Petroleum – protest – pop

1970-tallet har for lengst blitt et legendarisk tiår. Mytene er mange og mangfoldet var stort.Noen flyttet inn i kollektiv og lot håret gro enda lenger enn før, noen tok jobb som oljearbeidere i Nordsjøen, meldte seg inn i en kvinnegruppe, begynte å jogge eller pusset opp hjemme med furupanel, strietapet og syntetiske vegg til vegg-tepper. Mange gikk i demonstrasjonstog eller engasjerte seg i lokalmiljøet, men minst like mange satt inne og klaget over formynderstaten med dens «skatter, avgifter og offentlige inngrep». Ungdommen kledde seg som soss eller freak og hørte på prog eller kommers musikk. «Alle» fulgte med på TV-serier som Krutrøyk, Familien Ashton og Onedinlinjen, leste bøker om Morgan Kane eller så Olsenbanden på kino, men ingen fikk lov til å kjøre bil i helgene under oljekrisen i desember 1973.

  • Utsikt 1971 (Foto/Photo)
    Utsikt over Oslo-sentrum fra Abelhaugen, 1971. Johan Brun / Dagbladsamlingen - Norsk Folkemuseum

Hvordan 1970-tallet «egentlig» var, vet strengt tatt bare de som levde den gangen, slik den enkelte husker det 40 år senere. Noen hovedlinjer lar seg likevel skille ut. Internasjonalt dreide det seg mye om Watergate-skandalen i USA, sultkatastrofer i Afrika, Vietnamkrigensavslutning, økonomiske kriser og terrorisme i Europa, konflikten i Midtøsten og sjahens flukt fra Iran i 1979. Tiåret ble innledet med en viss avspenning mellom øst og vest. President Nixon besøkte Mao i Kina, Vest-Tyskland anerkjente Øst-Tyskland, og SALT-avtalen om kjernefysisk nedrustning ble undertegnet i 1972. Senere gikk det motsatt vei igjen, og etter Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979 var forholdet tilbake på frysepunktet.

I det fredeligere Norge kan mange av tiårets motstridende tendenser – svært forenklet – oppsummeres med stikkordene petroleum, protest og pop.

Begynnelsen på oljeeventyret

Nyttårsaften 1969 meldte det amerikanske selskapet Phillips Petroleum Company at de hadde gjort et stort oljefunn på Ekofiskfeltet i den norske delen av Nordsjøen. Nyheten kom etter flere års mislykket leting. Hullet som inneholdt oljen var visstnok det siste som skulle bores. Alle ventet at oljealderen ville forandre Norge, men det tok tid før produksjonen kom i gang, og i begynnelsen skapte den nye virksomheten mest bekymringer. Næringslivet og politikerne var usikre på hvordan den skulle innpasses i en økonomi som allerede var preget av høy inflasjon og omstillingsproblemer i industrien. Radikale samfunnskritikere advarte mot pengenes moralske skadevirkninger i forbrukersamfunnet, og miljøforkjemperne engstet seg for ulykker og utslipp.

  • Ekofisk 1975 (Foto/Photo)
    1/1
    Knut Erik Knudsen / Norsk Maritimt Museum

Debatten gikk høyt om boring eller ikke nord for 62. breddegrad, om det skulle produseres 50 eller 90 millioner tonn i året og om den dårlige sikkerheten som ble avslørt i forbindelse med utblåsningen på Bravo-plattformen i 1977. I ettertid har de hasardiøse arbeidsforholdene for de første dykkerne og plattformarbeiderne også kommet i fokus. Det viktigste spørsmålet var hvilken rolle staten skulle spille i forhold til private aktører og utenlandsk teknologi og kapital. Historien endte med stor grad av offentlig styring gjennom produksjonsselskapet Statoil, kontrollorganet Oljedirektoratet og senere Olje- og energidepartementet. Oljevirksomhetens «fornorskning» hadde klar sammenheng med viktige verdier i tiden som selvråderett, kontroll over nasjonale ressurser og skepsis til store, multinasjonale konserner.

