Stortinget og folket

De første årene var det forholdsvis lav valgdeltakelse, men under valget i 1832 økte oppslutningen, spesielt blant bondebefolkningen, noe som førte til det såkalte Bondestortinget i 1833.

Bonderepresentantene ble møtt med skepsis på Stortinget. Mange embetsmenn beskyldte dem for kun å være opptatt av pengepolitikk og egne interesser, men bøndene engasjerte seg også i saker som omhandlet de demokratiske rettighetene Grunnloven ga dem, som frie valg. Forsøkene på å påvirke stortingsrepresentantene var mange fra alle lag av samfunnet og fra hele landet. 

Grunnlovskonservatismen, som på 1820-tallet vernet om Norges selvstendighet og den brede representasjonsretten, var senere et hinder for en demokratisk utvikling. Dikteren Henrik Wergeland var en ivrig folkeopplyser og en varm forsvarer av Grunnlovens verdier. Han mente imidlertid at Grunnloven ikke var perfekt. Paragraf 2 nektet jøder adgang til Norge. Wergeland kjempet i flere år for å få fjernet jødeparagrafen, men først i 1851, seks år etter hans død, ble forbudet opphevet. 

Grunnloven inneholdt ingen bestemmelser om lokal påvirkning. En av de første sakene som Stortinget måtte ta tak i, var etableringen av faste lokale folkeforsamlinger. Bøndene var til å begynne med lite engasjert i saken, men da de innså påvirkningsmulighetene en formannskapslov ga, våknet interessen. 

På Stortinget i 1833 forberedte ledende bonderepresentanter seg grundig, da de samlet seg på hemmelige «Aftenstorthing». Der utarbeidet de et radikalt forslag som ga lokalstyrene stor makt til å bestemme skatter og andre lokale byrder. Forslaget ble levert med støtte fra hele bondeopposisjonen, og et kompromiss ble til slutt vedtatt av Stortinget. Loven ble imidlertid ikke sanksjonert av kongen, og først på det neste storting, i 1837, ble det vedtatt en kommunelov for hele landet.

Med innføringen av et lokaldemokrati fikk flere bonderepresentanter politisk erfaring. Et viktig skritt mot et demokrati med deltakelse og myndighet var tatt.