Petroleum – protest – pop

Mytene er mange og mangfoldet var stort.Noen flyttet inn i kollektiv og lot håret gro enda lenger enn før, noen tok jobb som oljearbeidere i Nordsjøen, meldte seg inn i en kvinnegruppe, begynte å jogge eller pusset opp hjemme med furupanel, strietapet og syntetiske vegg til vegg-tepper. Mange gikk i demonstrasjonstog eller engasjerte seg i lokalmiljøet, men minst like mange satt inne og klaget over formynderstaten med dens «skatter, avgifter og offentlige inngrep». 

Ungdommen kledde seg som soss eller freak og hørte på prog eller kommers musikk. «Alle» fulgte med på TV-serier som Krutrøyk, Familien Ashton og Onedinlinjen, leste bøker om Morgan Kane eller så Olsenbanden på kino, men ingen fikk lov til å kjøre bil i helgene under oljekrisen i desember 1973.

Hvordan 1970-tallet «egentlig» var, vet strengt tatt bare de som levde den gangen, slik den enkelte husker det 40 år senere. Noen hovedlinjer lar seg likevel skille ut. 

Internasjonalt dreide det seg mye om Watergate-skandalen i USA, sultkatastrofer i Afrika, Vietnamkrigensavslutning, økonomiske kriser og terrorisme i Europa, konflikten i Midtøsten og sjahens flukt fra Iran i 1979. Tiåret ble innledet med en viss avspenning mellom øst og vest. President Nixon besøkte Mao i Kina, Vest-Tyskland anerkjente Øst-Tyskland, og SALT-avtalen om kjernefysisk nedrustning ble undertegnet i 1972. Senere gikk det motsatt vei igjen, og etter Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979 var forholdet tilbake på frysepunktet.

I det fredeligere Norge kan mange av tiårets motstridende tendenser – svært forenklet – oppsummeres med stikkordene petroleum, protest og pop.

Nyttårsaften 1969 meldte det amerikanske selskapet Phillips Petroleum Company at de hadde gjort et stort oljefunn på Ekofiskfeltet i den norske delen av Nordsjøen. Nyheten kom etter flere års mislykket leting. Hullet som inneholdt oljen var visstnok det siste som skulle bores. Alle ventet at oljealderen ville forandre Norge, men det tok tid før produksjonen kom i gang, og i begynnelsen skapte den nye virksomheten mest bekymringer. Næringslivet og politikerne var usikre på hvordan den skulle innpasses i en økonomi som allerede var preget av høy inflasjon og omstillingsproblemer i industrien. Radikale samfunnskritikere advarte mot pengenes moralske skadevirkninger i forbrukersamfunnet, og miljøforkjemperne engstet seg for ulykker og utslipp.

Debatten gikk høyt om boring eller ikke nord for 62. breddegrad, om det skulle produseres 50 eller 90 millioner tonn i året og om den dårlige sikkerheten som ble avslørt i forbindelse med utblåsningen på Bravo-plattformen i 1977. I ettertid har de hasardiøse arbeidsforholdene for de første dykkerne og plattformarbeiderne også kommet i fokus. Det viktigste spørsmålet var hvilken rolle staten skulle spille i forhold til private aktører og utenlandsk teknologi og kapital. Historien endte med stor grad av offentlig styring gjennom produksjonsselskapet Statoil, kontrollorganet Oljedirektoratet og senere Olje- og energidepartementet. Oljevirksomhetens «fornorskning» hadde klar sammenheng med viktige verdier i tiden som selvråderett, kontroll over nasjonale ressurser og skepsis til store, multinasjonale konserner.

I 1975 kom produksjonen omsider i full gang på Ekofisk og i 1979 på det store Statfjordfeltet. Allerede i 1981 dominerte oljevirksomheten norsk økonomi fullstendig og sto for en fjerdedel av statsinntektene. Statsminister Tryggve Bratteli overdrev ikke da han ved åpningen av prøveproduksjonen på Ekofisk 9. juni 1971 uttalte at «denne dagen kan bli en merkedag i vår økonomiske historie».

For resten av næringslivet var 1970-årene derimot en sørgelig tid. Den internasjonale økonomiske krisen fikk følger også for Norge, og produksjonen sank i store deler av industrien. Gjennom Arbeiderpartiets «motkonjunkturpolitikk» fram til 1976 gikk virksomheten likevel sin gang, og tallet på industriarbeidere har aldri vært høyere enn nettopp i 1976 med 394 000. Skipsfarten fikk en knekk etter oljekrisen, og store tankskip i opplag ble et trist syn langs store deler av kysten. Landbruket klarte seg ganske bra, takket være utvidete støtteordninger og tidens sans for å vende tilbake til distriktene, mens fiskeriene for alvor fikk merke konsekvensene av mange års overfiske med store fabrikktrålere. Til gjengjeld oppsto en helt ny næring – produksjon av oppdrettsfisk.

Mest omtalt og utskjelt i ettertid er venstreradikalismen. I en drøy tiårsperiode fra slutten av 1960-tallet kunne det virke som om nymarxistene i for eksempel SUF (ml), og senere AKP (ml), hadde infiltrert seg inn overalt – i fagforeningene, universitetene, teatrene og avisredaksjonene – med sitt budskap om «væpna revolusjon» og klassekamp og sin begeistring for tvilsomme regimer. I virkeligheten besto radikalismen minst like mye av en generell «venstrepopulisme» med røtter tilbake til motkulturbevegelsen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Kritikk av kapitalismen, vekstsamfunnet, sentralisering og alle slags etablerte autoriteter sto sentralt i denne ideologien.

