Stortinget og folket

Bonderepresentantene ble møtt med skepsis på Stortinget. Mange embetsmenn beskyldte dem for kun å være opptatt av pengepolitikk og egne interesser, men bøndene engasjerte seg også i saker som omhandlet de demokratiske rettighetene Grunnloven ga dem, som frie valg. Forsøkene på å påvirke stortingsrepresentantene var mange fra alle lag av samfunnet og fra hele landet. 

Grunnlovskonservatismen, som på 1820-tallet vernet om Norges selvstendighet og den brede representasjonsretten, var senere et hinder for en demokratisk utvikling. Dikteren Henrik Wergeland var en ivrig folkeopplyser og en varm forsvarer av Grunnlovens verdier. Han mente imidlertid at Grunnloven ikke var perfekt. Paragraf 2 nektet jøder adgang til Norge. Wergeland kjempet i flere år for å få fjernet jødeparagrafen, men først i 1851, seks år etter hans død, ble forbudet opphevet. 

Grunnloven inneholdt ingen bestemmelser om lokal påvirkning. En av de første sakene som Stortinget måtte ta tak i, var etableringen av faste lokale folkeforsamlinger. Bøndene var til å begynne med lite engasjert i saken, men da de innså påvirkningsmulighetene en formannskapslov ga, våknet interessen. 

På Stortinget i 1833 forberedte ledende bonderepresentanter seg grundig, da de samlet seg på hemmelige «Aftenstorthing». Der utarbeidet de et radikalt forslag som ga lokalstyrene stor makt til å bestemme skatter og andre lokale byrder. Forslaget ble levert med støtte fra hele bondeopposisjonen, og et kompromiss ble til slutt vedtatt av Stortinget. Loven ble imidlertid ikke sanksjonert av kongen, og først på det neste storting, i 1837, ble det vedtatt en kommunelov for hele landet.

Med innføringen av et lokaldemokrati fikk flere bonderepresentanter politisk erfaring. Et viktig skritt mot et demokrati med deltakelse og myndighet var tatt.

Ifølge Grunnloven skulle Stortinget møtes hvert tredje år. Da kom stortingsrepresentanter fra hele landet, embetsmenn, byborgere og bønder til Christiania. Når Stortinget var samlet, var det også et utstrakt sosial liv. Representantene gikk i teateret og deltok i selskaper, både privat og på offentlige skjenkesteder. 

I utgangspunktet skulle stortingssesjonen vare i tre måneder, men det var sjelden nok til å avgjøre alle sakene som skulle behandles. Allerede det første ordinære storting overskred tiden. Representantene var samlet et helt år før de kunne reise hjem. I 1871, etter at Stortinget fikk sin egen bygning, ble det innført årlige stortingssesjoner. På de første storting brukte representantene mye tid på å finne sin arbeidsform. På 1820-tallet kom det i stand stortingskomiteer og forretningsorden.  

I stortingssalen satt representantene i alfabetisk rekkefølge etter navn på det amtet eller kjøpstedet de var valgt fra. Dette setemønsteret ble benyttet på Eidsvoll våren 1814 og gjelder fortsatt, basert på dagens fylkesinndeling. Mange av de uformelle diskusjonene foregikk i bakrommene. Der kunne representanter påvirke hverandre og planlegge fremstøtene i selve stortingssalen.