- 1/1
Husmannsplassen fra Trøndelag på Norsk Folkemuseum Haakon Michael Harris | Norsk Folkemuseum
Stue fra Bakarplassen (Under Mjøen, Oppdal, ca. 1800)
Stua er en «uppstuggu», en vanlig hustype i Oppdal.
Stua er tømret i flathogd fjellfuru. Veggene i forstua - «fordøra» - er i stavverk og golvet er steinsatt. Herfra er det trapp til oppstua, et tømret rom over forstua som er røstet på tvers.
Oppstua var vanligvis et klesloft, men på mindre plasser uten eget bur kunne også maten lagres i oppstua sammen med kleskistene. Flere av de innvendige veggene i denne stua er malt. Det er steingolv i en del av stua; her ble trekar vasket etter matlaging.
Løe fra Bonesøyen (Bones, Midtre Gauldal, 1800-1850)
Bonesøyen var en av mange humannsplasser under gården Bones i Midtre Gauldal Trøndelag.
Løa er en såkalt «enkeltløe», med ett «stål» eller «logolv» der kornet ble oppbevart før treskingen. Til høyre ligger treskelåven med kjørebru. Under stålet er det «vedskjæle» med bordvegger der veden kunne ligge urørt.
Fjøs fra Bonesøyen (Bones, Midtre Gauldal, ca. 1800)
Fjøset er todelt. Innenfor fôrrommet, «skjælet», ligger båser for kyr og småfe. På baksiden er det kjørebru til høylemmen.
Stabbur fra Enlid (Midtre Gauldal, ca. 1700)
Stabburet er en type forrådshus som har vært vanlig både på gårder og husmannsplasser. Den innvendige trappa er det som skiller stabburet fra loftet, som gjerne hadde trappa i en utvendig svalgang.
Smie fra Sagan (Halsa, Nordmøre, 1800-tallet)
Alle større gårder hadde ei smie, og bonden gjorde ofte selv arbeidet med reparasjon og vedlikehold av redskap og verktøy, så langt evnene rakk. Når det trengtes nytt verktøy og redskap, eller låser og beslag, ble det gjerne utført hos bygdesmeden eller av en omreisende leiesmed.
Like innenfor døra i smia står «smieavlen», eller «essen», og bakenfor en belg av garvet saueskinn. Filebenken har sin plass ved gluggen der det er best lys. I nærheten av avlen står smiestedet eller ambolten, som er festet til en gammel fururot.
I de fleste tømmerstokkene i bygningen er det boret en mengde større og mindre hull. En smed som har laget «navar», eller bor, har prøvd hver ferdige navar i smieveggen før han sendte dem fra seg.
Smia lå gjerne i utkanten av gårdsbruket. På museet er smia plassert i nærheten av opgangssaga fra Åkre.
Om husmannsvesenet
Husmannsvesenet utviklet seg fra 1600-tallet og var på sitt mest tallrike omkring 1850. Da var det omkring 65 000 husmannsplasser i Norge. Bøndene hadde bruk for ekstra folk i onnearbeidet, og husmannsordningen ga billig arbeidskraft i en tid med sterk befolkningsvekst.
Det var forskjellige typer husmenn. Felles for alle var at de var underlagt en gård uten å eie egen eiendom. En husmann med jord leide et jordstykke av gårdeieren. En husmann uten jord leide bare hustomta. Vilkårene ble avtalt skriftlig eller muntlig og leien betalt i penger eller med arbeid.
Bygningene på husmannsplassen var ofte de samme som på gården; stue, fjøs, løe og kanskje et stabbur. Men husmannen hadde skral økonomi og knapt med tid til utbedring og vedlikehold, så husene var ofte små og dårlige. Tunordningen kunne være den samme som på gårdene i distriktet. Mange steder bygd de stua sammen med uthusene, så det ble én lengde - låna. Da nyttet en plassen bedre på den lille jordlappen samtidig som en sparte på materialene.
- 1/1
Bakarplassen i Oppdal, fotografert i 1880-årene. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/021018752826