I omfang og politisk betydning, om ikke i synlighet, var venstreradikalismen langt fra viktigst. Atskillig mer varige resultater oppnådde kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og samebevegelsen. I begynnelsen hadde alle tre en utpreget aksjonistisk karakter. Mardøla-aksjonen i 1970, kvinnekuppet ved kommunevalget i 1971 og samenes sultestreik foran Stortinget i 1979 er noen kjente eksempler. I disse spørsmålene fikk imidlertid mange av aktivistenes krav temmelig raskt gjennomslag både i praktisk politikk og forvaltningen. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet, i 1978 kom likestillingsloven og loven om rett til selvbestemt abort, og i 1980 ble Samerettsutvalget nedsatt. Institusjonaliseringen bidro til å dempe gemyttene noe, uten at bevegelsene døde ut av den grunn.

På ett punkt var venstreradikalismen svært langt fra å lykkes. Økonomisk vekst sto øverst på alle de ledende politikernes dagsorden, og i diskusjonen om hvordan målet skulle nås vokste høyrebølgen fram. Arbeiderpartiregjeringen satset lenge på omfattende subsidier til næringslivet, sosiale reformer (som arbeidsmiljøloven i 1977 og full lønn under sykdom fra 1978) og på økt statlig regulering av en rekke samfunnsområder. Slik oppnådde den å svekke venstreopposisjonen, men ga samtidig høyresiden en mulighet til å nå ut med sin agitasjon om «radikalseringen» av Arbeiderpartiet. Det viste seg at en raskt økende del av befolkningen var lei av skatter, avgifter, byråkrati og offentlige restriksjoner. Partiet Høyre bortimot doblet sin oppslutning fra 17,4 til 31,7 % mellom stortingsvalgene i 1973 og 1981. Et nytt politisk parti med klare høyrepopulistiske trekk, Fremskrittspartiet, svingte seg opp samtidig, inntil videre riktignok med relativt liten tilslutning.

Ved utgangen av tiåret var det tydelig at ønsket om markedsliberalisme, personlig valgfrihet og individualisme sto sterkere enn venstresidens kollektive løsninger. 1980-talllet kunne begynne!

Ifølge de fleste som var unge på den tiden var 1970-tallet populærmusikkens gylne tiår. For første gang var pop og rock med på å definere en samlet generasjon, i all dens politiske mangfold, enten man gikk i busserull eller platåsko. I overgangen fra 1960-årene oppsto nye musikkformer som countryrock, folkrock, progrock og heavy metal. Discoen hadde sitt gjennombrudd rundt 1975, da alle danset til det hedonistiske lydsporet fra filmen SaturdayNight Fever, mens slutten av tiåret ble preget av mer dysfunksjonelle retninger som punk og new wave. Variasjonsbredden var stor – alt fra låter som the Rolling Stones’ Honky TonkWoman (1969) og Led Zeppelins Stairway to Heaven (1971) til Bee Gees’ Stayin’ Alive(1977) og the Clashs London Calling (1979).

I Norge sto visebølgen sterkt, hvor ikke minst Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde gjorde seg bemerket. Også norsk rock gikk nye veier. Trønderne i Prudence introduserte uortodokse instrumenter som trekkspill og mandolin, mens oslobandet Folque bygde på norsk folkemusikk. Mot slutten av tiåret viste grupper som Stavangerensemblet og Nøkken at det gikk an å synge meningsfylte tekster til og med på sitt eget språk! Ytterpunktene og kvaliteten i 1970-tallets populærkultur kan illustreres av to helt ulike svenske grupper som holdt på samtidig, det sterkt kommersielle ABBA og det like progressive og venstreradikale HoolaBandoola band.

I løpet av 1970-tallet økte den gjennomsnittlige daglige fritiden fra ca. fem til nesten seks timer. Reduksjon av pensjonsalderen fra 70 til 67 år i 1973 og den ukentlige arbeidstiden fra 42,5 til 40 timer i 1976 var noen av årsakene. Samtidig medførte velstandsutviklingen, som hadde begynt for alvor på 1960-tallet, at det private forbruket økte. Oppvaskmaskiner, frysebokser, fargefjernsyn og stereoanlegg ble vanlige. Oppussingsbølgen grep om seg, og stresslesstoler, store sofagrupper og prangende stuereoler gjorde sitt inntog i mange hjem. Antallet hytter økte sterkt, og charterreiser med fly til Syden utviklet seg til et allment fenomen. Mest slående er veksten i bilbruken. I 1969 fantes det ca. 700 000 biler, i 1980 over 1,2 millioner. Stadig flere familier fikk to hver. De brukte dem til å kjøre til jobb, til de nye supermarkedene i utkanten av byene, til reiser i helger og ferier og til alle slags daglige aktiviteter. Økt forurensing, trafikkulykker, køkjøring, parkeringsproblemer og press på veiutbyggingen var noen av de negative konsekvensene.

Familiemønstrene endret seg også. Stadig flere kvinner tok lønnsarbeid utenfor hjemmet, og fulltidshusmoren ble et utdøende fenomen. Den økende skilsmissestatistikken og uvante samlivsformer, som samboerskap, medvirket i samme retning. I en helt annen grad enn før måtte hverdagen organiseres etter et stramt tidsskjema. Matpakker skulle smøres, ansvaret for innkjøp og husarbeid fordeles, middagen serveres til avtalt tid og barn bringes og hentes fra barnehage, dagmamma, skole og fritidssysler. Ikke minst var den omfattende tilretteleggingen av barnas tilværelse noe nytt, som skapte tilsvarende nye arenaer for samvær mellom voksne. Dugnader, loppemarkeder og foreldremøter ble tidstypiske møteplasser, der den enkeltes deltakelse og innsatsvilje sto i sentrum.