Krigshverdag

Bak fakta fra alle kriger er det mennesker – med talløse, mangfoldige, ulike erfaringer og minner. Slik er det også i Nord-Troms og Finnmark.

I 1940 bodde rundt 60 000 mennesker i Finnmark. Ingen andre fylker hadde flere tyske soldater i forhold til folketallet. I Porsanger, der en av de store militærbasene lå, var det opptil 27 000 soldater og bare 3000 fastboende. 

Lokalbefolkningen hadde ulike erfaringer med «vanlige» tyske soldater. Mange steder rekvirerte Wehrmacht rom i folks hjem. Slik ble noen kjent med tyske familiefedre som savnet barna sine. Andre levde med utrygghet eller trusler. Norske og tyske nazister var fryktet. Frontsoldater var ofte preget av råskap og traumer fra østfronten. 

Regjeringen i London godkjente et utstrakt samarbeid mellom fiskerinæringen og okkupasjonsmakten. Byttehandel mellom fastboende og stasjonære soldater var ikke uvanlig. Krigsårene rommet mye – som vare- knapphet, tvungen innkalling til tysk arbeidskommando og rekvirering av alt fra skoler til hester. Befolkningen på ulike steder i Nord-Troms og Finnmark opplevde krigshandlinger som torpederinger, miner, flystyrt, sabotasje eller bombing – fra begge sider. 

Partisanene ofret mye. De gjorde en viktig krigsinnsats i irregulære motstandsgrupper. Dette var kvinner og menn – mange av dem fra fiskevær i Varanger – som fikk opplæring i etterretning og sabotasje av sovjetrussiske agenter. 

Det var rundt 14 000 utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere bare i Finnmark. Deres nød gjorde sterkt inntrykk. To tredeler av de rundt 13 500 russiske krigsfangene som omkom i Norge, døde i Nord-Norge. Det er langt flere enn krigsårenes totale tap av sivile og militære nordmenn ute og hjemme.