Hopp til hovedinnhold

Wessels gate 15: Et dukkehjem

En hyggeligt og smagfuldt men ikke kostbart indrettet stue. En dør tilhøjre i baggrunden fører ud til forstuen; en anden dør tilvenstre i baggrunden fører ind til Helmers arbejdsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på væggen tilvenstre en dør og længere fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lænestole og en liden sofa. På sidevæggen tilhøjre, noget tilbage, en dør, og på samme væg, nærmere mod forgrunden en stentøjsovn med et par lænestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lidet bord. Kobberstik på væggene. En etagère med porcellænsgenstande og andre små kunstsager; et lidet bogskab med bøger i pragtbind. Tæppe på gulvet; ild i ovnen.

Henrik Ibsen: Et dukkehjem, 1879.
  • «Lerkefuglen» – Henrik Ibsens skildring av Nora som et barn, en lerkefugl, som synger og spiser søte kaker, var i tråd med et utbredt kvinnesyn i annen halvdel av 1800-tallet. Den tilsynelatende barnslige kvinnen som levde fanget og beskyttet som en fugl i bur, finner vi for eksempel i den engelske forfatteren Charles Dickens roman David Copperfield (1850) der hovedpersonens første hustru Dora var en slik barnslig «songbird». Hos Ibsen får fortellingen likevel et helt annet utfall. Mens Dora dør, blir Nora voksen og selvstendig. Døren slår igjen og hun forlater «dukkehjemmet». Johanne Juell som Nora på Christiania Theater, 1880. R. Ovesen / Norsk Folkemuseum

Henrik Ibsens sceneanvisning til skuespillet Et dukkehjem er utgangspunktet for 1879-leiligheten i Wessels gate 15. Leiligheten viser hvordan familien Helmer – han på spranget fra jurist til bankdirektør med bedre økonomi i sikte – kunne ha bodd i 1879. Familien Helmer tar del i en borgerlig livsstil der tidens innredningsidealer inngår som en viktig faktor.

Nora og Torvald Helmer, deres tre barn og to tjenestepiker er plassert i 3. etasje i Wessels gate 15. I 1879 er gården nesten ny, og hjørneleiligheten i 3. etasje er gårdens fineste. Fra balkongen har familien Helmer utsikt over mot Slottsparken og Det kongelige slott.

Etter tidens bor­gerlige smak er Nora Helmer tilsynelatende en idealhustru, en «lerkefugl» for sin mann og en yndig mor for sine barn. Men i det skjulte har hun i årevis slitt og spart for å betale tilbake et lån hun tok opp i hemmelighet for å redde sin manns liv. Hun forfalsket den gang farens signatur på et gjeldsbrev. At dette er en forbrytelse, har hun ikke ofret en tanke – hun handlet jo av kjærlighet!

  • 1/1
    Et dukkehjem av Henrik Ibsen, oppført på Christiania Theater 20. januar 1880. Xylografi fra Ny Illustrert Tidende. Johanne Juell (1847–1882) spilte Nora, som her er i gang med tarantellaen, og Arnoldus Reimers (1844–1899) Torvald Helmer. Urpremieren på stykket hadde funnet sted en måned tidligere på Det kongelige Theater i København.

Da falskneriet står i fare for å bli avslørt, er Nora overbevist om at ektemannen vil forstå hennes kjærlighetshandling, men det viser seg at han på ingen måte er den hun har trodd. For juristen Torvald Helmer er tanken på falskneri dypt opprørende. Hans moralske prinsipper faller helt sammen med det borgerlige samfunnets lover, og han er bare opptatt av å redde sitt eget skinn. Ekteskapet har bygd på en illusjon, og Nora forlater Torvald. Det blir nødvendig for henne å undersøke de «sannheter» hun har fått innpodet og finne sin egen: «Jeg må se at komme efter, hvem der har ret, samfundet eller jeg.»