I 1975 kom produksjonen omsider i full gang på Ekofisk og i 1979 på det store Statfjordfeltet. Allerede i 1981 dominerte oljevirksomheten norsk økonomi fullstendig og sto for en fjerdedel av statsinntektene. Statsminister Tryggve Bratteli overdrev ikke da han ved åpningen av prøveproduksjonen på Ekofisk 9. juni 1971 uttalte at «denne dagen kan bli en merkedag i vår økonomiske historie».

For resten av næringslivet var 1970-årene derimot en sørgelig tid. Den internasjonale økonomiske krisen fikk følger også for Norge, og produksjonen sank i store deler av industrien. Gjennom Arbeiderpartiets «motkonjunkturpolitikk» fram til 1976 gikk virksomheten likevel sin gang, og tallet på industriarbeidere har aldri vært høyere enn nettopp i 1976 med 394 000. Skipsfarten fikk en knekk etter oljekrisen, og store tankskip i opplag ble et trist syn langs store deler av kysten. Landbruket klarte seg ganske bra, takket være utvidete støtteordninger og tidens sans for å vende tilbake til distriktene, mens fiskeriene for alvor fikk merke konsekvensene av mange års overfiske med store fabrikktrålere. Til gjengjeld oppsto en helt ny næring – produksjon av oppdrettsfisk.

Kampen om EEC

  • Stem nei (Foto/Photo)
    T-skjorte fra 1972 Norsk Folkemuseum

1970-tallets protestbevegelser slo i alle retninger. Venstreradikalisme, kvinnebevegelse, studentopprør, høyrepopulisme, miljøaktivisme, utkantidealisme, punk, nynazisme og kamp for samers, homofiles og funksjonshemmedes rettigheter er bare noen av dem – i tilfeldig rekkefølge. Best huskes selvfølgelig kampen om EF (eller EEC som motstanderne hele tiden kalte det), der resultatet av folkeavstemningen i 1972 til tilhengernes store forbløffelse ble det motsatte av hva den politiske og økonomiske eliten hadde anbefalt.

Motkultur på venstresida

Mest omtalt og utskjelt i ettertid er venstreradikalismen. I en drøy tiårsperiode fra slutten av 1960-tallet kunne det virke som om nymarxistene i for eksempel SUF (ml), og senere AKP (ml), hadde infiltrert seg inn overalt – i fagforeningene, universitetene, teatrene og avisredaksjonene – med sitt budskap om «væpna revolusjon» og klassekamp og sin begeistring for tvilsomme regimer. I virkeligheten besto radikalismen minst like mye av en generell «venstrepopulisme» med røtter tilbake til motkulturbevegelsen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Kritikk av kapitalismen, vekstsamfunnet, sentralisering og alle slags etablerte autoriteter sto sentralt i denne ideologien.

  • Demonstrasjonstog (Foto/Photo)
    Demonstrasjonstog i Oslo, 8. mars 1977. Det var dette året 8. mars-markeringen i hovedstaden hadde størst oppslutning. Samarbeidskomiteens tog alene samlet ca. 4500 deltakere. I Norge ble kvinnedagen markert for første gang i 1915, men forsvant på slutten av 1920-tallet. Den nye kvinnebevegelsen tok tradisjonen opp igjen i 1972. Kvinnebevegelsen var den av 1970-tallets protestbevegelser som fikk raskest og mest politisk gjennomslag, og det var slett ikke bare de politisk venstreradikale som stilte seg bak parolene. Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

I omfang og politisk betydning, om ikke i synlighet, var venstreradikalismen langt fra viktigst. Atskillig mer varige resultater oppnådde kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og samebevegelsen. I begynnelsen hadde alle tre en utpreget aksjonistisk karakter. Mardøla-aksjonen i 1970, kvinnekuppet ved kommunevalget i 1971 og samenes sultestreik foran Stortinget i 1979 er noen kjente eksempler. I disse spørsmålene fikk imidlertid mange av aktivistenes krav temmelig raskt gjennomslag både i praktisk politikk og forvaltningen. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet, i 1978 kom likestillingsloven og loven om rett til selvbestemt abort, og i 1980 ble Samerettsutvalget nedsatt. Institusjonaliseringen bidro til å dempe gemyttene noe, uten at bevegelsene døde ut av den grunn.

