Your old road is rapidly agin’/Please get out of the new one
if you can’t lend your hand/For the times they are a-changin’
-
Einar Gerhardsen på talerstolen i Stortinget under trontaledebatten, oktober 1965. Ingen enkelt politiker har preget det norske samfunnet mer enn «landsfaderen» Einar Gerhardsen. Han ble selve personifiseringen av det sosialdemokratiske Norge og ga navn til en hel epoke – «gerhardsenperioden». Etter til sammen mer enn 17 år som statsminister gikk han av etter Arbeiderpartiets valgnederlag i 1965. JOHAN BRUN | DAGBLADSAMLINGEN - Norsk Folkemuseum
Slutten på en epoke
1965 markerer slutten på den sosialdemokratiske epoken i etterkrigstidens Norge. Med unntak av én måned i 1963 har Arbeiderpartiet sittet ved makten i 20 år, mesteparten av tiden med «landsfaderen» Einar Gerhardsen som statsminister.
Men i 1965 blir det for første gang etter annen verdenskrig borgerlig flertall ved stortingsvalget. For mange nordmenn er nok likevel den viktigste begivenheten dette året at Per Ivar Moe blir verdensmester på skøyter på Bislett. For ungdommen er det lite som overgår at The Rolling Stones holder konsert i Sjølysthallen.
1960-tallet var et tiår preget av gradvis velstandsøkning og nye forbruksmønstre. Framtidsoptimismen var stor, men 1960-årene var også en tid med usikkerhet. Både byggingen av Berlinmuren i 1961, Cuba-krisen i 1962, USAs opptrapping av krigen i Vietnam og Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1968 preget nyhetsbildet.
Drabantbyene
- 1/1
Utbyggingen av de store drabantbyene rundt Oslo begynte med Lambertseter i 1951 og fortsatte i stor stil til 1970-tallet. Dette fotografiet fra ca. 1959 viser Manglerud, som sto ferdig i 1956. Målet med drabantbyene var å redusere den store boligmangelen i byen og å skaffe folk bedre boligforhold enn i de gamle, ofte forfalne murgårdene i sentrum. Ukjent fotograf | Norsk Folkemuseum
I Oslo var behovet for flere boliger fortsatt stort, men utbyggingen av drabantbyer, som Lambertseter, Veitvet, Manglerud og Bøler, hadde startet opp på begynnelsen av 1950-tallet og ga plass til stadig nye familier. Drabantbyene i den tidligere nabokommunen Aker (slått sammen med Oslo i 1948) var representerte en ny boform. Tusenvis av moderne blokkleiligheter ble bygget rundt et senter med matvareforretning, bank, posthus, apotek m.m. Disse boligene lå ganske langt fra byens sentrum og fra folks arbeidsplasser, noe som gjorde det nødvendig å bygge ut kollektivtrafikken. Den første T-banelinjen var Lambertseterbanen, som ble åpnet våren 1966. Men fortsatt bodde mange folk i gamle boligkvarter som Meyerløkka. Her var det ikke forstadsbanen og «Snarkjøp», men Sagene Ring og melkebutikken på hjørnet som var de faste punktene i nærmiljøet.
-
«Vi går om bord» med Erik Bye på TV, julaften 1962. 20. august 1960 startet Norge omsider med regulære fjernsynssendinger, som et av de siste land i den vestlige verden. Sendetiden var de første årene begrenset til noen timer daglig, og de fleste programmene bar sterkt preg av at NRKs hovedoppgave var å drive «folkeopplysning». Likevel gjorde de flimrende bildene i sort/hvitt den store verden utenfor til en del av folks dagligliv på en helt annen måte enn før. De bød også på passende doser etterlengtet underholdning. Johan Brun | Dagbladsamlingen - Norsk Folkemuseum
Fjernsynets innmarsj
I 1960 startet NRK regulære fjernsynssendinger. Da var det bare 7000 husstander som hadde lisens. Fem år senere, i 1965, hadde tallet steget til ca. 400 000, og for første gang holdt kong Olav sin nyttårstale på fjernsyn. Med ett var nordmenn blitt tilskuere til verden. Radio og aviser var viktige, men det å høre på hopprenn hadde sine begrensninger. Det ble noe annet å se hopperne på TV!
