Alltid foran skjema

Duellen mellom to løpere, det repetitive i øvelsen, rundetidsskjemaene, tallknuseriet, arenaformatet, tilgjengeligheten, wienerpølse på termos og kanskje en liten én på lomma. Er det mulig å ikke like noe av dette? Nei, tenkte tusener av nordmenn og dermed også Dagbladets fotografer gjennom 50-, 60-, og 70-tallet.

  • Stilstudie (Foto/Photo)
    1/1
    STILSTUDIE: Dag Fornæss under VM på Bislett i 1970. ‘Folkehav’ er eneste riktige benevnelse på den grå veggen der bak. Fotograf ukjent/Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Det bærer Dagbladets negativarkiv bud om. Dokumentasjonen av en tid som neppe kommer tilbake og dermed er unik i seg selv, viser også utviklingen i skøytesporten og omkringliggende herligheter (les: publikum) både før og etter den store gullalderen som inntraff i første halvdel av 60-tallet. Velkommen inn i en både stor og liten del av norgeshistorien, bragt allmennheten for andre gang (første gang på trykk i avisen), nå også med alle bildene som ikke kom på trykk.

Kort om hvem, hva, hvorfor og hvordan: Dagbladets negativarkiv (personarkivet) ble donert Norsk Folkemuseum for en tid tilbake. Arbeidet med å digitalisere, katalogisere og tilgjengeliggjøre har siden pågått i små steg, først og fremst gjennom innsatsen til frivillige, noen av dem fra Dagbladets forhenværende arkivavdeling. Og for å bruke et bilde fra skøytesporten: dette arbeidet er å regne som en 10 000-meter ...

  • FROSKEPERSPEKTIVET (Foto/Photo)
    1/1
    FROSKEPERSPEKTIVET … ble ikke oppfunnet av Dagbladets fotograf på Lillehammer i 1969, kanskje var det VG som lå der og slang. Legg også merke til den framtidige sportsfotografen til høyre i bildet. Fotograf ukjent/Dagbladet / Norsk Folkemuseum
  • TIL SENGS MED DAGBLADET (Foto/Photo)
    TIL SENGS MED DAGBLADET: Sverre Ingolf Haugli (t.v.) og Roald Aas (t.h.) deler broderlig på både seng og avis. Vi få tro de ikke leser om oslodamen det refereres til på forsiden, men har bladd direkte til sporten. Fotograf ukjent/Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Negativene ligger i serier på maks tre og tre eksponeringer i papirkonvolutter påført navn på fotografert objekt og som oftest objektets profesjon. Inni papirkonvolutten ligger x antall riskonvolutter, en for hvert fotooppdrag. Her står i beste fall navn på objekt og fotografens navn eller initialer. Fotoarkivet består av tusenvis slike brune konvolutter, men de uten unntak tykkeste og mest slitte er konvoluttene med bilder av skøyteløperne. 

I løpet av et halvt år har kollega Mona Tønder Jakobsen og undertegnede scannet seg gjennom Fred Anton Maier, Knut Johannesen, Lasse Efskind, Dag Fornæss, Kees Verkerk, Ard Schenk, Jonny Nilsson, Ivar Eriksen, Roar Grønvold og Magne Thomassen. Og om du savner Hjallis i denne oversikten, så ligger han også i arkivet (han ramla som kjent i svingen som følge av blitzen til Johan Brun), men ble nok digitalisert før vår tid her. (Og her må vi slenge inn et morsomt faktum: til tross for at arkivet strekker seg tilbake til cirka 1950, finnes det også konvolutter på Tordenskiold og Shakespeare. Tygg litt på den, du …)

  • PÅ GLI’? (Foto/Photo)
    PÅ GLI’? Vakthavende befal gikk fra morsk til litt mindre morsk da Lasse Efskind satte opp en salgsstand for «Soldatens lille røde» utenfor Gardeleiren i november 1970, men det ble neppe så mye penger i kassa likevel. Odd H. Anthonsen / Dagbladet - Norsk Folkemuseum

Men tilbake til saken: hvorfor er disse konvoluttene så tykke sammenlignet med alle andre typer prominenser av typen skuespillere, politikere og førende stemmer fra datidens akademiske sirkler? Vel, allerede den gang hadde vel Dagbladet nese for hva som solgte.«Alle»husket rundetider,«alle»hadde et forhold til«store stå»og skøyteløperne selv var joviale, kjernesunne erkenordmenn. Hjallis klarte seg ikke med bare det kallenavnet, han ble også titulert «Kong Glad», men ut fra bildene i arkivet å dømme, var det ikke noen surpomper vi hadde å gjøre med, rent generelt.

