Boskikk blant arbeidsfolk

De boligideologiske debattene som hadde pågått fra slutten av 1800-tallet og nådd et høydepunkt i 1930-årene, hadde bare i begrenset grad hatt innflytelse på arbeiderklassens boskikk og hjeminnredning. Midt på 1900-tallet var arbeiderhjemmene riktignok påvirket av borgerlig boskikk, men tilpasset trangere og enklere boligstandard.

Den moderne arbeider­­klassen hadde vokst fram med industrialiseringen på midten av 1800-tallet. Det var en klasse som besto av folk som solgte sin arbeidskraft – de utførte kroppsarbeid. De hadde relativt lavere levestandard og var uten sosiale utsikter. De skilte seg fra andre klasser: ved hvor og hvordan de bodde, ved livsstil og ved forventinger til muligheter i livet. De hadde også en oppfattelse av å høre til arbeiderklassen, uten at dette nødvendigvis førte til en sterk oppfattelse av interesse­felles­skap.

Mens individet sto i sentrum i det borgerlige mannsidealet, og mannlighet ble uttrykket gjennom karriereorientering og sosial framdrift, ble mannlighet i arbeiderklassen derimot uttrykt gjennom virilitet, styrke, arbeidsdyktighet og evne til å forsørge familien. Sosial og karrieremessig framdrift var problematisk, fordi det innebar en klassereise. Borgerskapets kvinner skulle være representative og kultiverte, men de sentrale trekk i arbeiderklassens kvinneideal var derimot ikke skjønnhet og dannelse, men arbeidsomhet og pliktfølelse.

For den organiserte og respektable arbeideren ble livet et prosjekt. I hjemmet ga dette seg uttrykk i en minutiøs orden. Det borgerlige hjemmet kjennetegnes nok også av orden, men den omfattet ikke hver eneste detalj på samme måte som i arbeider­hjemmet. I det borgerlige hjemmet hadde en råd til en viss uorden. En seng kunne tillates å stå uoppredd når en ikke sov i finstua, og avisen kunne ligge framme på bordet når en hadde mange bord. Reglene behøvde ikke være så rigide. Dette har nettopp på grunn av – og til tross – for trange kår vært en markør i kontrast til elendigheten og uorden. Hygiene og orden blir viktig for å vise respektabilitet: «Vi var alltid hele og rene». Det var kvinnene som særlig var respektabilitetens voktere. Det var deres ansvar å holde barna rene og pene, det var deres oppgave å skape hjem­forhold slik at mannen ble i hjemmet og ikke ble dratt ut i fristelsen. Respektabilitet omfattet debatt, lesing, edruelighet, hele klær og skurte gulv.

Selv om arbeidsfolk i Kristiania på begynnelsen av det 20. århundre ikke nødvendigvis levde i en tilstand av permanent nød, hadde de fleste liten økonomisk sikkerhetsmargin. Lønna holdt bare så vidt til de nødvendigste utgiftene. Det har vært et konstant strev å få pengene til å strekke til. Størrelsen på boligen har derfor som regel ligget langt under familiens behov for plass. På østkanten bodde svært mange på ett rom og kjøkken.

Det var ikke uvanlig å ha losjerende, selv i trange overbefolkede leiligheter. I Einar Grønholdts barndomshjem bodde en familie på sju på ett rom og kjøkken, og leide likevel ut soveplass på kjøkkenet til en gammel bryggesjauer. Om sofagjesten satte begrensninger for familielivet, representerte det et viktig tilskudd til familiens økonomi.

Det første tiltak i større målestokk for å bedre boligsituasjonen for Christiania arbeiderklasse var bygging av arbeider­boligen «Boli'n» på hjørnet av Møllergata og Nedre Hammersborggate 1951. Omtrent samtidig begynte utbyggingen av nedre del av Grünerløkka – Ny York. Dette ble Christianias første noenlunde rendyrkede arbeiderstrøk. Beboerne var proletariserte håndverkersvenner og industriarbeidere som i de fleste tilfellene selv laftet opp sine egne hus. Bydelen fikk tidlig et dårlig rykte, både med hensyn til kvaliteten på bygningene og beboernes vandel. Under høykonjunkturen på 1870-tallet økte utbyggingen av Grünerløkka, som nå var dominert av tre-etasjes murgårder bygget som spekulasjons­objekter. Siste utbyggingsperiode var bygge-boomen i slutten av 1890-årene, da Grünerløkka for alvor ble de store «kasernenes» bydel.