Nyhetssendingene på fjernsyn skulle endre oppfatningen av verden. At en daglig kunne følge med på det som skjedde i andre land, ga liv til revolusjoner, kongelige bryllup og fattigdom og gjorde dem til samtaleemner. Helt nye krav ble satt til politikerne, som ikke lenger talte til en forsamling på litt over hundre i Stortinget hver uke, men måtte forholde seg til et helt folk gjennom fjernsynsapparatet.
Barne-TV var tidlig et fast innslag på fjernsyn. Både dukketeaterserien «Pernille og Mr. Nelson» og den første norskproduserte TV-serien for barn, «På tokt med Mathilde», ble sendt første gang i 1962. Mange var bekymret for at TV ville ødelegge religionen, kulturen og det sosiale livet der folk snakket over salongbordet i stedet for bare å se på TV. Løsningen var at NRK ble pålagt å sette strenge begrensninger for hva som var egnet til å bli vist på TV.
-
Leselysten var stor. Fredrikstad, 1960. Ukjent fotograf | Norsk Folkemuseum
Bøker og leselyst
I de første tiårene etter annen verdenskrig var det stor interesse for både skjønnlitteratur og dokumentarbøker med emne fra krigen. De litterære bestselgerne på 1950-tallet spente vidt, fra oppgjøret med bygderomantikk i Alf Prøysens Trost i taklampa (1950) til Aku-Aku: Påskeøyas hemmelighet (1957) om Thor Heyerdahls eventyr i Stillehavet. Etterkrigstidens mest kontroversielle forfattere var uten tvil Agnar Mykle og Jens Bjørneboe; romanene Sangen om den røde rubin (1956) og Uten en tråd (1966) ble begge politianmeldt for sine sexskildringer og endte i retten.
En av de bøkene som kom i størst opplag på 1960-tallet, var Erik Byes Munnspill under åpen himmel (1966). Den solgte over 120 000 eksemplarer. 1965 var året da Mykle ga ut sin siste roman, Rubicon, om Valemon Gristvågs reise på motorsykkel gjennom Europa, og Bjørneboe ga ut Til lykke med dagen om Tonnie Hansens reise fra barndom på skolehjem til selvmord i fengsel. I 1965 debuterte Jan Erik Vold med diktsamlingen mellom speil og speil og Dag Solstad med novellesamlingen Spiraler. Sist, men ikke minst, Kjell Hallbing ga ut sin første bok om Morgan Kane – Texas Ranger!
Barnelitteraturen var dominert av Anne Cath. Vestly, som hadde debutert i 1953 med den første av bøkene om Ole Aleksander og fortsatte med bøkene om Mormor og de åtte ungene. På sekstitallet kom bøkene om Lillebror og Knerten og Aurora-bøkene. I 1963 lagde hun TV-serien om Kanutten og Romeo Clive sammen med Alf Prøysen.
På telttur
- 1/1
På 1960-tallet var telttur fortsatt en av de vanligste ferieformene i Norge. Ferden gikk oftest med sykkel eller bil til besteforeldre eller andre slektninger «på landet». Så sent som i 1970 hadde bare 13,2 prosent av landets husstander egen hytte, og masseturismen til utlandet hadde knapt begynt. I 1964 økte den lovfestede ferien fra tre til fire uker, og i 1968 ble normalarbeidstiden redusert til 42,5 timer i uken. 1960-tallet var også «fritidsrevolusjonens» tiår Maty Rauset | Norsk Folkemuseum
-
Knut «Kupper’n» Johannesen under EM på skøyter på Bislett i Oslo i 1964 Dagbladet | Norsk Folkemuseum
Skøytesportens storhetstid
Hurtigløp på skøyter og hopp og langrenn på ski var de mest populære idrettsgrenene i Norge på 1950- og 1960-tallet. Få idrettshelter overgikk trønderen Hjallis og Kampengutten Kupper'n i popularitet. Under OL i Oslo i 1952 hadde Hjallis – Hjalmar Andersen – i praksis gjort rent bord med tre gullmedaljer. Det kunne Kupper'n – Knut Johannesen – ikke slå, men han sto på seierspallen i flere OL på rad: I Cortina 1956 holdt det til sølvmedalje, men i Squaw Valley 1960 og Innsbruck 1964 ble det gull.
