En del av meg
Denne brudekjolen brukte jeg da jeg var 30 år, på en bryllupsfest arrangert av min svigerfamilie etter at jeg giftet meg. Smykkene er kjøpt av min svigerfar, og kjolen er designet av min svigermor.
Hvem er jeg?
Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om meg selv og ikke bare om denne kjolen og disse smykkene? Det er fordi jeg vil at du, når du ser denne kjolen, skal tenke på mennesket bak den. Du kan objektivisere det du ser og betrakte kjolen på avstand. Men du kan også lese litt om meg, som bar den, og bli kjent med ikke bare min historie, men alle historiene som er knyttet til den – historier som strekker seg langt tilbake i tid. «Jeg» eksisterer ikke uten «du», og derfor må jeg skape rom for mye mer rundt denne kjolen enn bare meg selv.
Å være kvinne er en provokasjon. Vi blir dømt for det vi gjør, og for det vi ikke gjør. For en som meg, som har en bindestrek-identitet og har bodd og studert i fire land på fire ulike kontinenter, har spørsmål om identitet og kultur vært en byrde som jeg i mine ungdoms- og tjueår trodde gjorde livet vanskeligere. Nå, som voksen kvinne i midten av trettiårene, har jeg endelig begynt å se dette som en ressurs.
Jeg er født i en by som heter Gujrat i Punjab, Pakistan. Min far kom til Norge som arbeidsinnvandrer på 70-tallet og jobbet i pappindustrien i Sarpsborg. Han dro tilbake, og senere flyttet vi som familie til Norge i 2001. Da var jeg elleve år.
Jeg er den første i min familie på morssiden som har tatt høyere utdanning, flyttet hjemmefra uten å være gift, reist rundt i verden uten en mann, valgt en partner av kjærlighet – og i skrivende stund er jeg gravid med mitt første barn, også det et valg jeg har tatt sammen med min partner.
En rik tekstil historie
Før Pakistan ble et selvstendig land i 1947, var det en del av India, som ligger i Sør-Asia. Denne delen av verden har en rik tekstilhistorie. Sør-Asias tekstilindustri har vært en global stormakt i hundrevis av år, med sterke tradisjoner for produksjon av bomull, silke og ull. Land som India, Pakistan, Bangladesh og Sri Lanka er kjent for sine detaljerte vev-, farge- og broderiteknikker.
Historisk sett var regionen en stor eksportør av fin muslin, silke og chintz, noe som påvirket europeisk mote og handel under kolonitiden. Den britiske industrielle revolusjonen ble sterkt påvirket av tekstilhandelen fra Sør-Asia, noe som førte til økt mekanisering og endringer i verdensmarkedene.
Sør-Asia har også en rik tradisjon for broderi, der ulike regioner har sine egne unike teknikker. I tillegg finnes det en rekke tekstiltrykkmetoder, og folk fra hele verden reiser dit for å lære disse teknikkene.
I dag spiller Sør-Asia fortsatt en nøkkelrolle i tekstil- og klesindustrien, og klær produsert i land som Bangladesh og India havner i klesskap over hele verden. Regionen er en av de største leverandørene til fast fashion-merker, og millioner av mennesker jobber i denne bransjen. Mest sannsynlig har du på deg et plagg med tilknytning til den delen av verden hvor jeg ble født.
Men det finnes også en mørk side. Mange arbeidere kjemper for bedre lønn og arbeidsforhold, mens miljøpåvirkningen fra masseproduksjonen blir stadig mer alvorlig. Vil dagens tekstilhistorie bli sett på som etisk forsvarlig av fremtidige generasjoner?
Hva er et typisk bryllup?
Felles for alle sørasiatiske bryllup er at bruden er overdådig pyntet med smykker, henna og detaljerte broderier på klærne sine. Hver farge og hvert mønster har en symbolsk betydning, og klærne gjenspeiler både tradisjon og personlige preferanser. Dette er ganske ulikt den tradisjonelle europeiske tradisjonen, der bruden går med hvit kjole. Men dette er også i ferd med å endre seg, både i Vesten og Østen.
