-
Lovise Pedersen hadde vært huleboer i Vuolajokdalen. I mai 1945 vendte hun tilbake til Lakselv med alt hun eide. I bakgrunnen Henry Henriksen og en norsk soldat fra Rikspolititroppene. Forsvarsmuseet
Men folk ville hjem! De ønsket å se igjen kjente og kjære, og bygge opp hjemmene sine. Kanskje de også kunne finne igjen ting som var gravd ned eller gjemt før hjemmene deres ble brent. Men på grunn av minefare og mangel på boliger, nektet myndighetene de 50 000 tvangsevakuerte å dra hjem til den utbrente og raserte landsdelen. Forbudet ble kunngjort i mai 1945. Alle som reiste hjem, ville bli sendt tilbake og «stilt til ansvar for sin handlemåte». Rundt 40 % av de tvangsevakuerte trosset myndighetene og dro hjem allerede sommeren 1945.
Å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger til gjenoppbyggingen var krevende. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg et skjul – et provisorium – blant annet av det de fant i brannruinene. Myndighetene måtte etterhvert godta en midlertidig gjenreisning, og hjalp etter hvert folk ved å ordne med frakt av brakker.
For å bedre næringsgrunnlaget i Finnmark, mente myndighetene at man måtte unngå en så spredt bosetning som det hadde vært tidligere. Det burde sentraliseres, men planene møtte sterk motstand fra befolkningen og ble gitt opp. Folk ville hjem dit de før hadde bodd, og stort sett ble det slik. Gjenreisningen ble derfor basert på bosetningsmønsteret og næringsstrukturen som hadde vært før krigen. Ved utgangen av 1946 var hele 90 % av befolkningen tilbake i Finnmark og Nord-Troms.
Det finnes ingen samlet oversikt over alle typetegningene som ble laget, men det anslås at over 100 forskjellige tegninger ble brukt. Med Gjenreisningsloven av 1946 ble det fastslått at myndighetene skulle godkjenne alle tegninger før noe ble bygd.