Hopp til hovedinnhold

Flyktninger i eget land

Eksilregjeringen oppfordret folk til ikke å evakuere. Mange trodde derfor at forsyninger og hjelp kom raskt. Andre håpet at russerne snart ville frigjøre hele Finnmark. En del av befolkningen befant seg i det frigjorte, men krigsherjete Øst-Finnmark. Folk i alle aldre rømte og gjemte seg i huler og gammer, eller skjulte seg under båter dekket med torv og jord. 23 000 mennesker – en tredjedel av Finnmarks befolkning – overvintret i totalt nedbrente eller ødelagte områder fra oktober 1944 til mai 1945. Ikke alle overlevde. I Vest-Finnmark søkte tyske patruljer etter folk hele vinteren. Mange ble tatt. Flere ble sendt til fangeleirer, som den beryktede Krøkebærsletta i Tromsø.

På kort varsel ble over 50 000 mennesker tvunget ombord i små fiskeskøyter, fraktet bort på åpne lasteplan eller tyske skip. I Porsanger ble 3300 finnmarkinger stuet ombord i «Karl Arp» og «Adolf Binder». De ble kalt dødsskip. Lasterommene var mørke og skremmende. Under elendige forhold spredte smittsomme og dødelige sykdommer seg raskt. 

De tvangsevakuerte fikk kun ta med det de bar selv. Mange hadde ikke andre klær enn det de sto og gikk i. Titusenvis av skitne, slitne og lusete flyktninger ble sluset gjennom Tromsø, Narvik, Mosjøen og Trondheim. Kapasitet for overnatting, mat, avlusing og informasjon var sprengt. Noen kom bort fra hverandre underveis. Aviser og oppslagstavler var fulle av etterlysningsannonser. Fremdeles leter noen etter graven til en oldemor eller lillebror som døde underveis, mens familien måtte reise videre. 

Wehrmacht rekvirerte hus, og plasserte tvangsevakuerte over hele landet. Slektninger tok imot sine, og mange ukjente åpnet både hjem og hjerterom. For noen var kulturforskjeller og språkbarrierer store, og forståelsen for hva flyktningene hadde vært igjennom begrenset. 

Tvangsevakueringen og nedbrenningen er regnet som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden.

Museum24:Portal - 2024.11.2 5
Grunnstilsett-versjon: 2