1965 – året da musikken endret takt

Fra 1950-tallet hadde det vokst fram en særegen tenåringskultur. Musikken ble den kanskje viktigste identitetsmarkøren for ungdommen. Selv om frisyre og klær også var av stor betydning, var det musikken som var avgjørende.

På 1960-tallet var det popmusikerne som overtok filmstjernenes posisjon som forbilder og moteikoner. På 1950-tallet kunne James Dean og Marlon Brando konkurrere med Elvis om å være det fremste ungdomsidolet, men på 1960-tallet var det ingen som kom i nærheten av John, Paul, George og Ringo.

1965 var året da popmusikken endret seg for alltid

Etter 1965 var 1940-tallets croonere og 1950-tallets rockesangere utdatert! USA var ute, England var inne. Pene menn i smoking eller gutter med «sleik» – Frank Sinatra og Dean Martin, eller Elvis, Paul Anka, Pat Boone – de ble alle skjøvet til side av popgruppene som spilte «beat». En rekke nye merkelige navn dukket opp på hitlistene og i platebutikkene: the Hollies, the Zombies, the Yardbirds, the Pretty Things, the Kinks, the Animals. 

Det hadde startet for alvor et par år før – i mai 1963, da the Beatles toppet den engelske hitlisten med «From Me To You», men det var først i januar 1964 de gikk til topps i Norge med «She Loves You». 

I 1965 dominerte the Beatles helt og holdent VG-lista: I Feel Fine, Rock & Roll Music, Ticket To Ride, Help!, Yesterday, Day Tripper.

De viktigste konkurrenter var Sven-Ingvars («Fröken Fräken») og Roger Miller («King of the Road»), men også Jailbird Singer, Hep Start, Spotnicks og ikke minst Elvis var innom lista. Høstens store amerikanske hit her hjemme var Berry McGuires protestsang «Eve of Destruction». De norske artistene nådde aldri til topps på lista, men de best plasserte var Finn Eriksen («Lappland»), Pussycats («Ebb Tide») og Johnny Band («Ola var fra Sandefjord»).

Men for en 15-åring var det bare et band som var på høyde med the Beatles, the Rolling Stones. De store hitlåtene deres i 1965 var «The Last Time», og ikke minst «Satisfaction». Stones var tøffere, farligere, mer sexy enn Beatles. Bilder av dem fra 1965 viser riktignok at de var pene i tøyet, slips og tweedjakker, bare Brian Jones hadde riktig langt hår. 

For 15-åringen var årets største begivenhet det året verken Per Ivar Moes VM-gull på Bislet i februar, regjeringsskifte i oktober eller for dens saks skyld Vietnam-krigen. Det var konserten i Sjølysthallen 23. juni, da Stones opptrådte i Oslo!

Sommeren 1965 nådde nye impulser 15-åringens ører: «Colours», en plate med Donovan, en ung engelsk «folksinger», med dongerijakke, akustisk gitar og munnspill, Senere på høsten hørte han også for første gang Bob Dylan, som riktignok allerede hadde kvittet seg med den akustiske gitaren og blitt elektrifisert. Låta var «Positively 4th Street». Dylan, med sine nesten ubegripelige tekster, manglende sangstemme og unike «sound», uttrykte kanskje mer enn noen andre at noe nytt var i gjerde.

For foreldregenerasjonen så de langhårete popheltene farlige ut, for tenåringene var det lange håret et opprør mot konformitet og vellykkethet i et samfunn i velstand og vekst. 

Men selv om midten av 1960-tallet var en opprørsk tid, var det også en uskyldig tid. Noen få år senere skulle både opprøret og musikken miste sin uskyld, men det er en annen historie.