Fra boskikk til livsstil

I de masseproduserte leiligheter som ikke har noen identitet ser man ofte at beboerne strever hardt for å uttrykke en personlig identitet …»

Nye Bonytt 1975

Arbeiderpartiet, som satt med regjeringsmakten gjennom mesteparten av 1970-tallet, og som også styrte i hovedstaden fram til midten av tiåret, ønsket en sterk offentlig regulering av boligmarkedet. «Vi må frigjøre omsetningen av leiligheter fra markedsmekanismen. Privat omsetning (...) og formidling av boliger vil i framtida være en umulighet hvis vi ønsker å skape mer ordnede forhold og fjerne spekulasjonssalg» sa partiets daværende parlamentariske leder Odvar Nordli til Arbeiderbladet i 1973.

Opposisjonen mente derimot at alle boliger burde omsettes på det åpne markedet og at reguleringene bare førte til betaling under bordet, noe som nok også ofte var tilfellet. Til tross for spekulasjon og svarte penger, var boligsituasjonen i Oslo likevel mye bedre på 1970-tallet enn en generasjon tidligere, da det var omtrent umulig for mange å skaffe seg et sted å bo. Utbyggingen av drabantbyene ga boliger til tusenvis av familier og gjorde det også lettere å leie i de nedslitte gamle gårdene i indre by.

  • OBOS blokk (Foto/Photo)
    OBOS-blokk fra 1970-tallet. Jan Larsen / Nye Bonytt - Norsk Folkemuseum

Arbeiderpartiets politikk hadde langt på vei løst ett av etterkrigstidens største samfunnsproblemer, den omfattende boligmangelen. Gjennom medlemskap i boligsamvirket (boligkooperasjoner som OBOS) og lån i den statlige Husbanken var mengder av leiligheter, rekkehus og eneboliger blitt tilgjengelige for «vanlige lønnsmottakere» til sterkt subsidierte priser. Rentenivået ble styrt av myndighetene og lå behagelig lavt helt fram til 1980-tallet. Ulempen var at både Husbanken og borettslagene stilte strenge krav til boligenes standard, størrelse og utforming, noe mange etter hvert opplevde urimelig. Boligsamvirket hadde også takstplikt, prisregulering og forkjøpsrett for medlemmene. Det var derfor ikke mulig å selge boligen med gevinst og på den måten klatre videre i «hierarkiet» i den private delen av markedet.

De offentlige reguleringene, som hadde muliggjort boligdrømmen for så mange, var altså i ferd med å bli upopulære på 1970-tallet. Arbeiderpartiet tviholdt likevel lenge på det gamle systemet, og liberaliseringen av boligmarkedet hører 1980-tallet til. Alt i 1979 varslet imidlertid statsminister Odvar Nordli at Husbanken skulle få en mindre sentral rolle enn før. Høyrebølgen trengte seg på også her.

  • IKEAkatalog (Foto/Photo)
    IKEA-katalog fra 1979. På forsiden ses det populære hyllesystemet Uffe (senere omdøpt til Ivar) og seksjonsmøblene Ingo. IKEA ble grunnlagt i 1943 som «omfarshandel», for deretter å utvikles til postordresalg. Det var først i 1947 at møbler ble en del av produktutvalget, og i 1951 utkom den første IKEA-katalogen. I 1956 begynte IKEA med salg av møbler i flate pakker, og i 1958 åpnet det første varehuset (i Älmhult i Småland). I 1963 kom den første IKEA-butikken i Norge – på Nesbru halvannen mil vest for Oslo. Dette var også det første IKEA-varehuset utenfor Sverige. Den norske møbelbransjen hadde liten tro på konseptet med varehus langt utenfor byen, og det skulle ta ca. 20 år før IKEA fikk konkurranse. IKEA har vært både utskjelt og elsket, men har uten tvil hatt stor betydning for hjemmeinnredning og møbelstil og muligheten til å anskaffe god design for en rimelig penge.

Boligstandarden var nå klart best på landet og i forstedene, mens sentrum i byene var i ferd med å forslummes. Myndighetenes hensikt var å sanere og bygge nytt, men i påvente av at dette lot seg gjennomføre, forfalt de gamle leiegårdene. Problemet ble først grepet tak i med den kommunale byfornyelsen i Oslo fra 1976. Samtidig var fokus i boligdebatten i ferd med å skifte fra kvantitative mål som teknisk standard og utbyggingstakt til mykere verdier som bokvalitet og bomiljø. Den siste, store «klassiske» drabantbyen i Oslo var Holmlia, som ble utbygd fra 1976. En av begrunnelsene for å overlate boligbyggingen til kommersielle aktører var at markedet i større grad ville rette seg etter kjøpernes reelle ønsker og behov.

