Kulturhistoriske innblikk

I dag er det Lucia-dagen – en av få katolske helgendager som fremdeles markeres. At det er slik har nok mer å gjøre med en handelsstands kreative evner enn med Sankta Lucias liv og død.

Ikke for det – den 13. desember har i århundrer hatt stor betydning i Norden. Dette var dagen da fasten før jul begynte, og det var klare regler for hva man kunne og ikke kunne etter denne dagen. I Vest-Sverige benyttet folk dagen til å få noen små smakebiter på julegodsakene, og mange kledde seg også ut og gikk fra gård til gård i festlige opptog. En av figurene som ble brukt var kledd i hvit kappe og hadde en krone med tente lys på hodet. Skikkelsen var opprinnelig en mellomeuropeisk kristusfigur, men i Vest-Sverige ble den tolket som selveste Lucia.

Det var likevel ikke før folkemuseet på Skansen i Stockholm satte opp en vakker luciautstilling på slutten av 1800-tallet at veien til dagens luciafeiring ble påbegynt. Representanter for byens handelsstand så nemlig den populære utstillingen, og ble inspirert.

Handelsmennene ønsket seg en storslagen åpning av julehandlegatene à la amerikanske storbyers, med tenning av de nye elektriske lysene. De koblet Lucia-dagen og opptogstradisjonen med amerikanske skjønnhetskonkurranser. Slik skapte de det første moderne Lucia-toget – med selveste Lucia som skjønnhetsdronningen i front. Det blonde håret ble forsøkt knyttet til en norrøn Frøya-feiring, mens lysekronen på hodet ble koblet med legenden om Sankta Lucia og hvordan hun døde fast i sin tro med en brennende lampe i hånden.

Den kulturelle smeltedigelen av et opptog ble en suksess, og ideen spredte seg over hele Sverige. Etter krigen kom den til Norge, men her ble tradisjonen etter hvert mer knyttet til barnehager og barneskoler – med mer fokus på forberedelser, sang og bakverk. Alle som har hatt barnehagebarn vet likevel at det er og blir stas å gå først i opptoget – som selveste Sankta Lucia.

Av: Audun Kjus

Publisert: 13. desember 2021

Primstaven er en evighetskalender, som har vært i bruk i Norge siden sen-middelalderen og enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Den markerer vanlige dager og merkedager – i all hovedsak katolske helgendager – og den gir en påminnelse om hvilke sysler som skal gjøres når.

I tiden før jul er merkedagene mange, og bare denne uken er tre dager merket av på primstaven. 6. desember feires Nilsmesse, 8. desember er det Marimesse, mens Annadagen feires dagen etter, den 9. desember. Alle dagene har sine klart definerte gjøremål:

Nilsmesse (6. desember) – en dag for gavmildhet, eller fare?

Nilsmesse er en gammel merkedag. Dagen er avmerket på primstaven enten med en bispestav, en bispelue eller bokstaven N. Dette er minnedagen til den hellige Nikolai eller sankt Nikolai, som er en populær helgen blant ortodokse kristne og blant katolikker. Andre land kjenner han som Nikolaus og i Nederland og Belgia kaller barna han for Sinterklaas. Nikolai var biskop i Myrra i Lilleasia på 300-tallet. Minnet om hans gavmildhet og troen på den nordiske nissen er opphavet til den moderne julenissen. Derfor kaller mange engelsktalende land julenissen for Santa (sankt dvs. hellig) eller Santa Claus (forkortelse av Nikolaus).

I Norge ble Nilsmesse regnet som en farlig dag. Da gjaldt det å passe seg ettersom det kun var en uke til Lussi Langnatt, natten da alle mørke krefter slapp løs. Langs kysten var det ingen som frivillig dro til sjøs denne dagen. Nederland, Belgia, deler av Tyskland, Luxemburg og Frankrike har derimot et annet forhold til dagen. De feirer den hellige Nikolai i skikkelse av Sinterklaas og hans hjelper Zvarte Piet, som denne dagen kommer med gaver til barna.

I middelalderens Norge fantes egne Nikolaikirker i byer som Bergen, Oslo, Trondheim, Tønsberg og Sarpsborg. Men også rundt om på landsbygda fantes kirker vigslet til han, noe Nikolaikirken i Gran på Hadeland fortsatt vitner om. Nikolai er blant mye annet de fattige og de sjøfarendes helgen. Han er skytshelgen for Russland, Hellas, Sicilia og Lorraine foruten en rekke byer. Derfor bar Russlands siste keiser Nikolai 2. helgenenes navn. Den første russisk ortodokse menighet i Oslo – Hellige Nikolai menighet – er dedikert helgenen.

