Teak, TV og tenåringer – 1965

I 1959 begynte en grundigere oppussing av leiligheten. Først ominnredet de dagligstua til delt barneværelse for Tone, som var blitt to år, og arbeidsrom for Solveig. Den opprinnelige takhøyden ble beholdt, veggenes overflater likeså, bortsett fra én vegg som ble tapetsert med lyseblå harepuser. De andre veggene, som besto av malt maskinpapir, fikk et nytt malingsstrøk. 

På det slitte tregolvet ble det lagt moderne mønstret linoleumsbelegg. I et hjørne av rommet fikk Solveig plass til et lite bord med symaskin, noen hyller med håndarbeidslitteratur og sin plasskrevende hårtørker. Enda et lite bord rommet syskrin og et passelig stort askebeger. Resten av rommet ble stilt til Tones disposisjon, med seng, kommode, skrivepult, bokhylle og attpåtil en levende undulat i bur!

Nå hadde imidlertid familien kun én stue. Og her var det blitt trangt etter at stuemøblene bleflyttet inn i den gamle spisestua. Solveig og Arne var derfor nødt til å kvitte seg med deler av spisestuemøblementet.

I 1961 var det far og mors soveværelse som sto for tur. Rommet fikk nytt, moderne tapet, men de valgte å beholde det gamle linoleumsbelegget som var der når de flyttet inn. De anskaffeten ny, moderne dobbeltseng med påmonterte nattbord, et toalettbord med speil og en herrekommode, samt to taburetter. Alt laget av teak. Men Solveig skulle gjerne hatt et litt større klesskap. Når vinteren kom, måtte sommerklærne plasseres i boden på loftet for å frigjøre plass til vintertøyet.

Øverst på Solveigs ønskeliste sto nytt kjøkken, men først etter at Arne hadde kjøpt bil i 1962 (en brukt VW 1200 – «folkevogn»), gikk drømmen i oppfyllelse. Hele den gamle kjøkkeninnredningen fra 1865 ble skiftet ut. Vegger og tak plateslått og malt med gul, helblank maling for å lette vedlikeholdet. Moderne skap i lys turkis og oppvaskkum i rustfritt stål gjorde kjøkkenet til den perfekte arbeidsplass for husmoren. En ny, effektiv komfyr fikk samme plassering som den gamle – men størst av alt var det å få kjøleskap!

TV-kanna

TV-kannen står klar på frokostbordet. Om kvelden ble den brukt i stua – til å holde kaffen varm når man for eksempel så på TV. En TV-kanne er egentlig bare en «forkledd» termos (som ble patentert i Tyskland i 1903) og navnet opprinnelig et markedsføringstriks for å utnytte fjernsynets store popularitet på 1960-tallet. Mange gjorde TV-kannene sine mer «personlige» ved å kle beholderen med et flettverk av plast eller peddig.

I 1964 pusset de opp stua. Den gamle rosetten i taket ble fjernet, og taket ble senket og plateslått. Tre av veggene ble tapetsert i et tidsriktig grå- og hvitmønstret tapet, mens den fjerde veggen ble en fondvegg med et fargerikt tapet i imitert striemønster.  Den gamle jernovnen ble kastet ut og erstattet med en ny og mer varmeeffektiv parafinovn. Sporene etter den gamle jernovnen ble skjult ved at de – i likhet med mange andre, og til tross for brannforskriftene – like gjerne tapetserte hele brannmuren.

Stua ble møblert med nye salongmøbler i det ene hjørnet – sofaen var selvsagt en sovesofa til overnattingsgjester. Familiens første TV  til 2100 kr. trengte en ny, moderne veggseksjon, og de valgte «Veggen de Luxe» fra Bruksbo, som ble plassert på langveggen/fondveggen. Med så mange nye møbler i stua ble det ikke plass til det gamle, klumpete spisestuemøblementet. De kjøpte derfor en ny og langt mindre spisestue, som fikk plass i det motsatte hjørnet av stua. Som alle de andre nye møblene var også denne av teak.

Omtrent samtidig ble Jans barneværelse pusset opp og ominnredet. Veggene fikk et par strøk med restmaling fra Tone og Solveigs rom. Golvet ble like moderne som i dette, ettersom det også var noen kvadratmeter med linoleumsbelegg til overs.

Jan fikk ny sovesofa – teak selvfølgelig – i stedet for senga han hadde før. Når sofaen ble slått sammen og sengetøyet pakket vekk, ble rommet forvandlet til et hyggelig oppholdsrom. Rommet ble for øvrig utstyrt med bokhylle; ikke «Veggen de Luxe» av teak som i stua, men den rimeligere «Veggen» av eik.

Det er ikke bøker som dominerer i Jans hylle, men Tandberg båndopptaker, platespiller og stativ med EP-er og singler. Jan har også en liten kommode. Ved skrivebordet har han en gammel budalsstol, i kontrast til en svært moderne stol som står mellom skrivebordet og bokhylla. På veggen henger gitaren hans, en mosaikk han har laget på skolen og plakater av popstjerner. Mange valgte å være enten Beatles- eller Stones-fan, men i gjengen til Jan er dette uaktuelt. De synes begge bandene er bra. Jan har fått gitar til jul, og drømmen er å starte eget band, selv om han foreløpig bare kan tre grep. Likevel sitter han og kameraten på rommet og spekulerer på hva de skal kalle bandet. 

En ny ungdomskultur på 1960-tallet

Tenåringen (eller «teenageren») var et nytt fenomen i etterkrigs-Norge. Ungdomstiden representerte ikke lenger bare en overgang mellom barn og voksen, men en egen kultur med egne klær og frisyrer, egne møtesteder, egne verdier og – ikke minst – egen musikk. Femtitallet hadde sin tenåringskultur, men det var på sekstitallet ungdommen for alvor distanserte seg fra de voksnes verden. 

I 1965 sto Norge foran den første studenteksplosjonen. Etterkrigsbarna var i ferd med å bli voksne i et land med mange muligheter og med store ambisjoner på vegne av ungdommen. Studiefinansiering skulle redusere risikoen for å velge feil og gjøre det mulig for flere å ta høyere utdanning. Samtidig ga den økonomiske tryggheten rom for å stille spørsmål både ved utdanningssystemet, velferdssamfunnet og etterkrigstidens verdensordning.

Høsten 1967 tok noen skoleelever og lærere i Oslo initiativ til å etablere Forsøksgymnaset som et alternativ til det eksisterende skoletilbudet. 

Året etter, 1968, har blitt et symbol på studentopprør og har gitt navn til en generasjon av radikale «sekstiåttere», men selv om det var demonstrasjoner og opptøyer i Paris og Berlin, var det fortsatt fredelig i Norge.