Ungdomsopprøret

  • Hippier (Foto/Photo)
    Hippier på tur, 1974. Hippiene tilhørte ingen organisert bevegelse, men en ungdomskultur som oppsto i USA på 1960-tallet. Deres «storhetstid» var fra 1967 – The Summer of Love – til 1977, da punken eksploderte. Hippiene var langhårete og gikk ukonvensjonelt kledd, gjerne i blomstrete klær. I Norge fikk bevegelsen også et innslag av bygderomantikk – begge de to guttene på bildet har busserull på seg. Hippienes eget hovedbudskap var «make love, not war», men de som sto på utsiden bekymret seg for deres samfunnskritiske holdninger og bruken av hasjisj. Ukjentfotograf / Norsk Folkemuseum

Ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet var ikke noe nytt. Allerede 1950-årenes amerikanske «beatgenerasjon» (uttrykket ble visstnok brukt første gang av forfatteren Jack Kerouac i 1948) sjokkerte med sin bevisst provoserende livsstil. Begeistring for østlige religioner, eksperimentering med dop og forakt for alle moralske og samfunnsmessige konvensjoner var viktige ingredienser. I 1951 kom J. D. Salingers roman The Catcher in the Rye, som skildrer de individuelle psykologiske mekanismene bak mye av dette. Kort etter slo rock ’n’ roll-musikken gjennom som den nye tidens mest omtalte uttrykksform. Omverdenen lot seg forskrekke, men forbudet mot å vise Elvis Presleys roterende hoftebevegelser på TV hjalp lite. Som i filmen Rebel Without a Cause fra 1955 med ikonet James Dean i hovedrollen, var foreldrene ute av stand til å begripe hvorfor de unge, tross all mulig sosial og materiell trygghet, ikke fant seg til rette.

Også i Norge begynte ungdomsopprøret på 1950-tallet. «Rockeopptøyene» utenfor Sentrum kino etter visningen av filmen Blackboard Jungle i 1956 huskes fremdeles. Drøyt ti år senere kom hasjrøykende hippier i Slottsparken, nyfrelste marxist-leninister på universitetene, husokkupanter og politiske demonstranter. De protesterte mot det aller meste – fra Vietnamkrigen og apartheid til vannkraftutbygging og selvsagt EEC. Ungdommens påkledning, musikksmak, væremåte og språkbruk framsto som en nesten komplett fornektelse av foreldregenerasjonens verdier. I egne øyne kjempet de for fred, fellesskap og frigjøring fra tvang og overfladisk materialisme. Resten av samfunnet så dem på sin side som utakknemlige «dagdrivere» og «snyltere», særlig i starten.

Foreldrene ble altså skremt, ikke minst av de venstreradikale politiske holdningene, men 1970-tallet inneholdt også et opprør mot opprøret. Elevaksjonen for karakterer i grunnskolen i 1974 foregikk i relativt dannede former, og nynazismen, som en stund så ut til å vokse, ble aldri noe mer enn et marginalt (men ubehagelig) fenomen. Viktigere var punken, som under slagordet «nofuture» gikk til angrep på absolutt alt, inkludert «sekstiåtternes» politiske selvhøytidelighet. Etter «slaget om Slottsparken» natt til 1. mai 1978 og et par års tilsvarende opptøyer på Karl Johan, gled det hele over i en mer stabil fase knyttet til Blitz-miljøet i Oslo. Punken var langt fra noen massebevegelse, og i Norge først og fremst orientert mot musikk, men den sier noe karakteristisk om ungdomsopprør i sin alminnelighet.

Ungdommen har i realiteten alltid gjort opprør – mot samfunnets konvensjoner, foreldrenes forventninger og sin egen frykt for meningsløshet. Det ligger derfor i sakens natur at det er den nærmest forutgående generasjonen får gjennomgå mest, uansett hva den sto for. Trolig handler alle ungdomsopprør først og fremst om identitet og valg av livsstil – godt hjulpet av kommersielle krefter – i mindre grad om et reelt behov for å undergrave samfunnet. At det fikk en spesielt markant karakter på 1970-tallet, er en litt annen historie.

