Sjøsamene

Fram til 1930-tallet var sjøsamene i klart flertall i Porsanger. Eierne både av dette fjøset og av bolig- huset var sjøsamer.

Det er først og fremst næringsveien som skiller de ulike samiske gruppene fra hverandre. Sjøsamene, som utgjør en stor del av den samiske befolkningen, bor langs kysten og ved fjordene – ikke minst i Finnmark og Troms.

Tidligere levde sjøsamene av gårdsbruk og fiske, men også jakt, fangst og til dels reindrift var viktig for levebrødet. De fleste hadde et lite småbruk med kyr og sauer. Slik sikret familiene seg melk, kjøtt og ull. Bærsanking var en viktig del av husholdningen. De fleste dyrket poteter, neper og rabarbra til eget bruk. Det ble drevet jakt på rype, hare, rev og sel. Ryper kunne brukes som byttemiddel eller selges til handelsmannen. Kvinnene hadde hovedansvar for jorda og dyrene, mens mennene fisket i fjorden eller kunne være borte i lange perioder på sesongfiske. Gården ga sjelden nok vinterfôr til dyrene, og de fleste drev derfor utmarksslått. Tang og tare, kokt sammen med fiskeavfall, var også vanlig dyrefôr.

De sjøsamiske kvinnene i Porsanger var kjent for sitt tekstilarbeid. De fleste hadde sauer, og dermed ble karding, spinning, veving, søm og strikking en selvfølgelig del av arbeidet. De vevde grener – store ulltepper – som blant annet ble brukt som teltduk i reindriftsamenes vintertelt. De vevde vadmel, laget sengetøy, bånd og belter og laget komager, skaller, pesker og bellinger.

Sjøsamene bygde som regel båtene sine selv. Til hjemmefisket kunne de bruke en mindre båt, men til de store sesongfiskeriene trengtes det større båter. Under evakueringen og ødeleggelsene høsten 1944 gikk de f leste båtene tapt, og etter krigen var det stor båtmangel. Det var dyrt å kjøpe båt, og i Porsanger var det mange som fortsatte å bygge båtene selv.