  • PRESSEMOTE I BRYTNING (Foto/Photo)
    PRESSEMOTE I BRYTNING: Pressefotografer av den gamle og nye tid: noen i hatt, frakk og gamasjer, noen i topplue, knickers og beksøm. Knut «Kuppern» Johannesen og «medløper» fotograferes under «Nyttårsløpene på Bislett» i 1956 Fotograf ukjent/Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Man kan spørre seg hvor mange eksponeringer trenger man egentlig av en skøyteløper på vei gjennom svingen? Åpenbart mange og det pussige er, at når utvalget for digitalisering skal tas, og rene dubletter skal lukes ut, så er det alltid en eller annen detalj som gjør at du tenker«nei, dette bildet må vi også ta vare på». Det kan være gliset til løperen, stilstudien, noe i bakgrunnen (publikum eller en banevakt).

Kvaliteten på eksponeringene er dessuten jevnt over meget høy. Ha i mente at dette var tida da fotografen jobbet«i blinde». Ingen skjerm kunne vise forrige eksponering. Og du gikk ikke glipp av et nytt blinkskudd fordi du skulle vurdere det forrige. Øyne bare for de alltid nye øyeblikk. Alltid fokus på objektet, trykk i riktig sekund, rutinen gjorde at bildene så å si alltid ble skarpe til tross for åpenbart krevende fototekniske omstendigheter: et skøytestadion på kveldstid med kølmørke på alle bauger og kanter bortsett fra der lyskasterne flerret natta, et motiv i bevegelse, til dels i høy fart om du kom tett nok på, kanskje snødrev ...

  • SLITEN (Foto/Photo)
    SLITEN: Dag Fornæss har gitt alt under EM i Innsbruck 1970. Fotografen lengst til høyre skal snart kjenne på det samme. Fotograf ukjent/Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Og så har vi de utenomsportslige aktivitetene hvor noen skøyteløpere gjorde seg mer bemerket enn andre. Her må i særdeleshet Lasse Efskind nevnes. Ikke bare fikk han foreviget bryllupet sitt og en rolig frokoststund hjemme på hybelen, men jaggu har ikke Dagbladets utsendte også tatt veien opp til Gardeleiren på Huseby der Efskind midtvinters hadde stilt seg opp i snøfonna med respatex-bord for å selge «Soldatens lille røde» rett utenfor porten. Det kommer etter hvert et befal bort, og bord og det hele må til slutt pakkes sammen, men bildene innimellom der, av en streng militær og en smilende Efskind er ubetalelige. Og det ble til slutt god stemning, tross alt.

En annen ting som slår observatøren, er at skøyteløperne tilsynelatende «tømte seg» i større grad før. I dag går toppidrettsutøverne over mål, tilnærmet uanfektet, smilende og vinkende. Hamars store sønn, Dag Fornæss, er foreviget etter målgang i flere mesterskap, hengende på enten parmakker eller trener, og ser nær bevisstløs ut, selv lenge etter avsluttet løp og med overtrekksdressen på. Det samme ser vi for Roar Grønvold.

