Oppgangssag
Det ble eksportert tømmer fra Norge allerede på 1100-tallet. De første vannsagene kom på slutten av 1400-tallet, trolig først på Sørlandet og i områdene rundt Oslofjorden. Oppgangssagen har sitt navn etter sagbladets gang opp og ned. For landets tømrere og snekkere gjorde oppgangssagene at de kunne utnytte bord og planker bedre. Det ble nå vanligere med tregolv og himling i hus som hadde peis, og snart begynte man å kle de gamle tømmerhusene med panel.
For å kunne sette opp en sag måtte en kunne bygge en sagdam som ga fallhøyde på minst fire meter. Alt etter vannmengden ble sagene delt i kategorier. Årgangssaga sto i vassdrag som hadde stor nok vannføring til å drive bruket hele året om ikke kulda ble for sterk. Flomsaga og den mindre bekkesaga sto i vassdrag eller bekk med så liten vannføring at bruket bare kunne drives i flomtider, om våren og om høsten. I tillegg var det mindre spillvannssager som ble drevet av vann etter andre sager.
Gjennom 1500- og 1600-tallet ble trelast en av landets viktigste eksportvarer. Først var det utenlandske skip som sto for transporten, men etter hvert dannet denne eksporten grunnlaget for utviklingen av en selvstendig norsk skipsfartsnæring. Til å begynne med var sagbruksdriften åpen for alle, men i følge forordningen om sagbruksprivilegiene av 1688 kunne bare byenes handelsborgere drive eksportsager, eller kvantumssager, med tildelte kvoter. Før 1688 var det 1200 sager i drift, men etter at forordningen trådte i kraft, ble det kun tillatt å skjære ved 664 sager. Sagbruksprivilegiene sto ved makt helt fram til 1860.
Bildet er hentet fra digitaltmuseum.org Oppgangssag fra Åkra (Ullensvang, Hardanger, 1700-1800)
Saga består av en enkel reisverksbygning med et tømret bolverk under. Den har et stort fast vannhjul som driver saga framover. Et mindre vannhjul kan løftes opp og ned, og brukes når stokken skal trekkes tilbake igjen. Et stort tredje hjul trekker tømmerstokkene opp til saga fra tømmerslepen i fjorden nedenfor.
Åkrasaga fikk sitt privilegium i begynnelsen av 1700-årene. Sagen er enbladet og har antakelig hatt en kapasitet på tre, fire bord i timen. På slutten av 1700-tallet kom de såkalte silkesagene som hadde flere, opptil åtte parallelle blad.
Stampe
Stamper ble brukt til å lage vadmel, et tykt og filtaktig ullstoff. Ullfibrene skal kunne filtre seg i hverandre slik at tøyet blir tett og varmt. Man la tøyet i «bryggja» og slo lunket vann over. Så satte man vasshjulet i gang, og stampene gikk opp og ned og arbeidet med tøyet. Ferdigstampet tøy ble lagt på et bord og rullet opp på en rund stokk.
Bildet er hentet fra digitaltmuseum.org Stampe fra Jøsvoll (Stordal, Sunnmøre, 1850-1900)
Huset er opprinnelig et gammelt bolighus, en røykovnstue. På sperrene i taket er det merke etter ljoren, og i hjørnet ved siden av døra har røykovnen stått.
Huset ble bygd om til stampe av Mons Jøsvoll i siste halvdel av 1800- årene, og ble brukt som det fram til 1910. Både faren og bestefaren til Mons Jøsvoll drev med stamping.
Kvernhus
De fleste gårdene hadde egen kvern. Langs større bekker kunne de stå på rekke og rad. Kvernen ble brukt til å male korn. Bruken var ofte begrenset til vår og høst, når vannmengden var stor nok.
Bildet er hentet fra digitaltmuseum.org Kvern fra Harstad (Valle, Setesdal, 1500-tallet)
Kornet ble tømt i «via», trakten, og vannet ble ledet inntil «kvernkallen» ved hjelp av «sloki», renna. Kvernkallen drev den øverste kvernsteinen rundt. Kornet rant fra trakten ned til «matsvinet», et lite trau under via. «Skakvonden» ristet på matsvinet og kornet drysset ned i «kvernøyet» ,hullet i kvernsteinen. Kornet ble knust mellom steinene og malt til mel, som så ble samlet opp i melkista.
Bildet er hentet fra digitaltmuseum.org Kvern fra Seim (Voss, ca. 1800)
Kornet ble knust mellom steinene og malt til mel, som så ble samlet opp i melkista.