I Sør-Asia er hvitt tradisjonelt assosiert med sorg, sørgeperiode og enkestatus, spesielt i hinduistiske og noen buddhistiske samfunn. Dette er også noe man ser mye av i Pakistan, selv om landet har en stor andel muslimsk befolkning. Min mor sluttet å bruke sterke farger, smykker og sminke etter at hun ble enke i slutten av trettiårene. Jeg så henne pyntet med alt dette igjen – først da hennes førstefødte giftet seg.
Gullets byrde
Sør-Asia har en rik variasjon av gullsmykker. Jeg valgte Kundan-smykker, en stil med røtter helt tilbake til Mughal-tiden på 1500-tallet, som blomstret ved de kongelige hoffene i Rajasthan. Teknikken innebærer å sette polerte edelstener i en gullbase ved hjelp av lag med ren gullfolie.
Kundan-smykker er både detaljerte og vakre, men siden de inneholder mindre rent gull og ofte bruker halvedelstener eller uslepne steiner, er de vanligvis rimeligere enn smykker laget av rent gull.
Tradisjonelt har bruder i Sør-Asia fått gullsmykker som en form for økonomisk sikkerhet fra både sin egen familie og svigerfamilien. Denne skikken er spesielt sterk i land som India, Pakistan, Bangladesh, Nepal og Sri Lanka, hvor gull har kulturell, religiøs og økonomisk betydning.
I noen familier regnes gullet som brudens eiendom, men det er ikke nødvendigvis slik i praksis. I tillegg til tradisjon og kultur har gull også ulik verdi for bruden i hinduistiske og muslimske religiøse praksiser. Gull kan symbolisere rikdom og beskyttelse fra gudene, men det kan også anses som «Mahr» – en økonomisk trygghet brudgom gir til bruden.
I en moderne kontekst kan dette virke mindre relevant, ettersom flere kvinner enn før er økonomisk uavhengige av sine menn. Likevel er praksisen fortsatt komplisert, fordi kvinner og menn ikke har like rettigheter når det gjelder arv i Sør-Asia, og påvirker også diasporaen i Norge.
Det er fortsatt ansett at blodlinjen går gjennom mannen, og derfor mener mange at sønner fortjener mer arv enn sine søstre. I Norge må arven fordeles likt opp til et visst beløp, men det kan være forskjeller utover dette.
Et annet problematisk aspekt ved gull som gave er medgiften, hvor brudens familie må betale en sum når de gifter bort datteren sin. Fedre med mange døtre blir ofte økonomisk ruinert av denne praksisen.
Min mor er kanskje den første kvinnen i sin slekt som fikk «ekstrem» økonomisk makt – men først etter min fars død. Dette skjedde fordi han var norsk statsborger og døde i Norge. Nesten alt han eide, var i Norge, og det gikk videre til henne.
Nå er det hun som skal fordele den lille arven videre til sine barn. Om det blir rettferdig, vet jeg ikke. Hun er fortsatt bundet av tradisjoner, forståelser og verdier som jeg er sterkt uenig i. Det samme gjelder, til en viss grad, mine svigerforeldre.
Jeg ønsket ikke å videreføre byrden av gullet og urettferdigheten knyttet til det. Akkurat som jeg ikke ønsket å frasi meg retten til å skille meg – slik mange kvinner i Sør-Asia må gjøre for å virke anstendige.
Jeg solgte gullet jeg fikk fra min mor og brukte pengene på en reise til Gilgit-Baltistan for å se Himalaya-fjellene i Pakistan sammen med min partner. På fjellturene der glemte jeg om jeg var i Norge eller Pakistan. Jeg tror den turen var den største gaven jeg har fått – gjennom en gave jeg fikk fra min mor.
Gullet jeg har fått fra min svigerfamilie er donert til Norsk Folkemuseum, både for å løfte frem det gode og for å belyse det kontroversielle ved det.
