Kulturhistoriske innblikk

19. november er den internasjonale do-dagen, og selv om det kan høres både sært og rart ut, så er det faktisk virkelig noe å markere. Lite er så viktig i vårt moderne samfunn som å kvitte seg med etterlatenskapene våre på en hygienisk, miljøvennlig og ufarlig måte.

Det blir nemlig ganske mye av den sorten når mange mennesker samles, og dette var noe vi strevde mye med i århundrene opp til våre vannklosettdager.

SAMTIDIG PÅ DO

Før doene ble bygd inn i husene var det vanlig med egne toaletthus eller utedoer. I byene ble løsningen større fellesdoer, mens det på landsbygda var mulig med noe mer privatliv. Fellesdoer ble vanlig i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, men da ut fra rene praktiske hensyn. Utedoet som frittstående bygning hadde mange sitteplasser, og det vanligste var at to til tre personer gikk på do samtidig.     

STORE ÅPNE DYNGER

Den eldste renovasjonen i Oslo (Christiania) var utgravde groper i bakken, enten i egne hus («utedo») eller et annet sted i gårdsrommet. Der kunne avfallet lagres i lang tid før det ble hentet av «nattmannen». Han samlet det i store dynger i utkanten av byen og solgte det siden som gjødsel til borgerne og bøndene i nærheten. Fra begynnelsen av 1800-tallet hentet bøndene i stigende grad møkk fra bygårdene seLV. 

FØRTE TIL EPIDEMIER

På grunn av stank og annet ubehag fra de åpne dyngene, og som følge av flere alvorlige koleraepidemier, var avfallssituasjonen i byen sterkt omdiskutert på 1800-tallet. For å bedre forholdene, ble den første av flere «pudrettfabrikker» (av fransk «poudrette» = 'lite pudder') etablert i 1865. Det var private firmaer som blandet myrjord og kalk i doene og sørget for tømming mot betaling. Tilsettingen gjorde innholdet tørt, luktfritt og velegnet til gjødsel.

ETT AVLUKKE PER 20 INNBYGGERE

Myndighetene stilte detaljerte krav til utedoenes bruk og utforming, med bestemmelser om blant annet størrelse, ventilasjon og lysinnfall. I 1874 ble det påbudt med minst ett avlukke pr. 20 innbyggere. Fra 1898 skulle innholdet blandes med torvstrø daglig og doene tømmes minst én gang i uken.

Av: Konservator og kulturhistoriker Birte Sandvik.

Publisert 18. november 2021

Nettene blir stadig lengre, og kulda setter stadig hardere inn. Det er på tide å trekke innendørs – aller helst i en god og varm, trekkfri, bolig. I dag har vi all verdens med isolasjonsmaterialer og -teknikker for å sørge for det. Men hvordan gjorde vi det før?

Så lenge vi har bygd hus, har det vært viktig å beskytte alle inni mot kulde og trekk. Hvordan vi har gått til verks for å få til det, er som regel avhengig av husets konstruksjon og når det er bygget. Grovt sett kan vi si at mur-, laft-, tungt bindingsverk- og reisverksvegger sjelden ble isolert. For å få varmere hus fokuserte husbyggerne i hovedsak på tetting mot trekk.

LAFTEVEGGENE BESKYTTET

Frem til 1900-tallet ble de aller fleste boliger oppført av laftede tømmervegger. Denne konstruksjonen ivaretar i seg selv innekomforten på mange vis – værbeskyttelse, varmeisolering og tetting mot trekk.

• Bredden på laftestokkene kunne variere, men skulle være minst 5 ", på Vestlandet minst 3". Langs undersiden av stokken ble det hogd et medfar, en fure som ble fylt med frisk mose, med tøy eller gammelt avispapir
• På Vestlandet fikk ytterveggen ofte en liggende kledning.
• For ytterligere tetting mot trekk ble fugene mellom stokkene ofte fliset opp med øks og fuget med kalkmørtel eller leirmørtel.
• Innervegger fikk etterhvert malt panel, lerret eller papp.

Samtidig er det jo ikke bare veggene som må holde varmen inne og kulda ute. Taket – og etasjeskillerne i bygg med flere etasjer – måtte også ta sin del av jobben.