I femti- og sekstiårene hadde lykken vært i det hele tatt å få seg en bolig. På 1970-tallet var det like viktig for mange å skape et hjem som uttrykte den enkeltes personlighet og idealer. Reglene i et borettslag, som opprinnelig skulle virke sosialt utjevnende, ble nå oppfattet som en hemsko. De gjorde det vanskelig å «slå to rom sammen til et stort, flyt­te på ikke-bærende vegger, ta bort badedør, karm og skrelle veggen helt inn til murstenen om man har lyst» som det sto i Nye Bonytt i 1975. Sekstiårenes konformitet ble erstattet av en jakt på individualitet. Istedenfor en felles drøm om teak, oppsto det en rekke alternative «stiler» å velge mellom.

Fra 1970-tallet og i tiårene framover synes det å ha skjedd store endringer i innredningen og bruken av boliger, en utvikling som på mange måter førte til et brudd i kontinuiteten i boskikken. Mye av årsaken lå i ungdomsopprøret, som ikke bare skapte en ny form for ungdomskultur, men også forlenget selve ungdomstiden. Grunnlaget for mer varierte måter å bo på var dermed lagt.

Fram til 1970-tallet var et hjem i prinsippet et familiehjem. Enslige hadde sjelden en egen bolig, men levde som losjerende eller på hybel. Nå oppsto nye boformer som ikke var basert på familien, men individet. Bokollektiver eller mer uformelle bofelleskap var et nytt fenomen som gjorde det mulig for ungdom å skape hjem som var vesensforskjellig fra foreldrenes, ikke bare med hensyn til form, men også struktur. Når ungdomstiden kom til å vare fra tenårene til langt inn i trettiårene, ble det for mange en periode på kanskje ti år eller mer med alternativ boform, før en etablerte sitt eget familiehjem. Livet som selvstendig voksen, men uten familieansvar, var langt på vei noe nytt fenomen. Det var en livsfase tidligere generasjoner sjelden hadde opplevd og som skapte sine egne kulturelle former. 

Både Marie og Ole Ødegaard  (født i 1870-årene) og SolveigogArne og Dahl (født 50 år senere) måtte bli boende hjemme hos foreldre eller ta til takke med et losji eller en hybel så lenge de var ugifte. De så heller ingen så mulighet til å gifte seg før de hadde fått fast inntekt og en egen bolig var på plass. Arne og Solveigs barn, Jan og Tone (født på 1950-tallet), ønsket derimot å flytte hjemmefra så fort de var ferdig med skolen.

Mens de tidligere generasjoner gikk rett fra å være barn og bo hos foreldrene til en voksentilværelse med ektefelle og egne barn, kanskje med et mellomopphold på hybel under en streng vertinnes årvåkne blikk, ønsket etterkrigsungdommen en mer selvstendig tilværelse.  Dette medførte likevel ikke nødvendigvis at de ville gå inn i de voksne og etablertes rekker.

Jeg sa en dag til Kari: Se nå som vi er blitt to! Nå må vi finne oss en leilighet der vi begge to kan bo. Med navnene våre på døra. Den trenger ikke være så stor. Med rutete gardiner og med seng og spisebord

Lillebjørn Nilsen fra Byen Med Det Store Hjertet. 1975

Mange unge par delte nok Lillebjørn og Karis drøm om «en leilighet der vi begge to kan bo», men det var også mange som av ideologiske eller praktiske grunner valgte alternative boformer – som bokollektiv. Samtidig ble det i større grad mulig for enslige å ha egen bolig.

  • Oppussing (Foto/Photo)
    Oppussing av en toroms leilighet i President Harbitz’ gate i Oslo, 1977. 1970-tallet var tiåret da oppussingsbølgen tok av for alvor. Eldre leiligheter hadde blitt renovert tidligere også, men oftest i betydningen «modernisert». Nå begynte mange til og med å endre på boliger som kanskje ikke trengte det – for å uttrykke individuell smak, livsstil og kulturell tilhørighet. Ikke minst var det viktig å «gjøre det selv». Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

De nye boidealene ble preget av nye samlivsformer og nye former for sosialt samvær, der det formelle og det uformelle gled mer over i hverandre. Skillet mellom private og offentlige soner forsvant i stor grad.

På sett og vis ble eldre trekk i boskikken tatt opp igjen, men nå med et nytt innhold. Laboratoriekjøkkenet som hadde vært idealet i mer enn en generasjon, måtte langt på vei vike for store, hyggelige spisekjøkken. Skillet mellom soverom og oppholdsrom ble også utvisket igjen.

Mens forskjellene i innredningen av hjemmet tidligere først og fremst hadde vært et produkt av de mulighetene økonomisk og kulturell kapital ga, ble det på 1970-tallet i mye større grad et spørsmål av mer eller mindre ideologisk karakter. /P>

Variasjoner oppsto som et resultat av valg av livsstil. For noen kunne det inngå i en klassereise og være en jakt på statussymboler, mens andre protesterte mot foreldregenerasjonen gjennom en enkel og uformell innredning.

For mange unge ble ønsket om frihet og selvstendighet viktigere enn ønsket om et «pent» hjem. Det var ikke nødvendig med salongmøbler i mahogni eller treak eller komplette soveværelser med toalettbord og puffer. Osterhaugsgatens Høvleri ble viktigere enn møbelforretningene i Møllergata når en skulle etablere et hjem. Hjemmesnekrete senger av furu, reoler laget av ølkasser, møbler kjøpt på loppemarked, kanskje supplert med enkelte billige ting fra IKEA, var ikke bare bra nok, men til og med kulturelt «riktig».

