Innspurten

Mennene hugget ved til juledagene, da man ikke skulle drive med slikt arbeid, og redskap og annet som stod ute, ble satt under tak. Kvinnene stod for vask av huset, og en enkel julepynting bestående av sand eller einer som man strødde på gulvet. Noen steder malte man dekorative border på veggene, andre steder hengte man opp tepper. I stuetaket kunne det også henge en uro laget av halm. Husbonden tok halm inn i stua og la den på gulvet der man skulle sove sammen denne natta.

Utendørs ble juleneket festet til en stang i nærheten av løa. Fjøset ble pyntet og reingjort, og dyra fikk ekstra stell og fôr. Fjøsstellet ble gjerne gjort litt tidligere enn vanlig på julaften, siden alle husholdets medlemmer skulle være samlet om kvelden. For å verne dyra ble det malt tjærekors over fjøsdøra eller båsene. Julenatta var det spesielt farlig for da var Åskoreia ute. Dette brokete følget av skikkelser fra felleseuropeiske sagn, gjenferd og underjordiske kom ridende og kunne ødelegge ting eller ta folk og dyr med seg. 

Den siste forberedelsen før det var jul, var kroppsvask og klesskift. Først var det bondens tur, så kona, deretter barna, og tjenestefolket til slutt. Man tok seg gjerne en liten hvil før kirkeklokkene ringte jula inn. Der man ikke kunne høre kirkeklokkene, ble jula «skutt inn» med ei børse.

I katolsk tid markerte julekvelden overgangen fra faste til storhelg. Man hadde derfor to julekveldsmåltider, en skikk som holdt seg til langt ut på 1800-tallet. Det første måltidet var et fastemåltid, gjerne sammensatt av grøt eller grynsuppe og (lute-)fisk. Risengrynsgrøt som julerett kom antagelig da risen fikk økt utbredelse på begynnelsen av 1800-tallet. ​

I flere bygder var det slik at man la seg nedpå mellom de to julekvelds­måltidene, eller man kunne sitte oppe og lese eller leike. Det er fortalt veldig lite om jule- eller nyttårsgaver i gamle bondesamfunnet, så det var nok ikke en viktig del av høytida. Tjenerne fikk gjerne klær eller tøy til jul, men dette var mer som en del av et lønnssystem enn rene julegaver. Tjenerne kunne også få råvarer, som for eksempel ull, som de selv måtte lage klær av.

Det andre julekveldsmåltidet var nærmere midnatt. Det bestod gjerne av kjøtt, noe som man spiste mer av i høytidene enn ellers. Ribba – både av svin og får – var det feiteste og dermed det mest eksklusive kjøttet i bondehusholdet. Før jernkomfyren kom på midten av 1800-tallet, var det vanlig å koke kjøttet. Til maten drakk man både øl og dram. Husbonden leste juleevangeliet og de sang en salme før ølbollen ble sendt rundt bordet. Julelyset skulle brenne og bordet skulle stå dekket gjennom hele natta slik at de avdøde forfedrene kunne forsyne seg seinere. De skulle også få sengene denne natta, mens folkene på gården sov i julehalmen på gulvet. Denne tradisjonen holdt seg over store deler av Norge til ut på 1800-tallet.