Er bryllupskjolen bare meg?
Min mor gikk med en lignende kjole da hun giftet seg med min far – men i hvit. Faren min ønsket et mer moderne preg, og moren min fikk ikke særlig mye valg. Jeg vokste opp med å se bilder av henne og likte den kjolen veldig godt. Da jeg skulle vie meg i en beskjeden seremoni, ble det viktig for meg å involvere min mor. Kvinnene i mitt liv, særlig de eldre, har ikke hatt de frihetene og mulighetene jeg har hatt. Jeg har lenge båret på en slags skyldfølelse, og mine gleder har vært bittersøte. Jeg ser også at moren min, på godt og vondt, har levd seg gjennom meg, og jeg har bevisst og ubevisst latt det skje.
Kjolen jeg egentlig giftet meg i, ble kjøpt på en sørasiatisk tekstilbutikk på Grønland i Oslo. Moren min betalte for den, og vi valgte mellom det som var tilgjengelig – bare to kjoler. Det ble en slags morsom blanding av rosa og oransje. Smykkene kjøpte jeg i London, med litt penger fra henne og litt som var mine egne. Denne kjolen, som er utstilt og vises på bildet, er mer representativ for min svigermor. Hun tok hensyn til at jeg kunne velge en farge jeg likte. Svigerfaren min spurte meg hva slags stil på smykker jeg likte, og kjøpte dem til meg.
En dukke show
Fra en individualistisk kultur gir det ikke mening å lage så mye plass til ikke bare familie, men også mange venner og bekjente som jeg egentlig ikke har i min såkalte «inner circle». Men fra en kollektivistisk kultur ga det ikke mening å vie meg uten alle disse menneskene i utgangspunktet. I tillegg var det en sekulær dommer og en ung imam som viet meg, og jeg har kun skrevet en norsk ekteskapskontrakt.
For meg, som har stengt en del av min pakistanske identitet i mange år for å virke mer norsk, var det et riktig valg å vise frem og lage plass til en del av meg. Mine venner gikk også rundt med klær fra Pakistan. Jeg fikk reaksjoner, kommentarer og spørsmål rundt mine valg, både fra folk som ikke ser ut som meg og fra folk som ser ut som meg. Gjennom denne prosessen ble jeg bevisst på ting jeg aldri hadde tenkt på, og satt igjen med mange nye spørsmål.
Kråke eller en svane?
Er jeg en dårlig feminist fordi jeg har giftet meg? Er det lite kjærlighet mellom meg og min partner fordi jeg ikke tok hans etternavn og ikke bærer en giftering? Er et offentlig kyss det ultimate og universelle symbolet på kjærlighet? Hva er den riktige balansen mellom å velge seg selv og å lage plass til andre? Hvordan hadde folk oppfattet meg hvis jeg bare hadde giftet meg på rådhuset, kledd i bunad eller en vestlig brudekjole? Når jeg sier at jeg giftet meg med en norsk mann, og folk ser at min partner er melaninrik og har like røtter som meg, ser de på meg som lite integrert? Hvordan hadde de oppfattet meg hvis jeg hadde giftet meg med en hvit mann eller en svart mann? Eller om det var en dame? Er noen farger og former på klærne mer representative for arbeiderklasse, middelklasse eller overklasse? Oppfatter folk kvinner som bruker store smykker annerledes enn de som bruker små smykker? Hva om en hvit norsk dame hadde brukt denne kjolen? Hvor mye synlig eller usynlig hud og hår er religiøst eller sekulært? Hva er egentlig mitt land? Hva er egentlig min kultur? Hva sier klærne om oss? Er det alltid progressivt å bryte tradisjoner? Kan det å bære arven sin være en form for aktivisme og motstand? Hvordan skal jeg være meg, med alle mine deler? Er det mulig å vise frem alle sine deler på en gang? Ser du meg for den jeg er, eller hvordan du er?
Hadde du brukt denne brudekjolen og smykkene?