Det gjaldt å utnytte alle tilgjengelige ressurser i naturen. Beitene som var i nærheten av gården ble brukt vår og høst. Om sommeren flyttet man kyr, sauer og geiter til setra. Noen steder ble også grisene tatt med. Slik fikk man utnyttet gode og rikelige beiteområder lenger unna gården. Melkeproduksjonen var størst og kvaliteten best den delen av året buskapen fikk spise seg mett på saftige seterbeiter.
Noen steder var avstanden mellom gård og seter så kort at melka ble fraktet hjem daglig, andre steder bodde man på setra hele sommeren og foredlet melka der. Voksne kvinner sto for melking, ysting og smørkjerning, mens barn gjette buskapen. Framveksten av meierier i andre halvdel av 1800-tallet ble en stor omveltning for seterdriften, og førte til at mange setre ble nedlagt.
- 1/1
Gudbrandsdalssetra på Norsk Folkemuseum Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
Gudbrandsdalsetra
Seterhusene ble flyttet fra Gudbrandsdalen til en landbruksutstilling i Oslo i 1907. Samme år fikk Norsk Folkemuseum tilbud om å overta dem. Vilkåret for overdragelsen var at museet skulle sette opp igjen husene på «en smuk og tilfredsstillende maade, saa at de for fremtiden kan være et varigt minde om den gamle sæterbygningsstil i Gudbrandsdalen.»