-
Utedoen fra Smålensgata 1 i Bakgården i Wessels gate 15. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
De fleste gårdene i Wessels gate hadde klaskedo i baktrappa, men i Wessels gate 15, som var en av de eldste gårdene i strøket, var det utedo i bakgården: En murt bygning i en etasje med sju avlukker. I 1950 ble doen revet og gården fikk innlagt WC i alle leilighetene. En lignende utedo som den som hadde stått i Wessels gate 15, men i to etasjer, ble revet og overført til museet fra Smålensgata 1 på Vålerenga i 1980. Denne er nå satt opp i bakgården på OBOS-gården.
Den eldste renovasjonen i Oslo (Christiania) var utgravde groper i bakken, enten i egne hus («utedo») eller et annet sted i gårdsrommet. Der kunne avfallet lagres i lang tid før det ble hentet av «nattmannen». Han samlet det i store dynger i utkanten av byen og solgte det siden som gjødsel til borgerne og bøndene i nærheten. Fra begynnelsen av 1800-tallet hentet bøndene i stigende grad møkk fra bygårdene selv.
-
Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
På grunn av stank og annet ubehag fra de åpne dyngene, og som følge av flere alvorlige koleraepidemier, var avfallssituasjonen i byen sterkt omdiskutert på 1800-tallet. For å bedre forholdene ble den første av flere «pudrettfabrikker» (av fransk «poudrette» = 'lite pudder') etablert i 1865. Det var private firmaer som blandet myrjord og kalk i doene og sørget for tømming mot betaling. Tilsettingen gjorde innholdet tørt, luktfritt og velegnet til gjødsel. I 1897 ble det kommunale Kristiania Renholdsverk opprettet. Fra 1911, da de første kloakkrenseanleggene kom i drift, overtok WC langsomt som den viktigste formen for toalett i byen. På østkanten fantes likevel utedoer helt inn på 2000-tallet.