LEIRE I TAKET

Sagflis, kutterspon (fra høvlerier) og torvstrø var isolasjonsmaterialer som ble mye brukt på landsbygda. Ulempen med torv er at den suger til seg vann (hygroskopisk), og torv egnet seg ikke på værharde steder med mye nedbør. I mange byer var også bruken av brennbart material forbudt i gulv og vegger.

I såkalte stubbeloft, undergulv mellom bjelkene i etasjeskillere av tre, ble leire brukt som fyll fra slutten av 1700-tallet. Den økte bjelkelagets brannmotstand og tetthet, og isolerte godt mot støy. Tørr leire ble fuktet og stampet slik at materialet ble tettest mulig. Det var vanlig å blande inn både sagflis og halm. Leirfylling gikk ut av bruk etter andre verdenskrig.

Av: Arkitekt og bygningsantikvar Mogens With, basert på en artikkel på www.byggogbevar.no. 

Publisert 8. november 2021. 

Mange forbinder i dag Allehelgensdag med Halloween-feiringen, men sannheten er at Allehelgensdag er en av de eldste kristne høytidsdager og var tidligere en fridag.

EN MINNEDAG FOR VÅRE AVDØDE

I motsetning til moderne amerikansk Halloween-feiringen kvelden før, så har Allehelgensdag ingenting med spøkelser og gjenferd å gjøre, men er en minnedag for våre avdøde. Høytidsdagen er en arv fra katolsk tid og ble tidligere feiret som to høytidsdager. 1. november ble som navnet sier feiret til minne om de helgener som ikke hadde egne høytidsdager, mens 2. november kalles Alle sjelers dag og ble opprinnelig feiret til minne om alle de navnløse kristne som var døde.

I 1770 halverte Danmark-Norge antall kirkelige høytidsdager. Dermed forsvant Allehelgensdag som fridag. Feiringen av Allehelgensdag og Alle sjelers dag ble slått sammen og lagt til første søndag i november. 

I dag feires Allehelgensdag til minne om avdøde slektninger og venner. Derfor er mange kirker åpne denne dagen, og de som har mistet sine kjære i løpet av siste år inviteres til minnegudstjeneste.

VARSEL OM VÆRET FREMOVER

Allehelgensdag ble avmerket på primstaven med flere kors, et hus, en kirke, ei krone eller en vimpel. Som alle viktige merkedager ga dagen varsel om været fremover. I Sør-Norge var det ventet flom på denne tiden ettersom dette gjerne er en mildværsperiode med regn og sludd. I Østfold mente mange at regn denne dagen betydde regn de syv neste ukene. I Hordaland varslet snø denne dagen sen vår. I Trøndelag ble solskinn denne dagen sett på som et varsel om et godt år. Tilsvarende lokale værtegn var det de fleste steder i landet denne dagen. I Nord-Norge derimot het det seg at en var sanndrømt natt til Allehelgensdag.

Av: Konservator Geir Thomas Risåsen

Publisert 1. november 2021

Tidligere var folk omgitt av farer på alle kanter. 

På gårdene og i byene bodde folk side om side med nissen. I skog og mark kunne en treffe på hulder og troll. I sjøer og havet bodde nøkken og draugen. Og hvis en ikke passet på, kunne de underjordiske bytte til seg nyfødte barn og erstatte de med såkalte byttinger.

Noen av skapningene var det riktignok mulig å komme godt overens med, eller så hadde de heldigvis noen svakheter det var mulig å utnytte.

Nissen for eksempel var en god hjelper dersom han ble stelt pent med. I motsatt fall ble det vanskelig. Huldra kunne forføre unge menn, men hun mistet ku-rumpa/ halen hvis noen giftet seg med henne, og ble hun stelt pent med, brakte hun stor rikdom til gården.

De underjordiske kunne lokke unge kvinner inn i fjellet. I så fall var beste råd å ringe med kirkeklokkene slik at vedkommende slapp ut. Det var en lyd de underjordiske ikke likte. Troll på sin side var mer vare for lys. Så trollet dagslys, sprakk det. 

Visse fysiske gjenstander ga også beskyttelse.

Det å ha på seg noe av sølv – et smykke eller en sølvmynt – var beste råd for ikke å bli tatt av nøkken eller draugen. Åsgårdsreia, førjulstidas farlige følge av døde, underjordiske, tusser og troll, kunne en beskytte seg mot ved å male tjærekors over alle dører på gården, samt å plassere ting av stål på strategiske steder.

