Den eldste sikre kilden som forteller om markering av jul er dette kvadet av Torbjørn Hornkloves om Harald Hårfagre fra ca. 900. Seremoniell drikking av øl var en fast ordning i hedensk tid. Det er få og spredte opplysninger om dette, og vi vet lite om eksakt tidspunkt og innhold.
Tekst av Anne Kristin Moe.
- 1/1
Jul i Sagastua på Norsk Folkemuseum. Haakon Harriss | Norsk Folkemuseum
Ute på havet vil han drikke jul, om han rår aleine, den kampfuse kongen, og der holde Frøys leik.
Den eldste jula
Slik vi kjenner de gamle blota, er det sannsynlig at det har vært store religiøse sammenkomster ved midtsommer og midtvinter. Ved midtvinter var dessuten alt arbeid med grøde og slakt ferdig.
De første rituelle skålene var viet til de norrøne gudene. Rusen ble oppfattet som en måte å få kontakt med dem på, og gudeskålene ble et tegn på dette. Det faste formularet til skålene var «til árs ok til friđar». Ár er grøde og liv, mens friđ betyr fred. Man kan derfor anta at formålet med den rituelle drikkinga var å ofre for grøderikdom. Beskrivelser tyder imidlertid på at å drikke jul, i motsetning til de andre blota, var for husholdet, som omfattet både sjølfolk og tjenere. Dette er et trekk som har holdt seg helt til våre dager.
25. desember
Hvordan overgangene mellom hedenske og kristne skikker var i praksis, vet vi ikke sikkert. Men Heimskringla forteller at Håkon den Gode på midten av 900-tallet fikk lovfestet at alle skulle holde jul på samme tid som de kristne.
Datofestinga av Jesu fødselsdag, 25. desember, skjedde på 300-tallet. At denne datoen ble valgt var ikke tilfeldig. Det er da det er vintersolverv i følge den gamle julianske kalenderen som var i bruk fram til år 1700. I følge romersk tradisjon var dette solfesten – dagen for solgudens fødsel. Andre hedenske fester hadde også glidd inn i den kristne feiringa, f.eks. den romerske nyttårsfesten 1. januar ga man gaver, tok varsel for det kommende året og lot bordet stå dekket hele natta.
Da kristendommen kom til Norge på 900-tallet var den kristne jula allerede en institusjon. Den hadde en forberedelsestid, advent, og en etterfest-tid som varte fram til 13. juledag. Den kirkelige benevnelsen, Nativitas domini (Herrens fødsel), fikk imidlertid ikke feste i Norge, og kirka videreførte betegnelsen «jul». Den norske julefeiringa bygger derfor både på norrøne, romerske og oldkirkelig tradisjoner.
Fastetida
En viktig del av forberedelsen til den kristne julehøytida var fasten. Den omfattet både restriksjoner på hva man kunne spise og seksuell avholdenhet. Fastetida begynte den mandagen som hadde tre søndager mellom seg og jul. I fasten kunne man spise melk- og melmat – fisk var også tillatt. Måltidet julekvelden var det siste fastemåltidet, noe som er bakgrunnen for at mange i dag fremdeles har fersk eller lutet fisk som julemat.
Julehelga begynte ved non, dvs. kl. 15 den 24. desember. Det neste døgnet var det tre messer på rad: midnattsmesse, fropreken kl. 3 om natta og 1. juledagsmesse. Midnattsmessa forsvant med reformasjonen på 1500-tallet, men ikke fropreken tidlig om morgenen. Den ble imidlertid flyttet til 7-8-tida. De store avstandene gjorde at ikke alle kom seg til kirken to ganger i løpet av dagen, og de valgte da den vanlige høymessa 1. juledag.
Drikke jul for Jesus og Maria
Mens man i hedensk tid drakk jul for å hedre de norrøne gudene, gjorde de kristne det samme for Jesus og Maria. Denne religiøse skåldrikkinga var godkjent av kirka. I de gamle lovtekstene – Kristenretten – står det blant annet at juleølet skal drikkes av bonden og bondekona julenatta «til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred». Det var ekteparet som skulle drikke denne skålen, mens andre skåler skulle gjøres blant granner.
Loven hadde strenge straffer for den som unnlot å brygge øl. I første omgang var boten på tre øre, som tilsvarte verdien av ei halv ku. Hvis en bonde fortsatte å se bort fra plikten, steg straffen: Om han ikke hadde brygget øl til jul de siste tre åra kunne han bli dømt til landsforvisning og fratatt gård og grunn.
For å skape avstand til katolisismen ble den religiøse drikkinga motarbeidet på 1600- og 1700-tallet. Men gleden over ølet fortsatte, om enn ikke med kirkas velsignelse.
Feiringa av trettende juledag har sammenheng med innføringa av den gregorianske kalenderen i år 1700. Dette året falt tidsrommet mellom 19. februar og 1. mars ut, slik at datoene ble flyttet tolv dager tilbake. Gamle julaften falt da på 5. januar og 1. juledag på 6. januar. Mange fortsatte å markere den «gamle jula» i tillegg til den nye. 6. januar ble fra nå av feiret til minne om Jesu åpenbaring («Epifani») og de tre vise mennene, og bærer derfor også navn knyttet til dette. 6. januar var den siste store juledagen. Det var også minnedagen til St. Knut, noe som er opphavet til rimet «Trettendedags Knut jager jula ut».
For å markere at hele juleperioden var hellig, fastsatte de gamle lovene julefred. Det skulle være stans i alle søksmål og det skulle gis personlig trygghet for dem som var forfulgt. Det skulle heller ikke holdes bryllup tre uker før jul og fram til sju netter etter trettende juledag. Tjuendedagen var den aller siste juledagen. Da skulle siste rest av julebakst og øl være fortært og hverdagen tok til igjen.