Marimesse (8. desember) – kvinnelig ømhet, klesvask og øl

Marimesse er en merkedag til minne om jomfru Marias fødsel. Denne dagen var kvinnene ekstra ømme og kjærlige, og det var derfor en gunstig dag for frieri og giftermål. Det var likevel ikke en dag for bare romantikk og kos. I Setesdal skulle alle klær vaskes denne dagen, slik at de var rene og hvite til jul. I tillegg skulle det spinnes garntråd ettersom fiskegarn og nøter skulle bøtes og bindes med tanke på neste års fiske.

Viktigst var imidlertid at dette var dagen da man mange steder i landet skulle begynne å brygge juleølet. Godt øl til jul er vår eldste juletradisjon, og i middelalderen var både husbond og husfrue lovpålagt å brygge øl til jul. Hvis ikke kunne en bli bøtelagt – verdien av ei halv ku i første omgang – og dersom en unnlot å brygge tre år på rad kunne man bli fradømt gården og alle verdier, foruten å bli landsforvist.

Annadagen (9. desember) – bakst, vask og lysstøping

9. desember er markert på primstaven med et kors, et tre eller en hake. Det forteller at dagen er en merkedag, og det er da snakk om Annadagen, til minne om Jomfru Marias mor, Anna.

Denne dagen startet for alvor juleforberedelsene med julevask og lysstøping – i tillegg til julebaksten som allerede burde være godt i gang. På denne tiden satte også kakelinna – mildværet før jul – inn mange steder i landet. På grunn av nedbøren som var i vente, var det enkelte som kalte dagen Anna røytrøv eller Anna pisshose, og det var også mange som trodde at mildværet skyldtes alle ovnene som var i bruk på grunn av julebaksten. Det hindret dog ikke mange i å bake en egen kake for dagen – Annakake – for så å invitere slekt og venner. 

Det var likevel en avgjørende ting til å gjøre før de kunne sette seg ned å spise kake. Juleaften var helt siden katolsk tid siste dag med fastemat før jul, og derfor spiste de fleste lutfisk eller rakfisk på juleaften. Men for å få lutfisken ferdig i tide, måtte tørrfisken som skulle brukes, legges i bløt denne dagen – den 9. desember.

Av: Konservator Geir Thomas Risåsen

Publisert: 6. desember​ 2021

Mange gamle sagn forteller om møter med skumle vesener i jula. Jula var ganske enkelt kjent som en farlig tid, men sammenhengen mellom jul og skumle fortellinger er neppe tilfeldig.

I de mørke kveldene før jul ble det fortalt om møter med troll, hulder, draug og Djevelen selv – i tillegg til juletidas «egne» skapninger; Åsgardsreia var en usalig blanding av skrømt og hedenske helter, Lussi var en livsfarlig underjordisk kvinneskapning som gjerne straffet gårdsfolket, og samene fryktet den onde Stallù som hver julaften fartet gjennom bygdene.

«Vi satt så spent som om gjenferdene skulde titte fram av hver krok. Et talglys eller en 6 linjers lampe var belysningen.» Dette har en mann fra Nesna i Nordland fylke fortalt til Norsk etnologisk gransking i 1963, som svar til en spørreundersøkelse om barndomstida.

UNDERHOLDNINGSTILBUDET VAR FORTELLINGER

Spørreundersøkelsen tar oss tilbake til en tid hvor fortellingen sto sentralt. Noen fortalte mer enn andre. Når man kom på besøk, ble det for eksempel forventet at man skulle ha noe å fortelle. Historiene ble fortalt på alle tider av året, men fortellerstundene endret karakter i vintersesongen. Mørket lokket frem mørke tema, og frem mot jul ble det tettere med nisser og skrømt.

Og folk var ikke redde for å skremme barna heller. Tvert imot var det å skremme barna nærmest et pedagogisk program, og julaften var den skumle sesongens klimaks.

«FRELS OSS FRA DET ONDE»: KATOLSK KONTRASTSKAPING

Og da rører vi også ved årsakene til hvorfor det var slik: Det vi ser her, er restene etter en middelaldersk, katolsk kalenderteknologi, som gikk ut på å forsterke høytiden ved å skape kontraster. Frem mot jula var det faste, da spiste man lite og magert. Dermed ble opplevelsen av julas overflod desto sterkere. Likedan ble tida stadig skumlere utover vinteren – fæle skapninger rykket nærmere – helt til klokkeklang og salmesang endelig kunngjorde at jesusbarnet var blitt født, til frelse for oss alle.