Senere på 1960-tallet førte bl.a. Per Ivar Moe og Fred Anton Maier arven videre. Under VM i Oslo 1966 og OL i Grenoble 1968 var det skiidretten med Gjermund Eggen, Harald Grønningen og Ole Ellefsæter i spissen som markerte Norge. I grenoble var Norge den najonen som tok flest gullmedaljer: seks gull, seks sølv og to bronse! Mens skiløperne ofte kom fra bygdemiljø, var mange av skøyteløperne bygutter, og om vinteren i Oslo var det plasser med skøyteis i alle bydeler. Ekstra stas var det for de som bodde i nærheten av Bislett og kunne trene på selve OL-stadion.
-
The Rolling Stones holdt 24. juni 1965 en legendarisk konsert i Sjølysthallen i Oslo. Ungdom fra hele landet strømmet til og overnattet i kø for å få billetter. Fotograf ukjent/Dagbladet | Norsk Folkemuseum
Tenåringer
Tenåringen (eller «teenageren») var et nytt fenomen i etterkrigs-Norge. Ungdomstiden representerte ikke lenger bare en overgang mellom barn og voksen, men en egen kultur med egne klær og frisyrer, egne møtesteder, egne verdier og – ikke minst – egen musikk. Femtitallet hadde sin tenåringskultur, men det var på sekstitallet ungdommen for alvor distanserte seg fra de voksnes verden.
I 1965 sto Norge foran den første studenteksplosjonen. Etterkrigsbarna var i ferd med å bli voksne i et land med mange muligheter og med store ambisjoner på vegne av ungdommen. Studiefinansiering skulle redusere risikoen for å velge feil og gjøre det mulig for flere å ta høyere utdanning. Samtidig ga den økonomiske tryggheten rom for å stille spørsmål både ved utdanningssystemet, velferdssamfunnet og etterkrigstidens verdensordning.
Høsten 1967 tok noen skoleelever og lærere i Oslo initiativ til å etablere Forsøksgymnaset som et alternativ til det eksisterende skoletilbudet. Året etter, 1968, har blitt et symbol på studentopprør og har gitt navn til en generasjon av radikale «sekstiåtterne» –, men selv om det var demonstrasjoner og opptøyer i Paris og Berlin, var det fortsatt fredelig i Norge.
-
Kjøkkendrøm i 1965. Annonse for kasseroller fra a/s Cathrineholm i Halden i boka BO BEDRE – lev lettere, utgitt av Krigsinvalideforbundet i 1965. Husmoridealet sto fortsatt sterkt på 1960-tallet.
Husmorens tiår
De første tiårene etter annen verdenskrig var framfor alt kjernefamiliens storhetstid. Husmoridealet sto sterkt, samtidig som en ny tenåringskultur utgjorde et begynnende opprør mot de vedtatte normene.
Både i de gamle bygårdene i sentrum og de moderne OBOS-blokkene i drabantbyene kom far hjem fra jobben til dekket bord, mens mor, som var hjemmeværende, serverte middagen. Mor tok oppvasken, far leste avisen, lillesøster lekte med dukker på barneværelset, storebror spilte Beatles- og Stones-platene eller hørte på Radio Lux sine på tenåringsrommet.
Foreldregenerasjonen så med skepsis på de langhårete popheltene, men for tenåringene symboliserte det lange håret et opprør mot konformitet og vellykkethet i et samfunn i velstand og vekst. Men selv om midten av 1960-tallet var en opprørsk tid, var det også en uskyldens tid. Noen få år senere skulle både opprøret og musikken miste sin uskyld, men det er en annen historie.