Hopp til hovedinnhold

Gjenreisningshus fra Finnmark

Ved slutten av 2. verdenskrig ble Nord-Troms og Finnmark i stor grad brent til jorden av den tyske okkupasjons­makten. Etter frigjøringen i 1945 ble landsdelen gjen­oppbygget.

I gjenreisninghusene fra Porsanger på Norsk Folkemuseum forteller vi historien om krig, evakuering, flyktningtilværelse og gjenoppbygging, men mest av alt om menneskene som har bodd i Finnmark – om samer, kvener og nordmenn.

En hvitmalt utedo med åpen dør.

Utedo fra Olderfjord (Porsanger)

Utedoen ser ut til å være laget av gjenbruksmaterialer, kanskje fra provisoriet de bodde i før huset ble bygget. I Olderfjord var den bardunert med vaiere for ikke å blåse bort i uvær.

En nybygget smie.

Smie fra Smørfjord (Norsk Folkemuseum, 2020)

Forbilde til smia på Finnmarksplassen er smia til Albert Strømstad, som fremdeles står i Smørfjord. Det er brukt restmaterialer fra byggearbeidene på de andre husene, noe som var vanlig på 1950-tallet.

I etterkrigsårene var smeden uunnværlig i nedbrenningsområdene i Finnmark og Nord-Troms. Det var mengder av skrapjern å finne både i brannruinene og blant tyskernes etterlatenskaper. Smeden så «gull» i alt av jern! Han fikset på ting og laget nye ting av jernet.

De fleste smiene var enkle og ganske små, ofte bare ca. 2 x 3 meter. De brant lett ned og måtte kunne bygges opp igjen billig og enkelt. Vanlig utstyr i smiene fra Porsanger var esse, ambolt, stolpestikke, slegge, tenger og maler til samekniver.

De fleste som utøvde smed-yrket i Porsanger hadde ett eller flere yrker i tillegg, ofte innen fiske og gårdsbruk kombinert med jakt. Mange smidde også egne dyrefeller. Den kvenske bygda Børselv i Porsanger regnes som smedens hovedsete. Kvenene her var særlig kjent for å være gode smeder – noen kunne til og med smi gevær!

Ole Andreas Persen, som bodde i huset som er flyttet fra Olderfjord i Porsanger til Norsk Folkemuseum, var kjent for å være en god smed i tillegg til å være fiskerbonde og jeger. Han var også ansatt i Vegvesenet, og han laget blant annet kiler til steinhugging, spisset bor og spett i smia si. Til eget og naboers bruk laget han ankere og annet båtutstyr, og han reparerte arbeidsutstyr til gårdene.

En båt ligger under et overbygg. Et bolighus og et fjøs i bakgrunnen.

Spissbåt fra Porsanger

Spissbåten er bygd av båtbygger Hans Oliver Hansen i Indre Billefjord og har tilhørt Arvid Petterson fra Brennelv, Porsanger.

Båtbygging er et håndverk som har lange tradisjoner blant sjøsamene.

  • Gjenreisningshus med uthus ved lite vann i Leirpollen i Porsanger, Finnmark 2015.
    Gjenreisningshus i Leirpollen i Porsanger, Finnmark 2015. Haakon Michael Harris / Norsk Folkemuseum

Finnmark

Finnmark ligger lengst nord i Norge og utgjør en sjettedel av fastlands-Norge, med et areal på drøyt 48 000 km². Finnmark grenser mot Polhavet i nord, mot Troms (Kvænangen) i vest, Finland i sør og Russland i øst.

Porsanger er en trespråklig kommune med samisk, kvensk og norsk som offisielle språk. Befolkningen i Porsanger var hovedsakelig samisk (sjøsamisk) fram til 1700-tallet da kvener fra Tornedalen i Sverige også bosatte seg i området. Fram til 2. verdenskrig har fiske, jordbruk og reindrift vært det viktigste næringsgrunnlaget i Porsanger.

Det omfattende gjenreisnings­prosjektet etter 2. verdenskrig varte helt fram til tidlig på 1960-tallet. Landsdelens arkitektoniske og visuelle uttrykk ble i løpet av denne perioden totalt endret – et direkte og konkret uttrykk for dramatikken og endringen innbyggerne selv gikk igjennom.

  • Finnmark

.