De skumle historiene skulle altså bygge opp under julens glade budskap!

Samtidig kan vi nok også anta at fortellingene var en tradisjon, uten annet mål enn dagens skrekkfilmer; Folk kjente de mørke høstkveldene som en anledning til å få seg et godt gys.

Av: Audun Kjus. 

Publisert: 20. november 2021       

28. november er i år første søndag i advent. Advent er en kristen høytid. Navnet kommer av adventus som betyr ankomst på latin, i betydningen Herrens ankomst eller Forløserens ankomst. I katolsk og Luthersk sammenheng er dette de fire siste ukene før jul.

I Norge har adventstiden vært brukt til forberedelsene frem til jul og som en nedtelling frem til den store høytiden. Dette er tiden da julekakene bakes, mat til jul forberedes og øl til jul brygges. Forberedelsene til tross så var dette til langt inn på 1900-tallet en tid preget av et enkelt og gjerne et magert kosthold der man spiste seg ned til jul. Dette var en arv fra katolsk tid der adventstiden markeres som fastetid frem til jul.

Rundt om i landet var det vanlig helt frem til 1980-tallet å markere første søndag i advent med å tenne julegatene i byer og tettsteder. Denne søndagen var det dessuten vanlig å tenne det lokale juletreet med utdeling av små gaver til barna. Samtidig stilte butikken med sine juleutstillinger.

I mange private hjem er det tradisjon å henge adventstjerne i vinduet, henge adventskrans på døra foruten å tenne det første lyset i adventsstaken. Mange har dessuten som tradisjon å pynte med lilla eller hvite lys i adventstiden, før det skiftes til røde lys til selve julehøytiden. Dette er tradisjoner som ble vanlig særlig i årene etter annen verdenskrig. En annen nyere tradisjon som gleder både barn og voksne er adventskalenderen, som henges opp første søndag i advent. Den er en stadig påminnelse om adventstiden som ventetid frem til selve julehøytiden. Dette er en tysk oppfinnelse fra tidlig 1900. Den første norske adventskalenderen ble utgitt av Norsk Speiderpikeforbund i 1947 og kalenderne har siden blitt en godt innarbeidet tradisjon. Siden 1979 har dessuten NRK TV sendt egne kalenderserier, som barneprogram i adventstiden.

Av: Konservator Geir Thomas Risåsen

Publisert 25.november 2021

Mørket og kulda tvang folk inn i hus vinterstid, men det var nok å ta seg til her også. Oppgavene var ganske kjønnsdelte, og mannens innesysler var gjerne knyttet til å lage og reparere redskaper og utstyr av tre, lær og jern. 

Hva den enkelte mannen hadde å ordne med var avhengig av hva han hadde som næringsvei og hvor i landet han bodde. Fram til ett godt stykke inn i den industrielle revolusjon levde de fleste i Norge på bygda og levde av jordbruk og fiske. Selv om det fantes spesialist-håndverkere i byene og omreisende håndverkere på bygdene, så var gården på mange og viktige felt selvhjulpet. 

YRENDE ARBEIDSLIV I STUA

Om folkene på gården smidde selv, så foregikk det i smia, og ting som garving og grovbearbeiding av emner foregikk gjerne ute. Men mye og variert arbeid foregikk også i stua, så mye at  presten Axel Christian Smith beskrev det som «[e]t fuldkomment laboratorium». Fiskeren bøtte garn og sydde skinnklær til fiske. Bonden teljet nye skaft til ljåer, river og spader. Også barna og drengene var også med og lærte ferdighetene igjennom arbeidet. 

HÅNDVERK SOM TILLEGSNÆRING

I tillegg til eget forbruk var det mange, særlig husmenn, som hadde håndverk som tilleggsnæring. For dem var vinteren gjerne den viktigste tiden for produksjon. Ett eksempel på det er familien på finntorpet Ampiansbråten som nå er på Norsk Folkemuseum. Det sies at i en periode gikk hele Varaldskogen med sko laget av Erik Johnsson og hans sønner! 

