Bunad og folkedrakt

Norge har en mangfoldig folkedrakttradisjon. I noen områder gikk eldre kvinner fortsatt i folkedrakt etter 1950. Likevel er det først og fremst klær brukt av bygdefolk i førindustriell tid (før 1850), som kalles folkedrakt. Draktdetaljer fra renessansen (i Nord-Europa 1500 til 1600) og barokken (1600 til 1730), gjenfinnes i norske folkedrakter i bruk på 1700­-, 1800- og 1900-tallet.

I områder som Hardanger, Setesdal og Telemark hadde draktene typiske regionale trekk. De hadde samme form uansett om de var til hverdags- eller til kirkebruk, men materialene varierte. Arbeids- og hverdagstøy kunne også være tidligere fintøy. I andre områder har man brukt folkelig motedrakt. Disse draktene var sterkt påvirket av europeisk mote. Plagg fra forskjellige områder kunne være ganske like, og være mer preget av mote enn av regionale forskjeller.

Bunadbruk oppstod med norskdomsrørsla rundt 1900. Man ville utvikle en norsk identitet etter at Norge hadde hørt sammen med Danmark i over 400 år, og vært i union med Sverige fra 1814. Man valgte de mest særpregede og alderdommelige draktene for å markerer det norske. Noen folkedrakter ble videreført som bunader, uten store forandringer. Andre bunader er designet i løpet av de siste 100 årene, noen ganger med elementer fra eldre drakter og andre ganger uten klar sammenheng med fortiden. Det ble etter hvert stadig viktigere å fremheve lokal identitet.

Bunad defineres ut i fra bruken som festdrakt, som til 17. mai, til offisielle tilstelninger og i bryllup og konfirmasjon. Dagens bunader har ofte et visst historisk tilsnitt, men er ikke alltid i samsvar med det som var brukt som folkedrakt i samme området.