Den «riktige» boligen

Det ble å sitte ved et TV-apparat i hjemmets harmoni. Der sitter far, der sitter mor, der sitter søster, der er bror, og frøken Jensen kommer ned og følger med. Vi skulle slått ei gammal kjerring tel a gol og tatt en pung med penger i. Det ble å sitte foran TV på en stol, så vi fikk aldri tid

Alf Prøysen: Tango for Te-Ve. Utgitt på single i 1960.
  • Stua hos familien Hannevik på Manglerud i Oslo, 1964. Fotografi fra en reportasje om drabantbyliv i det danske bladet Boligen (som tilsvarer OBOS-bladet i Norge). (Foto/Photo)
    1/1
    Stua hos familien Hannevik på Manglerud i Oslo, 1964. Fotografi fra en reportasje om drabantbyliv i det danske bladet Boligen (som tilsvarer OBOS-bladet i Norge). Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

I Oslo forandret boskikken seg gradvis de første tiårene etter annen verdenskrig. Eget foreldresoverom med senger ble stadig vanligere. Soveromsmøblement med to senger, nattbord, toalettbord og «herrekommode» var ofte det første store innkjøpet til hjemmet. Samtidig ble stua endret fra finstue og spisestue til dagligstue og salong. De viktigste møblene i hjemmet ble dobbeltsenga og salongmøblementet. Spisestuemøblene ble mer beskjedne og ble ofte plassert under vinduet eller inntil veggen i stua.

  • Barneværelset hos familien Hannevik på Manglerud, 1964. (Foto/Photo)
    1/1
    Barneværelset hos familien Hannevik på Manglerud, 1964. Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

Fram til 1950 hadde det største rommet i leiligheten fortsatt ofte vært finstue, vanligvis innredet med spisestuemøblement sentralt plassert i rommet; salongmøbler kom i annen rekke. Men i løpet av 1950-årene ble spisestua «en saga blott for de fleste, spiseplassen var enten i stua til fest, eller på kjøkkenet til hverdags».

  • På Manglerud (Foto/Photo)
    I denne leiligheten på Manglerud ca 1960 var det dekket opp til middag på respatexbord på kjøkkenet. Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

Boligkonsulent Liv Schjødt argumenterte for spiseplass på stua i boken Hjemmet og vi (1955): Spisebordet burde være solid med fire bein, det burde være firkantet så det også kunne brukes som arbeidsbord. «Tebord» med hjul var også «en uvurderlig hjelp».  De fleste ville ha sofa og et par stoler, men «de behøver ikke være like». Salongbordet burde ha klaffer. Bokhyller kunne være bygd til stua, men Schjødt nevner også ferdige seksjoner som kombinerer hyller, skap og skatoll. Av materialene var eik «det sterkeste», mahogni «vakkert», furu «greit og ofte meget pent», men løst i veden, og bjørk «lyst, pent og praktisk».

  • Bo bedre (Foto/Photo)
    1/1
    På 1960-tallet var teak det desidert mest populære treslaget, både i møbler og ulike gjenstander som ble brukt i hjemmet. Annonse for Rival byggemøbler fra Brødrene Jåtogs møbelfabrikk i Farsund i boken BO BEDRE – lev lettere, utgitt av Krigsinvalideforbundet i 1965.

Teak var ikke aktuelt i 1955, men bare få år etter synes dette treslaget helt å dominere møbelproduksjonen. I møbelannonser fra 1965–66 er teak så å si enerådende, og for nygifte par som etablerte seg på slutten av 1950- eller begynnelsen av 1960-tallet var teak det eneste saliggjørende: «Teak var den store drømmen, det skulle alle ha.» Utsagnet bekreftes av møbelannonser fra midten av sekstitallet, om det er Svane Combina-serien fra Ekornes, Scalasalongen fra Sverremøbler eller Rival byggemøbler fra Brødrene Jåtog – teak er det foretrukne materialet.

