Silkeforbud i Norge

Gjennom hele 1700-tallet forsøkte kongen i København å regulere hvordan norske bønder skulle kle seg og te seg. Ikke fikk de holde så store brylluper som de ville, og ikke fikk de kjøpe varer som ble ansett som luksus. Det ville bøndene slett ikke finne seg i.

De strengeste reglene for luksus handlet om silkestoffer. I 1783 ble såkalte overdådighetsforordninger lest opp på bygdetinget over hele Norge. Der sto det at bøndene aldeles ikke måtte iføre seg innførte silkestoffer. Det ville nemlig skade landets økonomi. Hjemmeavlet og innenlands varer, derimot, var bra. Silkeproduksjon fantes ikke Norge, og dermed ble det forbudt.

Bøndene gjennomskuet straks kongens argumentasjon. Dette handlet nok om at kongen og landets elite mente at bøndene ble for lik dem. Om alle som hadde økonomi til det, kunne kjøpe silkestoffer, ble det vanskelig å se forskjell på bonde og embetsmann. Dermed begynte bøndene sin motargumentasjon.

Det var da slett ikke god ressursforvaltning å forby all silke som allerede var i bruk, hevdet bøndene. Det måtte kongen si seg enig i, og det ble derfor tillatt å bære silkestoffer som allerede var kjøpt og sydd til klesplagg. Tre år skulle bøndene få på seg, men så var det slutt. Hvordan kunne noe slikt kontrolleres?

I hver bygd fantes en lensmann, og han fikk den utakknemlige oppgava med å gå fra hus til hus for å notere bøndenes silkeforråd. Sirlig innført i lister kunne dette så rapporteres oppover i systemet. Hva skjedde så når de tre årene var gått? Ble det slutt på bøndenes trang til å vise seg i sin fineste silke? Slett ikke.

Les mer: Overdådig gjenbruk på 1700-tallet

Bøndene i de mest sentrale strøkene på Østlandet protesterte iherdig. Hvordan kunne tre års utsettelse bedre den innenlandske økonomien, spurte de. Silkeplagg ble bare brukt til helt spesielle anledninger, og ofte kunne de vare livet ut. Om det ble forbudt å slite på den silken de hadde, måtte eierne kjøpe seg annet stoff til nye festklær. Hvordan harmonerte det med kongens sparsommelighets-idé?

Nok en gang fikk de rike østlandsbøndene gjennomslag for sitt syn, og i 1786 ble det gjort unntak fra loven, for alle bosatt i Akershus stift, som dekket de rike landbruksbygdene omkring hovedstaden. For å sikre at unntaket ikke ble et smutthull for å skaffe seg enda mer silke, måtte ny registrering til. Denne gangen ble et stempel løsningen. Et helt spesielt stempel ble satt i produksjon, med kongens monogram og årstallet 1786. Under sto det tydelig forklart hva dette handlet om: TIL BRUG.

Trolig ble dette for voldsom kontroll for embetsverket å utføre, og kun et fåtall plagg med stempel er bevart. Men ett av dem er ei dåpsdrakt fra Ringerike, og den er i dag ved Norsk Folkemuseum.