Stue fra Nes (Mundheim, Kvam, 1600-1700)
Ildstedet i denne stua er en røykovn, uten pipe, slik at røyken gikk ut i rommet og ut gjennom en røykåpning i taket, ljore. Inntil 1700-tallet, da det ble satt inn et blyinnfattet vindu, var ljoren stuas eneste lysåpning.
Stua har opprinnelig bestått av bare det største rommet og en åpen sval foran en inngangsdør i gavlveggen. Senere er koven blitt tømret inntil, sammen med en sval i bindingsverk.
Langs veggene, hele stua rundt, går en dekorativ bord. Slik dekor kalles «kroting», og ble utført med en blanding av kritt, kalk eller knust murstein og vann eller surmelk, som ble smurt på med fingeren eller en pensel. Dette ble gjerne gjort av egne «krotekoner».
I denne stua er krotingen hvit, men det hendte også at andre farger ble brukt, helst rødt. Skikken med kroting er særlig kjent fra Vestlandet, fra stuer med røykovn. Når stua var vasket ned til jul og St. Hansm og til høytidelige anledninger som brylu, måtte borden rundt veggen krotes på nytt. Mønstrene var sammensatt av tradisjonelle geometriske figurer, og det var gjerne individuelle forskjeller fra stue til stue.
Bualoft fra Nes (Mundheim, Kvam, 1769)
Bualoftet består av et tømret rom i hver etasje. I første etasje var det soverom for tjenestekarene, i andre etasje var gårdens gjesterom.
Bualoftet består av et tømret rom i hver etasje, med sval i gavlen og på den ene langsiden. Bua i første etasje var «drengestue», soverom for tjenestekarene, men i den ene senga kunne også omstreifere få overnatte.
Bualoftet i andre etasje var gårdens gjesterom, og det er derfor langt staseligere utstyrt enn bua nede. Rommet har vindu med blyinnfatning, og her sto familiens rosemalte utstyrkister, skrin og øskjer og stassaker.
På gavlveggen er det malt "Dette Huus er Bygt Af Peder Pedersen Næse og Hustru Herbor Niels Datter Aaret 1769" Herbor var eldste datter på bruket, men hadde ingen brødre, og var derfor "gardjente". Hun ble i 1755, 24 år gamel, gift med Peder Pedersen (28) fra en annen gård. Peder var en dyktig bygningsmann. I tillegg til bualoftet satte han opp flere andre hus på gården, og bygde også ny bispestue på prestegården i bygda.
Stabbur fra Nes (Mundheim, Kvam, 1743)
Stabburet var gårdens forrådskammer for mat.
Stabburet står på stabber, for å hindre smådyr å komme inn. Det har en laftet kjerne, og sval i stavverk foran gavlen og langs den ene siden.
Årstallet 1743, trolig byggeåret, er innskåret over døra. I gavlen bak er det et lite vindu med årstallet 1744 malt på glasset.
Eldhus fra Nes (Mundheim, Kvam, ca.1600)
I eldhuset ble det tørket korn, der brygget man øl, bakte flatbrød og lefser, og det hendte at det ble slaktet der. Ildstedene har ikke røykavtrekk, og røyken gikk fritt ut i rommet og ut gjennom det glisne mønet i gavlveggen.
Dette eldhuset har etter tradisjonen opprinnelig vært en stue. Som stue skal det ha hatt tre rom, men antakelig ble innerveggen fjernet da bygningen ble tatt i bruk til eldhus. Da ble huset også bygd på litt i høyden, og fikk to sidesvaler.
Stall fra Øye (Varaldsøy, Kvinnherad)
Bygningen er stavbygd, en byggemåte som på Vestlandet har holdt seg siden langt tilbake.
Oppunder taket er et lite rom kalt «skukken», hvor det ble oppbevart fôr til hesten, og forskjellige slags materialer. Inntil stallen er det bygd et grisehus.
Skytje fra Bakka (Hålandsdalen, Fusa)
Skytja er stavbygd, etter vestlandsk skikk, med yttervegger i lett stavverk. Den ble brukt til oppbevaring av ved. Også her var «skukken» lagerplass for emneved, kornstaur o.a.
Om Hardanger
Hardanger er området langs Hardangerfjorden og feler av sidefjordene, i Vestland fylke. Her spilte spilte gårdsdrift en viktigere rolle selv om også fjordbøndene dro på fiske på storhavet. Store fjellområder ga gode muligheter for seterdrift.
Kystbyen Bergen var fra gammelt av handelssentrum for hele Vestlandet og nordover, og også for Nord-Norge. Fra byen kom det nye varer og impulser fra verden utenfor til de mange handelsstedene langs kysten og fjordene.
Trafikken gikk med jekter og mindre seilbåter, og fra 1860-årene tok dampbåter mer og mer over. Gamle ride- og vandreveier over fjellvidderr bandt bygdelag sammen. Fra slutten av 1700-tallet ble hovedveiene, hovedsakelig postveier bygd om til kjøreveier, noe som betydde en vesentlig bedring av samferdselen,
Et ofte bradt og ulendt terreng, samt hensynet til at den beste jorda skulle være åker, avgjorde bygningenes plassering. Dette kunne gi en tettbygd husklynge, såkalte klyngetun. eller noen steder et tettbygd rekketun. Det vanligste byggematerialet var tre. Mange bygninger ble beskyttet med store gråsteinsmurer på de mest værutsatte sidene. I eldre tid hadde bygningene vanligvis torvtak, men tidlig på 1800-tallet begynte utnyttelsen av skifer, og skifertak ble dermed mer vanlig.