Opprinnelig en kiosk som hadde et bredt omfang av aviser, riksaviser, lokale aviser og utenlandske aviser. I dag frister store plakater med bilde av pølser, is og slush mot oss. To avisstativer står utenfor. Det ene inneholder de største riksavisene. Det andre er et utvalg av de største andre avisene fra landet. Til sammen 25 aviser.
Mohammad Rasaq ekspederer kiosken i dag. Han har jobbet her siden september, i ca. åtte måneder. Før jobbet han på filialen på Byporten. Han skryter av at han ble kåret til beste selger to år på rad, i 2015 og 2016. Så ble han flyttet opp hit. – For å øke salget i denne kiosken? spør jeg. -Kanskje, svarer han, og trekker på skuldrene.
– Hvordan er avissalget her?
– Det er dårlig. Ingen vil ha aviser. I høst, da jeg startet å jobbe her, solgte vi 40 forskjellige aviser. Nå selger vi 25. Vi returnerer stort sett alle tilbake hver dag. Innimellom kommer det en mann som bor på Frogner, innom for å kjøpe Fædrelandsvennen. Og sånn er det. Innimellom kommer det noen og kjøper et eksemplar. Men det er veldig veldig sjelden.
– Hva er det folk kjøper her da?
– Mest pølser, is og røyk og snus. Det kommer også mange romfolk som kjøper ladekort, eller som vil veksle penger. Det er mange turister innom også. Men de vindusshopper stort sett, ser på postkort. Noen ganger kjøper de postkort eller frimerker. Men som oftest lurer de på informasjon. Men da må jeg sende dem ned til turistinformasjonen på Oslo S.
– Kjenner du igjen mange av kundene om kommer hit?
– Det er mange som kommer innom og prater. Kolleger og sånn. Noen kunder kjenner meg igjen fra da jeg jobbet på Byporten. Det er hyggelig!
– Det er altså noen faste Narvesenkunder igjen?
– Ja, noen. Mange kolleger kommer innom også. De savner meg der nede, sier de.
– Er det noen spesiell tid på dagen det er flest mennesker her? Er det rushtid?
– Rushtid er når sola stikker fram. På lørdag da det var så fint vær, solgte jeg 1100 is! Ellers er det mange innom når det er julemarked. Da vil folk ha pølser.
En mann kommer innom kiosken, og begynner å prate med Mohammad. De snakker hindi til hverandre. Mohammad forklarer oss at det er en kollega fra Diplom is. De står og diskuterer hvor mange is han trenger til 17. mai.
Det er en veldig regnfull onsdag. De fleste menneskene i gaten passerer kiosken under paraplyene sine. Innimellom kommer ulike folk innom for å kjøpe seg noe. Mange stopper opp for å bare titte. Noen ungdommer stopper nølende opp utenfor, teller penger og vurderer om de har råd til noe snop. Turister stopper for å se på postkort. En middeladrende mann i dress kommer for å ta med seg en pølse, og en røykpakke. En far kjøper en pølse til datteren sin, og en kaffe til seg selv.
Plutselig ser jeg en eldre mann oppe i fotgjengerfeltet over Karl Johans gate. Selv om kroppen hans ikke bærer han så fort, har han bestemt gange mot narvesenkiosken. Han stopper opp foran stativet med riksavisene, og blir stående og lese overskriftene. Han plukker opp Finansavisen og går mot luka for å betale.
Jeg stopper han før han forsvinner fra kiosken igjen. Han heter Knut Engebretsen og er 90 år gammel.
– Er du fast kunde i narvesenkiosken?
–Bare når jeg er byen. Da går jeg innom her og kjøper meg en avis, før jeg stikker over gaten og tar meg en kopp kaffe.
– Er det en fast avis du kjøper?
–Som regel den med økonomi. Enten Dagens Næringsliv, eller Finansavisen.
Han er ikke interessert i å prate så mye mer. Han sier han skal videre til en generalforsamling. Vi får et bilde av ham, før han rusler videre, tilbake over fotgjengerfeltet til andre siden av Karl Johans gate, og oppover. Han forsvinner inn døren på Grand.