Høyrebølgen – på vei mot 80-tallet

På ett punkt var venstreradikalismen svært langt fra å lykkes. Økonomisk vekst sto øverst på alle de ledende politikernes dagsorden, og i diskusjonen om hvordan målet skulle nås vokste høyrebølgen fram. Arbeiderpartiregjeringen satset lenge på omfattende subsidier til næringslivet, sosiale reformer (som arbeidsmiljøloven i 1977 og full lønn under sykdom fra 1978) og på økt statlig regulering av en rekke samfunnsområder. Slik oppnådde den å svekke venstreopposisjonen, men ga samtidig høyresiden en mulighet til å nå ut med sin agitasjon om «radikalseringen» av Arbeiderpartiet. Det viste seg at en raskt økende del av befolkningen var lei av skatter, avgifter, byråkrati og offentlige restriksjoner. Partiet Høyre bortimot doblet sin oppslutning fra 17,4 til 31,7 % mellom stortingsvalgene i 1973 og 1981. Et nytt politisk parti med klare høyrepopulistiske trekk, Fremskrittspartiet, svingte seg opp samtidig, inntil videre riktignok med relativt liten tilslutning.

Ved utgangen av tiåret var det tydelig at ønsket om markedsliberalisme, personlig valgfrihet og individualisme sto sterkere enn venstresidens kollektive løsninger. 1980-talllet kunne begynne!

Musikken definerte en generasjon

  • Hortenfestivalen 1977 (Foto/Photo)
    Ungdom på Hortensfestivalen, 1977. På scenen kan en skimte folkrockgruppa Folque. Woodstockfestivalen i USA i 1969 ble forbildet for norske rockefestivaler. Blant de tidligste var frikonserten på St. Hanshaugen i Oslo sommeren 1971 og Kalvøyafestivalen, som startet samme år. Ragnarockfestivalen i Holmenkollen fulgte etter i 1973. Rockefestivalene er kanskje hippiebevegelsens varigste bidrag til kulturen. Hortensfestivalen, som ble arrangert for første gang i 1975, eksisterer (etter et lengre opphold) fremdeles. Bjørn Amundsen / Norsk Folkemuseum

Ifølge de fleste som var unge på den tiden var 1970-tallet populærmusikkens gylne tiår. For første gang var pop og rock med på å definere en samlet generasjon, i all dens politiske mangfold, enten man gikk i busserull eller platåsko. I overgangen fra 1960-årene oppsto nye musikkformer som countryrock, folkrock, progrock og heavy metal. Discoen hadde sitt gjennombrudd rundt 1975, da alle danset til det hedonistiske lydsporet fra filmen SaturdayNight Fever, mens slutten av tiåret ble preget av mer dysfunksjonelle retninger som punk og new wave. Variasjonsbredden var stor – alt fra låter som the Rolling Stones’ Honky TonkWoman (1969) og Led Zeppelins Stairway to Heaven (1971) til Bee Gees’ Stayin’ Alive(1977) og the Clashs London Calling (1979).

  • Folque (Foto/Photo)
    Folkrockgruppa Folque på Munchmuseet, 1975. Dag Alving / Norsk Folkemuseum

I Norge sto visebølgen sterkt, hvor ikke minst Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde gjorde seg bemerket. Også norsk rock gikk nye veier. Trønderne i Prudence introduserte uortodokse instrumenter som trekkspill og mandolin, mens oslobandet Folque bygde på norsk folkemusikk. Mot slutten av tiåret viste grupper som Stavangerensemblet og Nøkken at det gikk an å synge meningsfylte tekster til og med på sitt eget språk! Ytterpunktene og kvaliteten i 1970-tallets populærkultur kan illustreres av to helt ulike svenske grupper som holdt på samtidig, det sterkt kommersielle ABBA og det like progressive og venstreradikale HoolaBandoola band.