I 1901 hadde Kristiania kommune tatt initiativ til bygging av arbeiderboliger. Den første var Åkerbergveien 50, som sto innflyttningsklar i 1901, og i årene framover ble det oppført en rekke kommunale boligkomplekser. Likevel var situasjonen «nokså trøstesløs». I byjubileumsåret 1924 skrev journalisten Oscar Pedersen at over 1000 familier i Kristiania var oppløst på grunn av husmangel og 1027 forlovede par ventet på hus for å kunne gifte seg. «Det er ikke sikkert alle disse husvilde og opløste familier har nogen særlig trang til å feire jubileumsfest!»

I 1919 mente arbeiderpartipolitikeren Randolf Arnesen, at hvis bolig­forholdene skulle bedres «må enten den røde hane få lov til å gale som i fordums tid, eller så må samfundet planmessig rive ned den bebyggelse som ingen vil være bekjent av». 

16 år senere kunne han glede seg over alle de nye boligene som ble reist: «De tusener av nye hjem med lys og luft og rommelighet skal skape en sterk slekt både på legeme og sjel.»

Småkårsfolk i byen har trolig tatt med seg boskikken fra landsbygda, selv om det enkle huset med stue og kammers etter hvert ble erstattet av leiligheten med kjøkken og stue i store murgårder. Arbeiderkasernene framviste ingen radikale nye boligtyper, men ble bare en sammensetning i flere etasjer av de elementene arbeider­boligene tidligere hadde bestått av. Mange arbeidsfolk i byen var første eller annen generasjons innflyttere og var hadde med seg normer og holdninger fra bygdemiljø. Det er derfor mye som taler for at boskikken i enkle småhus eller tidlige leiegårder i mangt lignet den en ville funnet i små stuer på landsbygda, selv om kjøkkenet hadde overtatt stuas plass som allrom, og stua på mange måter overtok kammersets funksjon. Kjøkkenet var hjemmets viktigste rom. Der spiste en, der satt kona og sydde eller lappet tøy, der vasket en seg, der gjorde ungene leksene sine eller de lekte når de ikke kunne være ute. På kjøkkenet ble også hverdagsgjester budt på mat og kaffe. Og kjøkkenet var varmt, der laget en jo maten.

Før 1900 hadde senga vært det sentrale møbel i stua i arbeiderhjemmene i Kristiania. «En oppredd seng som sto der høy og mektig og hvit, var et tegn på velstand og velsignelse!» skrev forfatteren Oskar Braaten. Men samtidig som ektesenga kunne være et prestisjemøbel, sov andre medlemmer av husholdet hvor som helst der de kunne finne plass. «Vi hadde jernsenger, og dobbeltseng på kjøkkenet. Det var vel noen av vårs unga, vel, som lå i dobbeltsenga på kjøkkenet. Vi hadde dobbelt jernseng og enkelt­senger også, i stua», fortalte Emilie Svendsen (født 1894) fra oppveksten på ett rom og kjøkken i Conradis gate på Grünerløkka i Oslo.

«Vi flyttet ofte», skrev Einar Gerhardsen i sine erindringer, og dette var vanlig: «Flyttevogn og flyttelass [var] jevnlig å se i gård og gate». Også flere av arbeiderminnene, som ble samlet inn av Norsk Folkemuseum i 1950-årene, forteller om en barndom på flyttefot. Det kunne være ulike årsaker til at en måtte finne nytt husvær. Flyttingen kunne være uttrykk for «at det gikk nedover». Dette var tilfelle for familie til Alma Hoel (født 1881) som hadde bodd på tre rom og kjøkken i Urtegata, men måtte flytte, først til en to værelsers leilighet i Torgbakkgata, deretter til ett rom og kjøkken i Gruegata, og til slutt, da moren døde, til Kirkegårdsgata – en av «Gråbeingårdene». For andre kunne flyttingen være uttrykk for forbedring av leve- og bostandarden. Stadig flytting mellom leide boliger ga kanskje liten følelsesmessig tilknytning til selve huset eller leiligheten. For noen kunne kanskje tilknytningen til et strøk eller en bydel til en hvis grad erstatte tilknytningen til bygningen.

I motsetning til leilighetene som en leide for kortere eller lengre tid, var møbler og innbo ens eget. Det var ikke boligen, men innboet som var hjemmets fysiske ramme. Mange av arbeiderminnene beskriver enkle interiører, «ganske tarvelig, som det kunne bli den gangen.» Soveplassene måtte nødvendigvis dominere, både i stue og ofte også på kjøkkenet. Ellers var utstyret «såre enkelt den gang», det var pinnestoler, kommode og bord. Men selv i barndomsminnene fra disse enkle boligene finner vi uttrykk for et ønske om at hjemmet skulle inneholde mer enn det absolutt nødven­digste. Det kunne være «nydelige polerte møbler» og både sekretær og ottoman, kanskje plysjmøbler og amerikansk gyngestol. Det er stuemøb­lene som huskes, selv om hverdagslivet først og fremst fant sted på kjøkkenet. Selv om senga i praksis var det viktigste møblet på stua, var stua også stasstue, ofte med spisebord og kanskje med salongmøbler.