Tilsvarende gjaldt det å beskytte nyfødte barn med å legge en sølvmynt eller lignende i tøyet til barnet. Var spebarnet først byttet var botemidlet å holde det over en møkkahaug og rise det skikkelig tre torsdagskvelder på rad. Da fikk ofte den egentlige moren så vondt av barnet at hun byttet det tilbake. Skikker og forstillinger som dette holdt seg levende enkelte steder til begynnelsen av 1900-tallet.

Av: Konservator Geir Thomas Risåsen

Publisert 28. oktober 2021

La oss snakke litt mer om klassiske norske innesysler! La oss snakke om lesing!
Vet du når vi faktisk begynte å lese for alvor her i landet – og hva det var vi leste da?

Med «lese for alvor», mener vi når allmuen begynte å lese skrevne ord utover det de måtte for å gjennomføre den obligatoriske konfirmasjonsutdanningen. Veldig mange så det nemlig som langt viktigere å arbeide enn å bruke tid på å forbedre leseferdighetene, og bokstavene ble derfor ofte raskt glemt så snart konfirmasjonen var unnagjort. 

FORUTSETNING FOR NASJONSBYGGINGEN

Utover 1800-tallet begynte likevel ting å endre seg; Myndighetene så leseferdighet som en viktig forutsetning både for nasjonsbyggingen og for å sivilisere og utdanne landets befolkning. Nye skoleordninger ble innført, ressurssterke personer med filantropiske, religiøse, politiske eller rent økonomiske motiv så muligheter i en lesende befolkning – og teknologiske fremskritt gjorde det mulig å produsere trykksaker som folk faktisk ønsket å lese. 

TEKNOLOGISK UTVIKLING GA NYE MULIGHETER

Særlig utviklingen av xylografi – en grafisk trykkmetode som gjorde det billigere å trykke bilder og tekst sammen – var viktig. Ved å plassere bilder sammen med tekst skaptes nysgjerrighet hos folk, som ønsket å vite informasjonen bak illustrasjonene. Slik kunne en altså lure de brede lag av befolkningen til frivillig å lære seg lesekunsten. 

BREDT ANLAGT INNHOLD

Ukeblader og skillingstrykk ble som uttrykk for frivillig lesning et viktig supplement til katekismer og lesebøker. «Skilling-Magazin», som startet i 1835, var den første av slike billige trykksaker, men ble de neste tiårene etterfulgt av mange flere – med hver sine baktanker, men med det samme grunnleggende målet om å skape estetisk, språklig og kulturell oppfostring innenfor alle lag av befolkningen. Til det behøvdes et bredt anlagt innhold. Ukebladet «Allmuevennen» markedsførte seg for eksempel med følgende tekst: 

«Historiske og geografiske Notitser, Meddelelser angaaende vort Lands forfatning og indre Forhold, Beskrivelser over mærkværdige Stæder og Bygninger, mærkelige Naturbegivenheder, vigtige Opdagelser og Opfindelser, Biografier af fortjente Mænd, Notitser vedkommende Landbovæsenet, Beskrivelser over mærkelige Dyr og Planter, en kort Fremstilling av de viktigste Begivenheder i Udlandet, Reiseskizzer, samt smaa lærerige og underholdende Fortællinger vil vexelvis komme til å udgjøre Bladets Indhold.» 

GRUNNLAGET FOR EN IVRIG LESENDE BEFOLKNING

Mange utgivelser fikk raskt gode opplagstall og geografisk spredning, og ble slik sterkt medvirkende til at lesekyndigheten bredte seg i befolkningen. Siden utviklet både ukebladene og avisene seg og møtte stadig flere interesserte. Sammen med innføringen av Folkeskolen, lovfestet fritid – og ikke minst stadig bedre innendørs belysning – var grunnlaget lagt for en befolkning som noen tiår senere skulle bli verdens mest avislesende befolkning.

Bilde: Forside av Skilling-Magazin fra 1864, som viser Peter Christen Asbjørnsens portrett. Fokuset på hvordan tidens kjendiser så ut, og deres biografiske opplysninger, er et typisk eksempel på stoff som vakte nysgjerrighet.

Av: Erik Edvardsen

Publisert 25. oktober 2021