UTTRYKK FOR KJÆRLIGHET

Det er likevel ikke bare nødvendighet og næring vi ser i håndverket. En drivkraft for flittige hender i skumringen kunne også være kjærlighet. I mange bygder var det vanlig å utveksle gaver som en del av friinga. Gutten gav gjerne ting laget i tre, som for eksempel en vakkert dekorert nøstepinne eller et mangletre. I Folkekunst-utstillingen på Norsk Folkemuseum kan du se flere eksempler på disse vakreste tingene.

Av: Formidlingskonsulent Lars Olav L. Funseth Muren

Publisert 23. november 2021

19. november er den internasjonale do-dagen, og selv om det kan høres både sært og rart ut, så er det faktisk virkelig noe å markere. Lite er så viktig i vårt moderne samfunn som å kvitte seg med etterlatenskapene våre på en hygienisk, miljøvennlig og ufarlig måte.

Det blir nemlig ganske mye av den sorten når mange mennesker samles, og dette var noe vi strevde mye med i århundrene opp til våre vannklosettdager.

SAMTIDIG PÅ DO

Før doene ble bygd inn i husene var det vanlig med egne toaletthus eller utedoer. I byene ble løsningen større fellesdoer, mens det på landsbygda var mulig med noe mer privatliv. Fellesdoer ble vanlig i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, men da ut fra rene praktiske hensyn. Utedoet som frittstående bygning hadde mange sitteplasser, og det vanligste var at to til tre personer gikk på do samtidig.     

STORE ÅPNE DYNGER

Den eldste renovasjonen i Oslo (Christiania) var utgravde groper i bakken, enten i egne hus («utedo») eller et annet sted i gårdsrommet. Der kunne avfallet lagres i lang tid før det ble hentet av «nattmannen». Han samlet det i store dynger i utkanten av byen og solgte det siden som gjødsel til borgerne og bøndene i nærheten. Fra begynnelsen av 1800-tallet hentet bøndene i stigende grad møkk fra bygårdene seLV. 

FØRTE TIL EPIDEMIER

På grunn av stank og annet ubehag fra de åpne dyngene, og som følge av flere alvorlige koleraepidemier, var avfallssituasjonen i byen sterkt omdiskutert på 1800-tallet. For å bedre forholdene, ble den første av flere «pudrettfabrikker» (av fransk «poudrette» = 'lite pudder') etablert i 1865. Det var private firmaer som blandet myrjord og kalk i doene og sørget for tømming mot betaling. Tilsettingen gjorde innholdet tørt, luktfritt og velegnet til gjødsel.

ETT AVLUKKE PER 20 INNBYGGERE

Myndighetene stilte detaljerte krav til utedoenes bruk og utforming, med bestemmelser om blant annet størrelse, ventilasjon og lysinnfall. I 1874 ble det påbudt med minst ett avlukke pr. 20 innbyggere. Fra 1898 skulle innholdet blandes med torvstrø daglig og doene tømmes minst én gang i uken.

Av: Konservator og kulturhistoriker Birte Sandvik.

Publisert 18. november 2021

Nettene blir stadig lengre, og kulda setter stadig hardere inn. Det er på tide å trekke innendørs – aller helst i en god og varm, trekkfri, bolig. I dag har vi all verdens med isolasjonsmaterialer og -teknikker for å sørge for det. Men hvordan gjorde vi det før?

Så lenge vi har bygd hus, har det vært viktig å beskytte alle inni mot kulde og trekk. Hvordan vi har gått til verks for å få til det, er som regel avhengig av husets konstruksjon og når det er bygget. Grovt sett kan vi si at mur-, laft-, tungt bindingsverk- og reisverksvegger sjelden ble isolert. For å få varmere hus fokuserte husbyggerne i hovedsak på tetting mot trekk.

LAFTEVEGGENE BESKYTTET

Frem til 1900-tallet ble de aller fleste boliger oppført av laftede tømmervegger. Denne konstruksjonen ivaretar i seg selv innekomforten på mange vis – værbeskyttelse, varmeisolering og tetting mot trekk.

• Bredden på laftestokkene kunne variere, men skulle være minst 5 ", på Vestlandet minst 3". Langs undersiden av stokken ble det hogd et medfar, en fure som ble fylt med frisk mose, med tøy eller gammelt avispapir
• På Vestlandet fikk ytterveggen ofte en liggende kledning.
• For ytterligere tetting mot trekk ble fugene mellom stokkene ofte fliset opp med øks og fuget med kalkmørtel eller leirmørtel.
• Innervegger fikk etterhvert malt panel, lerret eller papp.

