. Medier har en påvirkning på det politiske systemet ved at de temaer som blir satt på dagsorden også gir et signal om hva som er viktig. Mediene kan betraktes som informasjonstilbydere, som åpner opp og legger til rette for en offentlig samtale. 

I grunnlovens §100, Ytringsfrihetsparagrafens, siste ledd står det: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale».  Ved å la mange stemmer komme til orde og å skape en offentlig debatt, er mediene dermed et svært viktig ledd i et levende demokrati. Dette krever også at mediene innehar et innholdsmangfold, med variasjon i temaer det skrives om, at ulike personer får komme til uttrykk og at eierskap i mediebransjen er spredt på flere hender.

Noen hevder at nyhetsbildet regjeres mer og mer av kommersielle vurderinger, der salgstall og klikk er viktigere for avsender enn mangfold og opplysning. Mye av grunnen til den økende kommersialiseringen av nyheter kan tilskrives at mediebransjen står inne i en økonomisk krise. Flere og flere papiraviser spår nedleggelse i fremtiden.

Papiravisens død?

En økende andel nordmenn tilegner seg nyheter digitalt, via smarttelefoner, nettbrett eller PC. Dette har skapt en dramatisk nedgang i avisenes abonnentinntekter, og flere aviser og mediehus vurderer nedleggelse. Redusert salg fører også til færre annonser, noe som gjør papiravisen enda mer sårbar. 

Nyhetsformidlingen er i en overgangsfase. Teknologiske endringer som følge av digitalisering, har åpnet opp for nye muligheter til å produsere og distribuere innhold. Sosiale medier har blitt en plattform for nyhetsoppdateringer, både gjennom bekjente som tipser om nyhetsartikler og gjennom algoritmer på internett, som kan bestemme hvilket innhold brukeren får servert.

Hvordan påvirkes medienes samfunnsrolle av disse endringene, og hvilke konsekvenser har det for folkeopplysning og demokrati? Den digitale tilgjengeliggjøringen av informasjon har ført til informasjonsfrihet for den enkelte borger. Mulighetene til selv å legge ut informasjon har også økt. På den måten har flere fått muligheten til å uttrykke seg offentlig, noe som er viktig i et demokratisk perspektiv. Svakheten ved dette er at mye av innholdet på internett ikke er produsert av profesjonelle redaksjoner som vurderer kvalitet, etikk og etterrettelighet. Nyhets­informasjonen over internett har blitt mer omfattende, men også mer selektiv – gjennom sosiale medier og individuelle algoritmer som «serverer» deg utvalgte nyheter.

  • Digital kommunikasjon
    1/1
    Digital kommunikasjon har erstattet menneskelig kontakt. Haakon Michael Harriss

Sosiale konsekvenser

Den individuelle og selektive nyhetsstrømmen som har oppstått digitalt, ser også ut til å gi konsekvenser sosialt i samfunnet. Vi behøver ikke lenger planlegge en tur til aviskiosken for å bli oppdatert på nyheter. De er tilgjengelige i hånden vår der vi befinner oss, til enhver tid – på bussen, på venterommet, i lunsjen, i sengen. Vi behøver ikke lenger forholde oss til andre når vi skal ha tak i informasjon. Vi kan i større grad sveipe gjennom de fleste overskriftene til alle aviser i løpet av kort tid. Ingen ser heller hva vi leser. Vi trenger ikke snakke med kioskdamen om dagens nyheter, vi trenger ikke dele med de rundt hva vi leser på telefonen. Det vil også være uhøflig å spørre sidemannen på bussen hva han eller hun leser. 

Å lese nyheter har på den ene siden blitt noe privat. På den andre siden kan vi dele det på sosiale medier og håpe på «likes», som indikerer bekreftelse på at det vi har lagt ut har blitt mottatt og satt pris på av andre. I beste fall kan det oppstå en «uforpliktende» debatt i kommentarfeltet. Den digitale tilgjengeliggjøringen har altså tatt bort noe av det sosiale som oppstod i det man stod med en avis i hånden eller i møtet med andre i kiosken.