Det var som et rensende bad å komme ut i funksjonalismens karske luft. Her var ordene ennå så nye at de ikke var blitt slitt i kantene. Her tenkte man i sunne begreper som ingen kunde jukse med, i stål og betong, i sol orientering og drenrør.
- 1/1
Boligblokk i Professor Dahls gate 33 i Oslo, tegnet av Frithjof Reppen og oppført 1929–1932. De tidligste funksjonalistiske boligene i Oslo var bygd for relativt velstående mennesker. Denne og den nesten identiske naboblokka blir på folkemunne kalt «bananene». Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
I mellomkrigstiden vokste det fram en radikal, intellektuell elite som var opptatt av reformer på en rekke områder: hygiene, seksualopplysning, kosthold og boligspørsmål. De gikk med entusiasme inn for seksuell frigjøring, «kameratekteskap», vitenskapens mange muligheter og betydningen av å leve moderne. I stedet for borgerskapets nedarvede dannelse og kultur satte modernistene fornuft og teknologi.
De kunstneriske og politiske ideer som har vært toneangivende i tiden etter midten av 1800-tallet var preget av spennet mellom modernisme og antimodernisme, teknologidyrking og teknologikritikk, framtidstro og reaksjon. Synet på arkitektur og design i tiden fra ca. 1930 til 1950 har derimot i stor grad beveget seg fra en tilbakeskuende samtidskritikk mot en aksept av egen samtid og av det «moderne».
-
Jernrørsstolen F-17 eller Folkestolen, tegnet av arkitekt Herman Munthe-Kaas, regnes som en av de første norskproduserte funksjonalistiske møblene. Slike stoler var billige, men fikk likevel størst anvendelse i offentlige rom. Norsk Folkemuseum
Funksjonalismen var et svar på kravet om ærlighet, enkelhet og hensiktsmessighet. Retningene kombinerte arkitektur, design og samfunnsmoral, tilpasset framveksten av et nytt samfunn basert på teknologi, industri og demokrati. Blant retningens pionerer regnes tyskeren Walter Gropius, som grunnla Bauhaus-skolen i 1919, og sveitsisk-franske Le Corbusier. Hans bok Vers une architecture (Mot en arkitektur) fra 1923 var de moderne arkitektenes bibel. Funksjonalismen ble både en kunstnerisk uttrykksform og en langt på vei politisk ideologi.
Funksjonalistene ville befri seg fra fortiden og etablere en «ærlig» og «saklig» arkitektur og formgivning som skulle tjene samfunnet og enkeltmennesket gjennom å ta i bruk moderne teknologi. Boligbygging og produksjon av bruksting ble derfor vel så viktig som monumentalbygg og praktgjenstander for makteliten.
-
Sigurd Lewerentz: utstillingsplakat for «Stockholmsutställningen». Utstillingen, som var arrangert av Svenska Slöjdföreningen, åpnet i Djurgårdsviken i den svenske hovedstaden 16. mai 1930. Den kontroversielle og debatterte utstillingen delte svensk, og også norsk, kulturliv inn i to leire – modernister og tradisjonalister – og signaliserte den modernistiske arkitekturens gjennombrudd i Skandinavia. Hverdagsgjenstander i dristig, ny design fylte haller, villaer og leiligheter og vitnet om utstillingens sosiale ambisjoner Arkitekturmuseet, Stockholm.
I Norden slo funksjonalismen igjennom etter Stockholmsutställningen i 1930. Utstillingen fant sted i Djurgårdsbrunnsviken, hvor man bygde opp en «by» av stål, betong og glass som viste hvordan hverdagen i det nye samfunnet skulle organiseres rasjonelt og vitenskapelig. Restaurant Skansen i Oslo, tegnet av Lars Backer og oppført 1925–1927, regnes som Norges første funksjonalistiske bygning. Et tidlig eksempel på funksjonalistiske boligblokker er Professor Dahls gate 31 og 33 fra 1929–1932, tegnet av Frithjof Reppen. Åsengata 24b er et av de første eksemplene på koblingen mellom funksjonalisme og sosial boligbygging i Oslo. Den er tegnet av Ole Øvergaard og oppført i 1931.