Samtidig er det jo ikke bare veggene som må holde varmen inne og kulda ute. Taket – og etasjeskillerne i bygg med flere etasjer – måtte også ta sin del av jobben.

LEIRE I TAKET

Sagflis, kutterspon (fra høvlerier) og torvstrø var isolasjonsmaterialer som ble mye brukt på landsbygda. Ulempen med torv er at den suger til seg vann (hygroskopisk), og torv egnet seg ikke på værharde steder med mye nedbør. I mange byer var også bruken av brennbart material forbudt i gulv og vegger.

I såkalte stubbeloft, undergulv mellom bjelkene i etasjeskillere av tre, ble leire brukt som fyll fra slutten av 1700-tallet. Den økte bjelkelagets brannmotstand og tetthet, og isolerte godt mot støy. Tørr leire ble fuktet og stampet slik at materialet ble tettest mulig. Det var vanlig å blande inn både sagflis og halm. Leirfylling gikk ut av bruk etter andre verdenskrig.

Av: Arkitekt og bygningsantikvar Mogens With, basert på en artikkel på www.byggogbevar.no. 

Publisert 8. november 2021. 

Mange forbinder i dag Allehelgensdag med Halloween-feiringen, men sannheten er at Allehelgensdag er en av de eldste kristne høytidsdager og var tidligere en fridag.

EN MINNEDAG FOR VÅRE AVDØDE

I motsetning til moderne amerikansk Halloween-feiringen kvelden før, så har Allehelgensdag ingenting med spøkelser og gjenferd å gjøre, men er en minnedag for våre avdøde. Høytidsdagen er en arv fra katolsk tid og ble tidligere feiret som to høytidsdager. 1. november ble som navnet sier feiret til minne om de helgener som ikke hadde egne høytidsdager, mens 2. november kalles Alle sjelers dag og ble opprinnelig feiret til minne om alle de navnløse kristne som var døde.

I 1770 halverte Danmark-Norge antall kirkelige høytidsdager. Dermed forsvant Allehelgensdag som fridag. Feiringen av Allehelgensdag og Alle sjelers dag ble slått sammen og lagt til første søndag i november. 

I dag feires Allehelgensdag til minne om avdøde slektninger og venner. Derfor er mange kirker åpne denne dagen, og de som har mistet sine kjære i løpet av siste år inviteres til minnegudstjeneste.

VARSEL OM VÆRET FREMOVER

Allehelgensdag ble avmerket på primstaven med flere kors, et hus, en kirke, ei krone eller en vimpel. Som alle viktige merkedager ga dagen varsel om været fremover. I Sør-Norge var det ventet flom på denne tiden ettersom dette gjerne er en mildværsperiode med regn og sludd. I Østfold mente mange at regn denne dagen betydde regn de syv neste ukene. I Hordaland varslet snø denne dagen sen vår. I Trøndelag ble solskinn denne dagen sett på som et varsel om et godt år. Tilsvarende lokale værtegn var det de fleste steder i landet denne dagen. I Nord-Norge derimot het det seg at en var sanndrømt natt til Allehelgensdag.

Av: Konservator Geir Thomas Risåsen

Publisert 1. november 2021

Tidligere var folk omgitt av farer på alle kanter. 

På gårdene og i byene bodde folk side om side med nissen. I skog og mark kunne en treffe på hulder og troll. I sjøer og havet bodde nøkken og draugen. Og hvis en ikke passet på, kunne de underjordiske bytte til seg nyfødte barn og erstatte de med såkalte byttinger.

Noen av skapningene var det riktignok mulig å komme godt overens med, eller så hadde de heldigvis noen svakheter det var mulig å utnytte.

Nissen for eksempel var en god hjelper dersom han ble stelt pent med. I motsatt fall ble det vanskelig. Huldra kunne forføre unge menn, men hun mistet ku-rumpa/ halen hvis noen giftet seg med henne, og ble hun stelt pent med, brakte hun stor rikdom til gården.

De underjordiske kunne lokke unge kvinner inn i fjellet. I så fall var beste råd å ringe med kirkeklokkene slik at vedkommende slapp ut. Det var en lyd de underjordiske ikke likte. Troll på sin side var mer vare for lys. Så trollet dagslys, sprakk det. 

Visse fysiske gjenstander ga også beskyttelse.