Hos Ibsen vokser Nora seg ut av de snevre rammene. Det er med salongen – i Wessels gate 15 plassert i hjørnestuen – som bakgrunn, og midt i julefeiringen, at Nora Helmer bestemmer seg for å forlate sin mann og sine barn. Denne drastiske beslutningen står i sterk kontrast til det respektable og tilsynelatende hyggelige «dukkehjemmet».

  • Familien Helmers salong er møblert med sofa, stoler og salongbord i nyrokokko, trolig fra 1850-årene. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Ibsen beskriver interiøret i dukkehjemmet som «hyggelig og smakfullt», og for Norsk Folkemuseum har det vært et mål å vise et pent, borgerlig hjem slik det kunne se ut da det var nyinnredet, uten merker av tidens tann. Dører og vinduer, listverk, gulvbord og stukkatur er nyprodusert, men rekonstruert med bevarte bygningsdeler fra gården som forbilde. Fargeundersøkelser av disse bygningsdelene viser stor fargerikdom og vitner om maleryrkets betydning på slutten av 1800-tallet. 

  • Familien Helmers spisestue med nygotisk møblement av eik og stoltrekk i ulldamask. Nygotikken var den første av «nystilene» og allerede gammeldags i 1879. Møblementet har opprinnelig tilhørt amtveimester Wilhelm Frimann Koren Christie (1824–1918). Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Dørene i leiligheten var opprinnelig ådret og malt som eiketreimitasjon, og himlingene hadde sjablondekor med fargerike takrosetter og stukkatur. Tapetet i salongen er en rekonstruksjon basert på det eldste tapetlaget som ble funnet i dette rommet. Det besto av bomullspapir påført en lys grå limfarge som bunnfarge med spydornamentikk i gulltrykk.

Spisestuen har et nyrenessansetapet kalt Sirupsnipper – en reproduksjon av et populært tapet flere steder i landet på denne tiden. Tapetene i leiligheten ble lagt på tradisjonelt vis – på et underlag av jutestrie trukket på rupanelet. Fargerik strekdekor på både tak, vegger, brannmurer og gulv var svært utbredt i siste halvdel av 1800-tallet. Det ble gjort funn av dette i nettopp denne hjørneleiligheten i bygården, og det er derfor gjenskapt i Torvald Helmers arbeidsrom og barneværelset.   

  • Familien Helmers salong er møblert med sofa, stoler og salongbord i nyrokokko, trolig fra 1850-årene. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I motsetning til det faste interiøret er møblene i leiligheten gamle, de fleste hentet fra Norsk Folkemuseums samlinger.

Leiligheten består av tre stuer, barneværelse, foreldresoverom, kjøkken, spiskammers og pikeværelse. Hjørnestuen – salongen – er innredet så nær opp til Ibsens scenebeskrivelse som mulig. 

Salongmøblementet, som består av sofa, bord og stoler, er i nyrokkokostil. I rommet er også både piano, etasjere og gyngestol på plass. Ovnen er en «stentøjsovn» – en kakkelovn. Dette var ikke så vanlig i Christianias murgårder som i Ibsens scenebeskrivelser. I Wessels gate 15 har det nok bare vært jernovner, men her er likevel scenebeskrivelsen fulgt.

  • 1/1
    Torvald Helmers arbeidsværelse. «Vi træder ind i Husherrens Værelse. I dette er i Almindelighed Tapet, Møbler og Vægprydelser holdt i en alvorlig Farve og vil i Regelen kun der vise en særegen Karakter, hvor det tillige er Beboerens aandelige Værksted.» Tidsmæssigt Hus- og Madstel, 1883. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
  • Etasjere i familien Helmers salong, ca. 1870. En etasjere er et hyllemøbel med tre eller flere hyller, brukt til å plassere pyntegjenstander på. Den er kjent fra rokokkotiden, men ble svært populær på 1800-tallet. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