  • Divan (Foto/Photo)
    Otto Nordby sover middagslur på divanen, 1964. Divanen har formsydd trekk og løsrygg. Selv om divanen definitivt var falt i «unåde» blant arkitekter og innredningseksperter på denne tiden, var den fortsatt i bruk i mange hjem, særlig blant godt voksne mennesker. Morten Bing / Norsk Folkemuseum

Før krigen hadde det vært svært vanlig å sove på stua; divanen var uunnværlig både i arbeiderhjem og i den lavere middelklassen. En divan er i utgangspunktet en sofa uten armlener og ryggstø, dekket av et teppe, men ble et kombinasjonsmøbel: brukt som seng om natta og ved hjelp av puter eller løs rygg forvandlet til sittemøbel om dagen. >/p>

En alminnelig jernseng utstyrt med sengeteppe eller løst formsydd trekk kunne brukes som divan.

I løpet av 1950-årene faller divanen definitivt i unåde: «Vi hverken sitter godt eller ligger godt på en divan ... som regel vil vi foretrekke en billig seng som iallfall oppfyller ett krav fullt ut,» skriver arkitekt Harriet Flaatten i Norsk Dameblad i 1956. Det er interessant at omtrent samtidig som divanen fordømmes og forsvinner, blir sovesofaen et populært møbel. Sovesofaen skiller seg fra divanen ved at den er utstyrt slik at forvandlingen fra sitte- til sovemøbel kan gjøres ved et par enkle håndgrep. Sovesofaen er heller ikke beregnet på å brukes til fast soveplass på stua. Annonser i boka BO BEDRE – lev lettere fra 1965 plasserer den i tenåringsrommet. 

På slutten av 1950-tallet hadde svært mange byttet ut divanen på stua med senger isoveværelset. Møbleringen på soveværelset besto gjerne av to senger, nattbord og toalettbord,pluss eventuelt kommode og puffer. Først fra 1960årene begynner dobbeltsenga å bli vanlig, og fortrenger de to sengene som var stilt inntil hverandre, men også kunne flyttes fra hverandre.

  • Desiree soveværelse (Foto/Photo)
    1/1
    Soveværelsemøblementet «Desiree» med dobbeltseng, integrerte nattbord og toalettbord med speil. Annonse for Østfold og Rakkestad møbelfabrikk i boken BO BEDRE – lev lettere, utgitt av Krigsinvalideforbundet i 1965.

Endringene i boskikken kan ses som en styrking av privatlivet – soverommet blir et privat sted der fremmede ikke vises inn. Dobbeltsengas økte betydning kan tolkes som et uttrykk for større vekt på fysisk nærhet mellom ektefellene. Familiens samhold ble i større grad basert på ekteparets følelsesmessige og seksuelle bånd.

Betydningen av hjemmet som arena for representasjon blir redusert til fordel for rekreasjon. Spisebordet som på en representativ måte hadde markert årets og livets milepæler, måtte vike for dagliglivets komfort og hygge. Salongmøblementet, det vil si sofa, lenestoler og sofabord, blir det sentrale elementet i hjemmet.

  • Ellingsen barn TV (Foto/Photo)
    1/1
    Christine og Anne-Line Ellingsen foran fjernsynet på Bøler i Oslo, september 1964. Fjernsynet fikk raskt et voldsomt gjennomslag i Norge. Allerede i 1965 hadde nesten 500 000 løst lisens. TV-apparatet ble et sentralt innslag i stuene, som resten av møbleringen orienterte seg rundt. Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum

Skikken å innrede stua som dagligstue med salongmøbler ble styrket når fjernsynsapparatet ble vanlig – og etter hvert nødvendig, men tendensen var tydelig i nærmere ti år før TV-en kom. At salongmøblementet erstattet spisestuemøblementet som hjemmets mest prestisjetunge innredning, viser at rammen for sosialt samvær i hjemmet var i endring. Før blespisestua brukt til formell og representativ selskapelighet, mens mer uformelt samvær fant sted rundt kjøkkenbordet. Nå forflytter det uformelle samværet seg til salongen. Denne endringen av samværsformer i hjemmet avspeiler i et større perspektiv at samfunnet var mindre formelt enn tidligere.

Etterkrigstidens norske samfunn gjennomsyres av en moderne forbrukskultur. Økende kjøpekraft og nye varer bidrar til dyptgripende endringer i folks livsstil. Men bedre økonomi er en for enkel forklaring på forandringer i måten folk innredet hjemmene sine. Livsstil og boskikk inngår i et komplekst samspill mellom økonomiske, materielle og kulturelle faktorer.