Nevenyttige arbeidere kunne lage sine egne møbler, men ofte var arbeider­hjemmet innredet med møbler produsert for et borgerlig marked, møbler som ofte hadde vært brukt og blitt umoderne når de nådde arbeider­hjemmene – bieder­meiermøbler i 1880-årene, nyrokkokomøbler i 1920. Fotografier fra arbeiderhjem kan derfor lett gi et villedende førsteinntrykk av hvordan boligstandarden var. Det er ikke ved å se på utformingen av enkeltgjenstandene, men på hvordan gjenstandene var satt sammen i interiørene og hvordan de ble brukt, at man får forståelse av arbeiderklassens boskikk.

Boskikk i arbeiderklassen i Oslo i tiårene før og etter 1900 var en skikk som var resultat av møte mellom by og land, en skikk som var preget av en arbeiderklasse hvor av mange var første eller annen generasjon innflyttere. Samtidig var skikken et uttrykk for behovet for å markere at en var ordentlige folk og av å holde fattigdom og uorden på armlengs avstand. På 1930-tallet ble boskikken mer enn noen gang gjenstand for kulturelle brytninger. Disse var ikke som før bare et resultat av møtet mellom en arbeiderkultur med førmoderne trekk og 1800-tallets borgerlige konvensjoner, men av påvirkning fra en voksende middelklasses livsstil og av teknologisering og vitenskapeliggjøring også av boligen. Perioden var på den ene siden preget av kriser og arbeidsløshet, på den annen siden av en øking i bo- og levestandard. For arbeidsfolk betydde arbeider- og fagbevegelsens økende innflytelse, særlig etter 1935, en økende sosial trygghet.

En viktig endring ved boskikken i arbeiderklassen i første halvdel av 1900-tallet var at det det nå ble lagt større vekt på skillet mellom dag- og nattinnredning. Hver morgen og hver kveld ble hjemmet forandret fra soverom til oppholdsrom og tilbake igjen. Arbeiderhjemmene hadde overtatt noe av det borgerlige hjemmets differensiering mellom offentlige og private rom, men dette ble ikke først og fremst markert i den romlige dimensjonen, men i tidsdimensjonen. Konsekvensen var en innredning preget av sove- og kombinasjonsmøbler: patentsenger, sovesofaer og divaner. For øvrig er spisestuemøblementet som etter skikken skulle stå midt i stua, det mest iøynefallende og prestisjegivende innslaget i innboet.

Det er en rekke faktorer er av betydningen for endring i boskikk. For det første er det en generell velstandsøkning i etterkrigstiden, noe som i større grad gjør det mulig for folk å realisere drømmen om det «riktige» hjemmet. For det andre hadde boligstandarden bedret seg betraktelig fra 1920-tallet og fram mot 1960-tallet. Fram til ca. 1930 hadde den sosiale boligbyggingen vært et kommunalt anliggende, og standardleiligheten for en arbeiderfamilie, dens såkalte Oslo-typen, besto av ett rom og kjøkken. På 1930-tallet og framover i etterkrigstiden tok OBOS over ansvaret for den sosiale boligbyggingen i byen. Størrelsen på minimumsleiligheten for en familie ble først økt til to rom og kjøkken, og til tre rom og kjøkken etter krigen. Dette gjorde at muligheten for å etterleve et boligideal med større vekt på private soner ble mulig.

Endringene av arbeiderklassens boskikk i første halvdel av det 20. århundre kan deles i tre stadier.  Det mest påfallende i det første stadiet er fravær av private soner i boligen, senga var, som Oskar Braaten påpekte, det viktigste møbelet i stua. Tidlig i århundret forandrer dette seg. Divan overtar for senga og soveplassen blir skjult om dagen. Spisestuemøblementet blir statusmøblene fram for noe. I det tredje stadiet, fra ca. 1950, forsvinner gradvis divanen, og senga gjemmes bak soveværelsets lukkede dør.Samtidig er det salongmøblementet som får størst prestisje.

I 1950 hadde boligbyggingen nordøst i Oslo og i den tidligere nabokommunen Aker (slått sammen men hovedstaden i 1948) bedret i boligstandarden betraktelig, selv om mange fortsatt bodde i 1800-talls gårder i den indre byen. Mye skulle komme til å endre seg i årene framover. Sanering av gamle boligstrøk som for eksempel Vika og Enerhaugen og utbygging av stadig nye drabantbyer førte til bedre bo- og levestandard. Kravene til størrelsen på leilighetene og til det tekniske utstyret økte. Elektrisk lys, sentralvarme og WC ble ikke lenger luksus forbeholdt de velstående, men standard for alle som bodde i nye boliger.