Blant de mest kjente norske funksjonalistene på 1930-tallet var Ove Bang, Arne Korsmo, Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Arkitektene var i stor grad også formgivere, både av enkeltgjenstander og interiører. Formspråket etterlignet langt på vei de internasjonale forbildene, med rette linjer og geometriske former, men også med en viss «nasjonal» tilpasning. Særlig innenfor brukskunst ble stilen noe mykere og mer avrundet etter hvert.
-
Omslag til Bernt Heiberg: Slik vil vi bo, 1935. «Denne bok er undfanget i krigersk hat til det heslige og heslighetens rot, som kanskje ikke er fliden selv, men den fantasiløse, farveløse og gledeløse hverdag som fliden symboliserer. Det er mitt håb at boken skal kunne tjene de klare øine som veiviser fra tussmørke til dagslys, fra grå trivialitet til skjønnhet,» skriver arkitekt Heiberg i innledningen av boken.
I en av de første bøkene om funksjonalistisk hjeminnredning som ble utgitt i Norge – Slik vil vi bo. Kunsten å innrede et hjem praktisk, billig og vakkert, fra 1935 – skrev arkitekten Bernt Heiberg at naturlighet eller rasjonalisme ville være et bedre navn på den nye «bygge‑ og boligskikk» enn funksjonalisme. Heiberg tilføyde at selv om man la betydelig vekt på fornuften, er var det på ingen måte meningen å gjøre den enerådende. Selv om det var alminnelig å oppfatte funksjonalismen som en ny askese – «naken, utilnærmelig, umedgjørlig og snusfornuftig» – var tendensen i virkeligheten den stikk motsatte: Målet var frihet, naturlighet og «sund» boligkultur.
De funksjonalistiske arkitektenes mål var å legge grunnlaget for bedre hjem for «folk flest», men de fleste mente nok at den nye stilen var kald og lite hyggelig. Det skulle gå over 50 år før funksjonalismen i noen grad fikk gjennomslag utenfor arkitektenes egen krets.
- 1/1
Fra den kombinerte stua og spisestua i arkitekt Eilif Dahls hjem i Briskebyveien 22c i Oslo. «Stuen vår er jo deilig lys med store vinduer. I en lys stue bør det være lyse tapeter, gjerne hvite så alle farver og gjenstander kommer til sin rett. Vi valgte et tapet med en struktur som skvettpuss. Fløtegul på hvit bunn. De to sidevegger i spisekroken svak eplegrønn, som gir en morsom variasjon og hvorved også rummet virker større. Taket er kanarigult med mørkebrune billedlister. Vinduskarmer kremgule som tapetet.» Fotografi fra «Hus og Have», mai 1934.
Et spesielt nordisk fenomen er ordet funkis. Uttrykket har dels vært brukt som forkortelse for funksjonalisme, ofte i nedsettende betydning, dels som betegnelse på en stil som overflatisk etterligner funksjonalismens formspråk, men mangler den ideologiske overbygningen. «All gammel dårlighet skjuler sig bak dette heslige navn,» skrev Knut Greve i 1932. «Dårlige dekorative kunstnere opgir ikke sin virksomhet. De fortsetter å vere aktuelle, – de arbeider i 'funkis'.»
Funksjonalisme på Østkantutstillingen 1930
Østkantutstillingen var ledet av boliginspektrise Nanna Broch (1879–1971) og holdt til i et lite hus på Ankertorget i Oslo. Den hadde som formål å vise arbeidsfolk hvordan de kunne innrede hjemmene sine på en vakker, billig og praktisk måte. Høsten 1930 utga foreningen en liten bok: Små hjem og deres innredning. Boka var ment som en veiledning for folk som ville innrede hjemmet sitt på en moderne og praktisk måte. Den var skrevet av den unge Knut Greve, som var nyansatt lektor på Norsk Folkemuseum og formann i foreningen Østkantutstillingen.
Samtidig med utgivelsen av Greves bok åpnet foreningen en liten utstilling som besto av to rom – stue og soveværelse – innredet av den unge arkitekten Knut Knutsen (1903–1969). Knutsen hadde samme sommer vært på bryllupsreise til Stockholmsutstillingen, og ville nå vise hvordan et «hypermoderne» hjem kunne innredes på en rimelig måte. Dette var med Morgenpostens ord «et hjem for rastløse nutidsmennesker».