Funksjonalismen- Den nye tidens formspråk

I mellomkrigstiden vokste det fram en radikal, intellektuell elite som var opptatt av reformer på en rekke områder: hygiene, seksualopplysning, kosthold og bolig­spørsmål. De gikk med entusiasme inn for seksuell frigjøring, «kamerat­ekteskap», vitenskapens mange muligheter og betydningen av å leve moderne. I stedet for borgerskapets nedarvede dannelse og kultur satte modernistene fornuft og teknologi.

De kunstneriske og politiske ideer som har vært toneangivende i tiden etter midten av 1800-tallet var preget av spennet mellom modernisme og anti­modernisme, teknologidyrking og teknologikritikk, fram­tidstro og reaksjon. Synet på arkitektur og design i tiden fra ca. 1930 til 1950 har derimot i stor grad beveget seg fra en tilbakeskuende samtidskritikk mot en aksept av egen samtid og av det «moderne».

Funksjonalismen var et svar på kravet om ærlighet, enkelhet og hensiktsmessighet. Retningene kombinerte arkitektur, design og samfunnsmoral, tilpasset framveksten av et nytt samfunn basert på teknologi, industri og demokrati. Blant retningens pionerer regnes tyskeren Walter Gropius, som grunnla Bauhaus-skolen i 1919, og sveitsisk-franske Le Corbusier. Hans bok Vers une architecture (Mot en arkitektur) fra 1923 var de moderne arkitektenes bibel. Funksjonalismen ble både en kunstnerisk uttrykksform og en langt på vei politisk ideologi.

Funksjonalistene ville befri seg fra fortiden og etablere en «ærlig» og «saklig» arkitektur og formgivning som skulle tjene samfunnet og enkeltmennesket gjennom å ta i bruk moderne teknologi. Boligbygging og produksjon av bruksting ble derfor vel så viktig som monumentalbygg og praktgjenstander for makteliten.

I Norden slo funksjonalismen igjennom etter Stockholms­utställningen i 1930. Utstillingen fant sted i Djurgårdsbrunnsviken, hvor man bygde opp en «by» av stål, betong og glass som viste hvordan hverdagen i det nye samfunnet skulle organiseres rasjonelt og vitenskapelig. Restaurant Skansen i Oslo, tegnet av Lars Backer og oppført 1925–1927, regnes som Norges første funksjonalistiske bygning. Et tidlig eksempel på funksjonalistiske boligblokker er Professor Dahls gate 31 og 33 fra 1929–1932, tegnet av Frithjof Reppen. Åsengata 24b er et av de første eksemplene på koblingen mellom funksjonalisme og sosial boligbygging i Oslo. Den er tegnet av Ole Øvergaard og oppført i 1931.

Blant de mest kjente norske funksjonalistene på 1930-tallet var Ove Bang, Arne Korsmo, Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Arkitektene var i stor grad også formgivere, både av enkeltgjenstander og interiører. Formspråket etterlignet langt på vei de internasjonale forbildene, med rette linjer og geometriske former, men også med en viss «nasjonal» tilpasning. Særlig innenfor brukskunst ble stilen noe mykere og mer avrundet etter hvert.

I en av de første bøkene om funksjonalistisk hjeminnredning som ble utgitt i Norge – Slik vil vi bo. Kunsten å innrede et hjem praktisk, billig og vakkert, fra 1935 – skrev arkitekten Bernt Heiberg at naturlighet eller rasjonalisme ville være et bedre navn på den nye «bygge‑ og boligskikk» enn funksjonalisme. Heiberg tilføyde at selv om man la betydelig vekt på fornuften, er var det på ingen måte meningen å gjøre den enerådende. Selv om det var alminnelig å oppfatte funksjonalismen som en ny askese – «naken, utilnærmelig, umedgjørlig og snusfornuftig» – var tendensen i virkeligheten den stikk motsatte: Målet var frihet, naturlighet og «sund» boligkultur.

De funksjonalistiske arkitektenes mål var å legge grunnlaget for bedre hjem for «folk flest», men de fleste mente nok at den nye stilen var kald og lite hyggelig. Det skulle gå over 50 år før funksjonalismen i noen grad fikk gjennomslag utenfor arkitektenes egen krets.

Et spesielt nordisk fenomen er ordet funkis. Uttrykket har dels vært brukt som forkortelse for funksjonalisme, ofte i nedsettende betydning, dels som betegnelse på en stil som overflatisk etterligner funksjonalismens formspråk, men mangler den ideologiske overbygningen. «All gammel dårlighet skjuler sig bak dette heslige navn,» skrev Knut Greve i 1932. «Dårlige dekorative kunst­nere opgir ikke sin virksomhet. De fortsetter å vere aktuelle, – de arbeider i 'funkis'.»