I 1930 besto befolkningen i Porsanger av 1019 samer, 740 kvener og 664 nordmenn.
I Porsanger, som i andre deler av Finnmark, fantes fra gammelt av den viktige samarbeidsformen verdde – på samisk kalt verddevuohta, som betyr venn eller gjestevenn. Dette var et viktig samarbeid mellom fastboende og reindriftsamer som styrket de fastboendes kombinasjonsnæring. En forutsetning var at de kunne snakke samisk eller kvensk sammen. De fastboende skaffet husrom og transport med hest eller båt under flyttingene. Det ble byttet husflidsprodukter og råvarer, som fisk og kjøtt, mot reinprodukter. Det var også vanlig at fastboende hadde reinsdyr i flokken til sin verdde-familie. Verdde-forholdet gikk i arv fra generasjon til generasjon. Med moderniseringen i etterkrigstiden forsvant mye av verdde-ordningen, men tradisjonen finnes fortsatt.
Livene til porsangerfolk var ikke bare basert på naturalhusholdning. Mange småbruk hadde egen smie hvor mennene laget det de trengte av utstyr, og smedarbeid var også en viktig inntektskilde for mange. Før Statens vegvesen startet sin virksomhet i Finnmark i 1914, fantes det bare lokale småveier. På 1930-tallet startet byggingen av riksvei 50 gjennom fylket. Mange menn fikk sesongarbeid med veibygging. Også etter krigen var Statens vegvesen og Telegrafverket viktige arbeidsgivere under gjenreisningen.
Det store Bossekopmarkedet i Alta var lenge ett av flere viktige kulturelle møtested på Nordkalotten. Her møttes samer, kvener og nordmenn, russere, svensker og finner to ganger i året. Her solgte og byttet de reinskinn, kjøtt og fisk, smedarbeid, grener og strikkevarer som porsangervotter, og andre varer som smør, mel, salt og tobakk.