1970-årenes «rustikke» innredningsideal huskes særlig for furuens popularitet, men brunlaserte møbler var vel så vanlig. Møbelstoffene var gjerne bredstripet, gardiner storblomstret og gulvteppene tykke og heldekkende. På veggene kunne det være avkledd og malt rupanel, strie eller vaskeekte vinyltapeter. Fargene kunne ha navn som bonderødt og dalablått,men også oransje og fancy lilla. Naturmaterialer, som ull, jute og lin, var svært populære. For noen kunne ny velstand føre til ønske om skinnsofaer, glassbord og veggseksjoner av tropiske treslag som palisander eller jakaranda.

Møbler og tekstiler, pynte- og bruksgjenstander ble skiftet ut stadig oftere.

  • Nye Bonytt (Foto/Photo)
    1/1
    Lærerparets stue i 1975 er innredet med skinnstoler, og veggene er malt med en av tidens motefarger – «Teleoker». Vindussprossene og resten av møblene er mørkebrune. Læreren selv slapper av med sine sikkert nyanskaffede hodetelefoner. På 1970-tallet var velstandsutviklingen kommet så langt at stereoanlegg begynte å bli vanlige i private hjem. Jan Larsen / Nye Bonytt - Norsk Folkemuseum /

I Nye Bonytt 1975:7 ble fire nyinnredete hjem i gamle bygårder presentert. Det er tydelig  at det ble oppfattet som positivt å finne nye løsninger og ikke la seg begrense av leilighetenes opprinnelige planløsninger. Et lærerpar med to barn hadde plassert en halvsylinder midt i stua for å dele den inn i et TV-rom og en TV-fri sone. På soverommet hadde de sløyfet dobbeltsenga og isteden laget to lugarkøyer med skuffeplass under – satt i vinkel, slik at de også fikk plass til et arbeidsbord. Deres viktigste krav til innredningen var at alle skulle ha en arbeidsplass for seg selv som ikke «belastet oppholdsrommet». Stua skulle være et fristed hvor man ikke dro arbeidet med seg, men kunne «koble av og holde familien sammen». 

I en annen leilighet bodde en mor med to barn. Her hadde barna fått det største soveværelset, mens moren greide seg med det minste. Som hos lærerparet var kjøkkenet ominnredet for å gi rom til spiseplass for hele familien.

  • Nye Bonytt (Foto/Photo)
    1/1
    I stua hos moren med to barn er det i 1975 en treseters og en toseters sofa med bredstripete trekk og et salongbord med keramikkfliser. De store gardinene med kraftig blomstermønster dekker hele vindusveggen, inkludert verandadøra. Jan Larsen / Nye Bonytt - Norsk Folkemuseum

Reportasjen presenterer også leiligheten til et ektepar uten barn. Hjemmet deres illustrerer tydelig tosidigheten i tidens idealer. Dette paret er svært opptatt av gamle møbler. De har i årtier «samlet på gamle vakre bruksmøbler». De hadde også som intensjonen å forholde seg til «bygningens iden­titet», men går likevel radikalt tilverks med å skrelle av tapeter, strie og plankevegger, dører, belistning og karmer for å komme inn til «det vakre materialet — teglsten». Målet var at rommene skulle være enkle og detaljløse og «ikke konkurrere med møblene om øyets gunst. Over døråpningene og i taket i gangen var det bjelker hentet fra en bygard under nedriving.

  • Nye Bonytt (Foto/Photo)
    1/1
    Hos den barnløse og stilbevisste gullsmeden er stua hvitmalt i 1975, også den pussede brannmuren. Her har det store framskapet en sentral plass sammen med spisebordet og stolene i «bondebarokk». Den høyryggete stolen i régence-stil utfyller bildet, mens den moderne sjeselongen representerer en kontrast til alle antikvitetene. Jan Larsen / Nye Bonytt -Norsk Folkemuseum /

En motsetning til leilighetene i Nye Bonytt, med vekt på originale grep, representerer de hjemmene sosialantropologen Marianne Gullestad besøkte i en drabantby i Bergen blant «ganske alminnelige folk» fra 1978 til 1980. Hun undersøkte boskikk og holdninger til hjemmet. Kvinnene hun snakket med la stor vekt på individualitet, men hadde likevel  innredet seg temmelig likt. Dagligstua var det største rommet i leiligheten. Der var det også lagt mest ressurser i innredningen. Her tok man i mot gjester, og rommet ble et symbol på deres sosiale ambisjoner. Barna fikk normalt ikke lov å leke der. Det største soveværelset, som alltid var foreldrenes rom, var utstyrt med dobbeltseng. Det var det mest private rommet i hjemmet – her slapp fremmede ikke inn. Det mest slående Gullestad så var likevel at hjemmeinnredning var en prosess man aldri ble ferdig med. Innredningsarbeidet ble et kontinuerlig oppussingsprosjekt, som mer enn noe bidro til å holde familien sammen.