De fleste hus ble kledd med trepanel, og materialleverandøren hadde kanskje bare én type ytterpanel eller vinduer på lager. Husene kunne dermed bli annerledes enn på tegningene. Det fantes få varianter av kledning til vegger og himling. De færreste kunne velge selv, og resultatet i det enkelte huset kunne være tilfeldig. 2/3 av bolighusene ble bygd etter typetegninger fra Boligdirektoratet eller distriktsarkitektene. 1/3 av husene ble bygd etter spesialtegninger ut ifra den enkelte families behov. Arkitekten skulle samarbeide med byggherren om blant annet plassering av inngangsparti og vinduer. Det var viktig å ta hensyn til vær og vind. Enkelte gjorde endringer fra byggetegningene uten å spørre arkitekten.
Krigsskadeerstatningene dekket som regel ikke utgiftene, derfor ble Den Norske Stats Husbank (senere Husbanken) opprettet for å gi folk gunstige lån. Mange fikk hus med bedre standard enn før krigen. Noen var likevel redd for å bli bundet av lån, bygde bare for erstatningsbeløpet og satte opp husene selv – ofte på grunnmurene til de nedbrente husene. Husene kunne da få dårligere standard enn de som hadde stått der før. Det tok ti år før antallet boliger var kommet opp på førkrigsnivå.
I byer og tettsteder ble husene lagt på rekke og rad med mønet i samme retning og samme avstand fra gata. Bebyggelsen fikk et enhetlig preg, men ved ulik fargebruk ble det variasjon i uttrykket. Gjenreisningen var langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggeskikk. Det varierte bygningsmønsteret som hadde preget landsdelen før krigen var mer eller mindre borte. Sosiale og etniske skillelinjer ble mindre synlige.