  • STORFINT BESØK (Foto/Photo)
    STORFINT BESØK: Kong Olav, kronprinsesse Sonja og kronprins Harald tok også turen til Lillehammer i 1969. Kanskje ble det 25 år til neste gang for de to sistnevnte? Fotograf ukjent/Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Vi kommer ikke utenom habitten: I motivene fra femtitallet ser vi atletene med den klassiske «djevlelua» og makkoen er gjerne litt slapp i strikken. Pressefotografer og publikum er som klipt ut av Flåklypa: det går i topplue, knickers, knestrømper, anorakk og beksøm. På sekstitallet er atletene iført noe trangere drakter, det buler frekt i både lårmuskler og annet, pressefotografene har hentet inspirasjon fra kontinentet, for her går det nå i spasersko, frakk og fedora. Publikum har vokst i antall og toppluene er byttet ut med hatter også her.

Oppgjennom syttitallet begynner de praktiske klærne å gjøre sitt inntog. Du kan nå se pressefotografen med dunjakke og dongeribukse, liggende på isen, på stadig jakt etter et nytt, originalt perspektiv på tilværelsen. Skøyteløperne har skjønt at de er underlagt de aerodynamiske lover og dette avspeiler seg i enda større grad i klesdrakten som har nådd et nytt nivå av «spytta på kroppen».

Og folkemengdene, de uhorvelig store folkemengdene som fulgte denne sporten og disse stjernene. Det virker som det bare var finnene som ikke brød seg så innmari, i alle fall kan man se sjeldent glisne tribuner under ett eller annet mesterskap i Helsinki.

Men i Norge stod de som sild i tønne med notisblokka og krotet ned rundetider, memorerte rekorder og nerdet fullstendig på tall. Og utøverne hygget seg så ofte de kunne på karslig vis: vennskapelige knyttneveslag og nakkegrep mellom russere, nederlendere, nordmenn og svensker, brytekamper eller rett og slett en god gammeldags arm rundt hverandre på benken. Fotografen har sågar greid å få to skøyteløpere til sengs i ei dobbeltseng, med helsetrøye, topplue og Dagbladet på deling. En av hovedsakene på forsida var: «Oslodame skandalisert av indiskret sakfører». Mer tabloid blir det nesten ikke, og det til tross for at Dagbladet den gang kom ut i broadsheet.

  • KJENDIS-IN-SPE? (Foto/Photo)
    KJENDIS-IN-SPE? Ikke alle dro på skøyteløp for å se, noen dro for å bli sett. Fotograf ukjent/Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Om negativene var aldri så skarpe, har ikke behandlingen i ettertid alltid vist seg å være like skarp. De er til dels klippet opp i selve motivet (ikke i det «døde» området mellom eksponeringer) og det kan også se ut som både kaffe og sigarettaske har vært følgesvenner inn i mørkerom og redaksjonslokale. Riper og skraper forekommer også, men vi velger å tenke på dette som patina, på samme måte som at en ordentlig god vinylplate skal knitre.

Dette siste faktum, at negativene til dels er stemoderlig behandlet, må tilskrives det faktum at bildene er tatt for dagspresse, og dette begrepet tok datidens bladfyk mer enn bokstavelig. At noe skulle arkiveres og bevares for ettertiden ga neppe særlig mening på 50- og 60-tallet. Et ordentlig negativarkiv med en gjennomført og systematisk lagring av bildene så ikke dagens lys før starten av 70-tallet, etter en studietur til de ryddige svenskene i Expressen og Aftonbladet. Før dette, fra rundt 1950, foregikk det slik at arkivaren (ja, entall), med ujevne mellomrom mottok en bunke riskonvolutter hvor fotografen hadde påført fotografnavn og (kanskje) en form for datering. Følgende illustrerer dette godt: På en riskonvolutt med bilder av redaktør og SF-politiker Finn Gustavsen står det ganske enkelt: «Finn Gustavsen, Stortinget, forrige lørdag.»

Bildene vil fortløpende bli lagt ut for allmennheten på digitaltmuseum.no

Trekk gjerne noen wiener-pølser før du logger på (95 grader i 10 minutter).

Peder Kvello har jobbet som designer ved redaksjonell desk i Dagbladet siden 1991. Nå studerer han datasikkerhet ved NTNU Gjøvik.

Den digitale MUSEUMSBulletinen 2020 
Nr. 92 © Norsk Folkemuseum 2020 ISSN 1592­-3672