De kom fra mange land

På samme måte har det opp gjennom historien vært utlendinger som har kommet hit til landet – noen på korte besøk, andre for å arbeide her i noen år. Mange slo seg også ned for godt.

Et spesielt fenomen var hanseatene – tyskere som i senmiddelalderen holdt til i Bergen og særlig drev handel med tørrfisk fra Nord-Norge. De utgjorde et eget samfunn av ungkarer som etter noen års tjeneste vendte hjem til Hamburg, Bremen eller Lübeck.

På 1600- og 1700-tallet hadde de små kjøpstedene og ladestedene på Østlands- og Sørlandskysten nære kontakter til landene på den andre siden av Nordsjøen. Ett eksempel er ladestedet Brevik i Telemark, hvor en stor del av byens ledende menn midt på 1700-tallet enten selv var innvandrere eller var barn av innvandrere. En av dem var kjøpmann, skipsreder og postmester Hans Chrystie (1720–1797). Han var eldste sønn av skotten David Chrystie, som hadde slått seg ned der i 1724. Hans Chrystie, som var en meget kultivert og dannet herre med boklige interesser, eide den herskapelige Chrystiegården (oppført i 1761). Chrystie giftet seg med Dorthea Ording (1724–1778), også hun annen generasjon i Norge – hennes far kom til Skien fra Slesvig ca. 1700. De fikk ni barn, hvorav fire vokste opp. I Chrysties hus, som nå befinner seg på Norsk Folkemuseum, kunne det dekkes bord med vakre duker, sølv, porselen og vinglass, og Dorothea kunne traktere sine gjester med te og kaffe fra sølvkanner. Huset hadde hele 70 stoler og 21 fuglebur!

I Christiania var det også mange prominente borgere med utenlandsk opphav, blant dem trelasthandleren James Collett (1655–1727) som innvandret fra London i 1683. Tre år senere giftet han seg med Karen Leuch på Bogstad.

Det tok likevel ennå 17 år før han søkte borgerskap i Christiania og kjøpte en fornem bygård på hjørnet av Kirkegata og Tollbugata, som nå også er på Norsk Folkemuseum. Familien oppretthold i alle år sin nære forbindelse til England – sønnene ble utdannet der og fikk navn som James, Peter og John, som de hele tiden uttalte på engelsk.

Den berømte, opprinnelig danske, handels- og godseierfamilien Aall i Porsgrunn, Skien og Ulefoss har en lignende historie. Den kom til Norge via London i 1712 med Niels Aall d.e. (1702–1784), som ble sendt dit av sin far i ung alder for å læres opp som trelasthandler. Av hans fire sønnesønner var to (Jørgen og Jacob) eidsvollsmenn og én (Niels d.y.) statsråd i 1814. Store deler av den økonomiske og kulturelle eliten som sto bak den norske Grunnloven hadde utenlandsk opprinnelse.

Til gruvesamfunn som Kongsberg (etablert 1624), Røros (1644) og Løkken i Orkdal (1654), ble det hentet inn utenlandske, særlig tyske, spesialister. Det samme var tilfelle for de mange jernverkene som ble opprettet på 1600- og 1700-tallet og for glassverkene, med Nøstetangen i Hokksund som det første (1741).

I mai 1780 kom den over 40 år gamle glassblåseren Johan Friederich Runge fra Lübeck til glassverket på Biri. Runge var gift og hadde fire barn, men familien ble igjen i Tyskland, og kom først etter 3-4 år senere. På Biri traff familien andre tyske innvandrere. De holdt fast på det tyske språket, og døtrene giftet seg med tyskere. Sønnen Ludvig giftet seg, som mange av de andre tyskerne, med en norsk jente, men deres sønn igjen, Johan Fredrik d.y., giftet seg med sin kusine Frederika Wentzel. Det er ikke godt å si hvor lenge familien holdt på tysk språk og skikk. Ludvigs barnebarn forlot Biri og flyttet til Christiania, hvor hun ca. 1860 ble gift med artilleristen Christian Larsen. Etter fire generasjoner var de tyske tradisjonene i ferd med å gå i glemmeboka, samtidig som deres levesett nok også satte varige spor i det norske samfunnet de var blitt en del av.

De arkitektoniske motene, som fikk gjennomslag i Kristiania i siste halvdel av 1800-tallet, og kom til å prege store deler av byen, førte til et stort behov for gipsmakere og stukkatører. Disse var i stor grad italienere – særlig fra området omkring Lucca i Toscana.

Det var så mange italienere i Kristiania på slutten av 1800-tallet at de hadde sitt eget serveringssted, Trattoria Roma i Akersgata, med kokk og kelner fra Toscana! Etter byggekrakket i 1899 forlot mange av dem landet, og innen boligbyggingen tok seg opp igjen var stukkatur gått av moten.

Den kjente polskfødte fotografen Ludwik Szacinski (1844–1894) er også verdt å nevne. Han ble dømt til døden i Polen etter et opprør mot russerne i 1863, men kom seg så vidt unna, og lærte sannsynligvis fotograffaget på flukt gjennom Europa. I 1865 slo han seg ned i Norge sammen med sin bror Kasimir og to venner, også de fotografer, med eget atelier i Rådhusgata i Christiania fra 1867 og på Stortorget fra 1870. I løpet av få år arbeidet Szacinski seg opp til å bli en av landets fremste portrettfotografer og fikk en ledende posisjon i hovedstadens sosiale liv. Alle landets fremste personligheter lot seg avbilde av ham, inkludert kong Oscar II og dronning Sofia. I 1888 ble han kongelig hoffotograf. Tross sin store suksess ble Szacinski aldri noen lykkelig mann. Han skal ha hatt et ustabilt temperament og følte seg hele livet som en flyktning, Til slutt tok han sitt eget liv på Ormøya.