Det å ha på seg noe av sølv – et smykke eller en sølvmynt – var beste råd for ikke å bli tatt av nøkken eller draugen. Åsgårdsreia, førjulstidas farlige følge av døde, underjordiske, tusser og troll, kunne en beskytte seg mot ved å male tjærekors over alle dører på gården, samt å plassere ting av stål på strategiske steder.

Tilsvarende gjaldt det å beskytte nyfødte barn med å legge en sølvmynt eller lignende i tøyet til barnet. Var spebarnet først byttet var botemidlet å holde det over en møkkahaug og rise det skikkelig tre torsdagskvelder på rad. Da fikk ofte den egentlige moren så vondt av barnet at hun byttet det tilbake. Skikker og forstillinger som dette holdt seg levende enkelte steder til begynnelsen av 1900-tallet.

Av: Konservator Geir Thomas Risåsen

Publisert 28. oktober 2021

La oss snakke litt mer om klassiske norske innesysler! La oss snakke om lesing!
Vet du når vi faktisk begynte å lese for alvor her i landet – og hva det var vi leste da?

Med «lese for alvor», mener vi når allmuen begynte å lese skrevne ord utover det de måtte for å gjennomføre den obligatoriske konfirmasjonsutdanningen. Veldig mange så det nemlig som langt viktigere å arbeide enn å bruke tid på å forbedre leseferdighetene, og bokstavene ble derfor ofte raskt glemt så snart konfirmasjonen var unnagjort. 

FORUTSETNING FOR NASJONSBYGGINGEN

Utover 1800-tallet begynte likevel ting å endre seg; Myndighetene så leseferdighet som en viktig forutsetning både for nasjonsbyggingen og for å sivilisere og utdanne landets befolkning. Nye skoleordninger ble innført, ressurssterke personer med filantropiske, religiøse, politiske eller rent økonomiske motiv så muligheter i en lesende befolkning – og teknologiske fremskritt gjorde det mulig å produsere trykksaker som folk faktisk ønsket å lese. 

TEKNOLOGISK UTVIKLING GA NYE MULIGHETER

Særlig utviklingen av xylografi – en grafisk trykkmetode som gjorde det billigere å trykke bilder og tekst sammen – var viktig. Ved å plassere bilder sammen med tekst skaptes nysgjerrighet hos folk, som ønsket å vite informasjonen bak illustrasjonene. Slik kunne en altså lure de brede lag av befolkningen til frivillig å lære seg lesekunsten. 

BREDT ANLAGT INNHOLD

Ukeblader og skillingstrykk ble som uttrykk for frivillig lesning et viktig supplement til katekismer og lesebøker. «Skilling-Magazin», som startet i 1835, var den første av slike billige trykksaker, men ble de neste tiårene etterfulgt av mange flere – med hver sine baktanker, men med det samme grunnleggende målet om å skape estetisk, språklig og kulturell oppfostring innenfor alle lag av befolkningen. Til det behøvdes et bredt anlagt innhold. Ukebladet «Allmuevennen» markedsførte seg for eksempel med følgende tekst: 

«Historiske og geografiske Notitser, Meddelelser angaaende vort Lands forfatning og indre Forhold, Beskrivelser over mærkværdige Stæder og Bygninger, mærkelige Naturbegivenheder, vigtige Opdagelser og Opfindelser, Biografier af fortjente Mænd, Notitser vedkommende Landbovæsenet, Beskrivelser over mærkelige Dyr og Planter, en kort Fremstilling av de viktigste Begivenheder i Udlandet, Reiseskizzer, samt smaa lærerige og underholdende Fortællinger vil vexelvis komme til å udgjøre Bladets Indhold.» 

GRUNNLAGET FOR EN IVRIG LESENDE BEFOLKNING

Mange utgivelser fikk raskt gode opplagstall og geografisk spredning, og ble slik sterkt medvirkende til at lesekyndigheten bredte seg i befolkningen. Siden utviklet både ukebladene og avisene seg og møtte stadig flere interesserte. Sammen med innføringen av Folkeskolen, lovfestet fritid – og ikke minst stadig bedre innendørs belysning – var grunnlaget lagt for en befolkning som noen tiår senere skulle bli verdens mest avislesende befolkning.

Bilde: Forside av Skilling-Magazin fra 1864, som viser Peter Christen Asbjørnsens portrett. Fokuset på hvordan tidens kjendiser så ut, og deres biografiske opplysninger, er et typisk eksempel på stoff som vakte nysgjerrighet.

Av: Erik Edvardsen

Publisert 25. oktober 2021