Gammer og sveitserhus

Gjenreisningen av Nord-Troms og Finnmark etter 2. verdenskrig innebar en total forandring av områder som før krigen var preget av stort mangfold i boligtype og boform. Nedbrenningen skilte ikke mellom folk – både staselige prestegårder, små toroms-stuer og gammer forsvant i flammene.

Fram til 1600- og 1700-tallet ble lokale materialer brukt ved bygging av boliger. Det var lite trevirke i Finnmark, derfor var gammen i bruk både for mennesker og husdyr. Den hadde reisverk av trevirke, vegger og tak var kledd med never og torv. Ildstedet var ofte midt på golvet, med røykhull i taket. 

Gammen har vært oppfattet som typisk samisk. Nordmenn og kvener bodde som regel i laftede trehus, men kunne også ha gammer på gården. Sent på 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet forsvant bolig- gammen gradvis, men noen steder var den i bruk helt fram til krigsårene 1940–1945. Da kunne den ha fått tregulv, vinduer, tapet, skorstein og grue eller komfyr med røykrør. Etter hvert var det bare utvendig en kunne se forskjell på en gamme og et lite trehus. Uthus- og utmarksgammer var vanlige fram til etter 2. verdenskrig. 

Bebyggelsen før nedbrenningen var variert. Handelsmannens hus og prestegården var gjerne bygd i empire- eller sveitserstil, mens huset ved siden av kunne være en laftet tømmerbygning uten panel og innramming rundt vinduene. Det fantes også bolighus bygget etter mer moderne prinsipper og stilidealer. Forskjeller mellom by og land, etnisitet, næring, klasse og distrikt kunne ses i byggemåte og i formen på boligen.