De øvrige rom i det helmerske hjem har ikke Ibsen beskrevet, så museet har måttet bygge på generell kunnskap om tidens innredningsideal. I spisestuen er det valgt et møblement i nygotisk stil. Fra rosetten i taket henger en forgylt lysekrone, som med et dusin levende lys kan kaste glans over rommet hver gang Helmers har gjester til middag. De tynne bomullsgardinene er av en type som kalles «cotton madras» og er vevd i Skottland. Mønstret kalles passende nok «Song Bird»! Rullegardinene innenfor har Det kongelige slott som motiv og er kopiert etter originaler i museets samling. Til sammen viser stuene i leiligheten et velutstyrt borgerlig hjem, preget av det sene 1800-tallets fortidsdyrking, men likevel før ting-gleden tok helt overhånd ved århundrets slutt.

  • Utslagsvask og komfyr i kjøkkenet hos familien Helmer. Begge er iøynefallende forskjellig fra de typene som ble vanlige noen tiår senere. Blant annet mangler utslagsvasken fortsatt vannlås. Branntaksten for Wessels gate 15 fra 1877 viser at kjøkkenene var utstyrt med både komfyr og utslagsvask med kran helt fra gården ble bygd i 1865, noe som var svært moderne på det tidspunktet. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Kjøkkenet er moderne for sin tid med stor, rund vedkomfyr og damphette, utslagsvask med kaldtvannskran, men uten vannlås, og parafinlampe fra taket. Og kjøkkenet er selvsagt malt i en av tidens mest populære kjøkkenfarger – rosa! Denne fargen ble avdekket som det første lag på det opprinnelige veggpanelet, i nettopp dette kjøkkenet i Wessels gate. Fra kjøkkenet er det dører til spiskammerset, pikeværelset og baktrappa.

  • Pikeværelset har uttrekkbar seng med plass til to piker. Kommoden var tjenestepikens egen og inneholdt alt hun eide. Bibelen og salmeboka har hun lagt på toppen. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I Ibsens drama er tjenestepikene – Helene og Anne Marie – bare statister, og slik ble nok deres rolle også oppfattet i det virkelige liv. Men tjenerskapet var en absolutt nødvendighet for å få 1800-tallets borgerlige hjem til å fungere. Tross tekniske nyvinninger var husarbeidet fortsatt tungvint og krevde flere hender, og mye av arbeidet har nok fruen i huset vært for fin til. I 1880 tjente en tjenestepike 78 kroner i året. Dette var en firedel av hva hun kunne tjene på Hjula Veveri, til tross for at hun hadde mindre fritid enn fabrikkarbeidersken. Riktignok hadde hun kost og losji, men losjiet – pikeværelset – var et knøttlite rom innenfor kjøkkenet, med vindu mot bakgården.

  • Tjenestepike, atelierfotografi av Christian Wærenskjold i Porsgrunn fra 1866. I 1900 bodde forøvrig fotografens enke Laura sammen med sin søster i Wessels gate 15! Norsk Folkemuseum

Både hos familien Dybwad og i Ibsens skuespill er det to kvinner som har måttet dele dette lille rommet. Den faste innredningen i rommet, samt seng og stol, var det vertskapet som sto for. Men kommoden derimot tilhørte jenta selv og fulgte med på lasset fra en tjeneste til det neste. I kommoden hadde hun sine få personlige eiendeler. De fleste tjenestepiker kom fra landsbygda, og i byen måtte de tilpasse seg skikkene i en borgerlig husholdning. Kravene til renslig­het og orden var store, og idealet var at husmoren ikke selv skulle gjøre husarbeid, men overlate det til piken.

Det sene 1800-tallets borgelige hjem viste en respektabel fasade utad og vernet samtidig om privatlivets fred. I stuene ble det ført et representativt selskapsliv med husets herre i sentrum. Bak fasaden, innenfor korridoren eller gangen som delte leiligheten i to, var den private arenaen hvor fruen hersket over barn og tjenestepiker.