I 1865 bodde det ca. 21 500 personer i Norge som var født i utlandet, 16 000 av dem fra Sverige. I 1890 var det 38 000 svensker i landet, og på det meste, i 1900, utgjorde svenskene nesten 50 000 av befolkningen. Ikke minst i Østfold og i Kristiania var det omkring 1900 et stort innslag av svenske gjestearbeidere. Bare i Kristiania, som totalt hadde en befolkning på 230 000 personer, bodde det mer enn 10 000 svensker.

Det var ikke uvanlig i hovedstaden å ha svenske tjenestejenter. I Wessels gate 15 i 1875 hadde familien Dybwad tjenestejente fra Sverige, den 18 gamle Emma Christine Olson. Det hadde også enkefru Thalie Falch, 25 år gamle Anna Martha Anderson. Besøker vi gården i 1901, finner vi den 16 år gamle Karoline Eriksson i tjeneste hos skomaker Berg – også han og hans familie er fra Sverige. Samtidig har 24 år gamle Caroline Lindbäck tjeneste hos lagerbetjent Larsen. 20 år senere er 20 år gamle Thelma Maria Petterson hos disponent Andersen, og i 1931 finner vi 46 år gamle Maria Christina Gustafson hos disponentens sønn, bokholder Andersen.

Det var ikke alltid like lett å være innvandrer, selv fra et naboland. Ingeborg Aspengren kom til Kristiania fra Hälsingborg som barn sammen med sine foreldre og tre søsken i 1915. Hun forteller at da de kom fram til Kristiania – i Smålensgata 12 på Vålerenga – så de en «skokk» med andre leieboere «som sto og stirret på oss med hatske øyne. Mor hadde ikke opplevd noe så fryktelig, hun hørte de sa: 'Svenskeradder, dra tilbake'».

Den norske grunnloven av 1814 forbød jøder adgang til riket. Forbudet ble først opphevet i 1851. De første jødiske innvandrere kom stort sett fra Danmark og Tyskland. Dette miljøet viste tidlig tegn på integrasjon i det norske samfunnet. Barna lekte med andre norske barn, gikk på norske skoler, deltok i norsk foreningsliv, og en ga ofte barna norske navn. Det var også eksempler på giftermål på tvers av religiøse skiller. Fra 1881 og fram til 1920-tallet innvandret «østjøder» som flyktet fra forfølgelse i tsarens Russland. Det var ingen dyp kløft mellom de dansk-tyske og de østeuropeisk jødene, selv om det var kulturelle forskjeller som ble påpekt. De dansk-tyske jødene kunne anse østjødene som lite «europeiske». I ytre trekk, som klesdrakt og hårstil, kunne nykommerne avvike mer fra flertallsbefolkningen enn jødene med vesteuropeisk bakgrunn. I 1920 skal det ha vært ca. 1700 jøder i Norge.

I de første årene etter annen verdenskrig representerte innvandrere fra Øst-Europa det fremmede og nye, selv om de i antall var færre enn innvandrere fra Norden og det øvrige Vest-Europa. Flyktninger fra Ungarn som kom til Norge i 1956-1957 var den første bølgen av nye innvandrere i etterkrigstiden.

\p>Ungarerne var først og fremst arbeidsføre unge menn som giftet seg norsk. Noen av dem gjorde seg bemerket i kulturlivet, for eksempel Attila Horvath (1939–2000), som var en av ildsjelene bak Club 7 i Oslo, og filmfotografen János Csak(1925–2001).

Arbeidsinnvandring

En ny gruppe arbeidsemigranter kom til Norge helt på slutten av 1960-tallet fra land som Marokko, Tyrkia og Pakistan, og økte raskt i antall fram til det ble innført innvandringsstopp i 1975. Omtrent samtidig kom det mange flyktninger fra Vietnam.

Norsk-pakistanerne har lenge vært en av de mest tallrike innvandrergruppene i Norge. Ved utgangen av 2006 hadde 3 av 10 av førstegenerasjonsinnvandrere bodd i Norge i mer enn 25 år. Av de drøyt 27 000 med pakistansk bakgrunn som bodde i Norge i 2006 var nesten halvparten født her i landet. I 2001 var innvandrere fra Pakistan den gruppen hvor størst andel bodde i store husholdninger og hvor det var mest vanlig med flerfamiliehusholdninger. Innvandrerne fra Pakistan er blant de ikke-vestlige innvandrergruppene som i størst grad bor i en bolig de selv eier eller i et borettslag. Dette har sammenheng med at de har bodd lenge i Norge og derfor har blitt i stand til å skaffe seg sin egen bolig. I motsetning til innvandrere fra Pakistan bodde mange innvandrere fra Vietnam i hushold som bare omfattet kjernefamilien, men som pakistanerne har de vært her lenge, og eier ofte boligen selv.

I 2010 er det mer enn 552 000 personer i Norge som har innvandret eller har innvandrerforeldre. Dette utgjør 11,4 % av befolkningen. Nesten halvparten, ca. 257 000, kommer fra, eller har foreldre fra Europa – 199 000 fra Asia, 67 000 fra Afrika og resten fra Amerika og Oseania. De tre største gruppene har bakgrunn fra Polen (52 125), Sverige (31 193) og Pakistan (31 061). Det bor innvandrere i hele landet, men flest i Oslo. Av en befolkning på 587 000 personer i hovedstaden i 2010 var ca. 160 000 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre, noe som tilsvarer 27 %. 

Den nye innvandringsbølgen som tok til på slutten av 1960-tallet, markerte begynnelsen på det vi i dag gjerne betrakter som et flerkulturelt norsk samfunn, men er også en videreføring av prosesser som har pågått i mange hundre år.