Fritid og forbruk

I løpet av 1970-tallet økte den gjennomsnittlige daglige fritiden fra ca. fem til nesten seks timer. Reduksjon av pensjonsalderen fra 70 til 67 år i 1973 og den ukentlige arbeidstiden fra 42,5 til 40 timer i 1976 var noen av årsakene. Samtidig medførte velstandsutviklingen, som hadde begynt for alvor på 1960-tallet, at det private forbruket økte. Oppvaskmaskiner, frysebokser, fargefjernsyn og stereoanlegg ble vanlige. Oppussingsbølgen grep om seg, og stresslesstoler, store sofagrupper og prangende stuereoler gjorde sitt inntog i mange hjem. Antallet hytter økte sterkt, og charterreiser med fly til Syden utviklet seg til et allment fenomen. Mest slående er veksten i bilbruken. I 1969 fantes det ca. 700 000 biler, i 1980 over 1,2 millioner. Stadig flere familier fikk to hver. De brukte dem til å kjøre til jobb, til de nye supermarkedene i utkanten av byene, til reiser i helger og ferier og til alle slags daglige aktiviteter. Økt forurensing, trafikkulykker, køkjøring, parkeringsproblemer og press på veiutbyggingen var noen av de negative konsekvensene.

  • Røa mygglag (Foto/Photo)
    Røa mygglags aller første kamp, Røa grusbane høsten 1974. Røa vant 1–0 over Asker! To av de mest karakteristiske trekkene ved 1970-tallet er «demokratiseringen» av kulturen og den fastere organiseringen av barns fritid. I kulturlivet skulle alle være med og skillet mellom amatørkultur og seriøs kultur oppheves – også idrett ble kultur som fikk offentlig støtte. Idretten var dessuten tidlig ute med å tilrettelegge barnas deltakelse på en måte som krevde stor innsats fra foreldrene, blant annet kjøring til og fra trening og konkurranser Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

Familiemønstrene endret seg også. Stadig flere kvinner tok lønnsarbeid utenfor hjemmet, og fulltidshusmoren ble et utdøende fenomen. Den økende skilsmissestatistikken og uvante samlivsformer, som samboerskap, medvirket i samme retning. I en helt annen grad enn før måtte hverdagen organiseres etter et stramt tidsskjema. Matpakker skulle smøres, ansvaret for innkjøp og husarbeid fordeles, middagen serveres til avtalt tid og barn bringes og hentes fra barnehage, dagmamma, skole og fritidssysler. Ikke minst var den omfattende tilretteleggingen av barnas tilværelse noe nytt, som skapte tilsvarende nye arenaer for samvær mellom voksne. Dugnader, loppemarkeder og foreldremøter ble tidstypiske møteplasser, der den enkeltes deltakelse og innsatsvilje sto i sentrum.

Hva var 70-tallet?

  • Dagbladet 1979 (Foto/Photo)
    Forsiden på Dagbladet 2. mai 1979.

Den største omveltningen på 1970-tallet var altså en revolusjon som fant sted i dagliglivet – ikke i diskusjonsklubbene!

Mer enn en generasjon senere er det lett å harselere over 1970-tallet – tiåret med de rare klærne, de brune og oransje fargene og de dogmatiske meningene. I virkeligheten var det en av de viktigste overgangsperiodene i nyere tid. I Norge innebar dette at etterkrigstidens «samling om felles mål» ble forlatt. I stedet for «konsensussamfunnets» tro på at økt industriproduksjon og økonomisk vekst ville løse alle problemer, vokste det fram en serie alternative verdier. På 1960-tallet drømte de fleste om det samme – bil, bolig og møbler av teak – og de kulturelle idealene var langt på vei like. 1970-tallet ble preget av oppsplitting i ulike, mindre identitetsfellesskap, gruppetilhørigheter og livsstilsvarianter, som man måtte ta et bevisst eller ubevisst personlig valg for å være en del av.

Tiåret ble innledet med et anti-autoritært, uoversiktlig venstreopprør, men endte med det tilsynelatende stikk motsatte – en voksende høyrebølge. Individualismens tidsalder oppsto nok på 1970-tallet, men det var også en periode med en oppriktig og idealistisk tro på at den enkeltes engasjement kunne bidra til å forandre verden til noe bedre. Sånn sett var det kanskje slutten på uskyldens tid.