Slik vil vi bo – 1935

Funksjonalismen brøt med det tradisjonelle, borgerlige boligidealet der en korridor skilte mellom representative og private rom. Den la større vekt på komfort og praktiske hensyn enn overflødig luksus. Boligen ble mer fleksibel og grunnplanen friere, gjerne inndelt i «funksjonssoner» der hvert rom skulle brukes til klart definerte oppgaver.

Mindre boliger med lite skapplass og hushold med færre tjenestefolk, gjorde at det ble vanskeligere å håndtere både store serviser og helhetlige møblementer. Formgiverne interesserte seg i stedet for gjenstander som kunne kombineres og tilpasses individuelt. Funksjonalismen åpnet for å ta i bruk sterke og kontrasterende farger som framhevet detaljer og ga rommene særpreg og karakter. Ornamenter og dekor som ikke hadde en funksjon, var uakseptabelt. Mange syntes likevel dette var for strengt, og de fleste hus og interiører fikk derfor noe mer dekor og dempede farger. Rene funksjonalistiske interiører fantes nesten bare hos enkelte arkitekter og formgivere.

1930-tallets moderne mennesker viste sin tilhørighet til den nye tiden ved valg av lamper, vaser og møbler. Slike gjenstander var masseprodusert og kunne være rimelige. I leiligheten i Wessels gate 15 finnes en PH-lampe, designet av den danske arkitekten Poul Henningsen, og i stua står en hypermoderne stålrørstol. Blomster var «tillatt», men måtte være enkle å stelle og «stilrene». Kaktuser og tulipaner ble foretrukket. I et moderne hjem var det grammofon og radio – piano var for borgerskapet. Gulvene måtte være slitesterke og lette å holde rene, gjerne med linoleumsbelegg. Veggene skulle males eller tapetseres. De burde være ensfarget, men kunne ha et enkelt, geometrisk mønster. Gardinene skulle på samme måte skape et rent og enkelt inntrykk – de kunne gjerne være ensfargete og gå fra tak til gulv.

Kvinnen som bor i denne leiligheten er – som tiden hun lever i – motsetningsfull. Hun er radikaler, men kommer fra en pen borgelig familie. Hun vil ha et funksjonelt og enkelt hjem, men leser det fasjonable damebladet Hus og have. Hun tror på åpenhet, seksuell frigjøring og kameratekteskap, men hennes eget privatliv er komplisert. Hun er typisk for tendenser i sin tid, men likevel en uvanlig kvinne.

Hun er i begynnelsen av 30-årene, født like etter århundreskiftet. Hun tok eksamen artium – «studenter­eksamen» – som 18-åring, var en av de få kvinnene som studerte medisin og var ferdig utdannet lege 25 år gammel. Hun giftet seg i studietiden, nå er hun skilt og bor alene. Hun heter kanskje «Evelyn Berg».

Evelyn Berg er oppdiktet, men har forbilder både i litteraturen og i det virkelige liv. Hun er på ingen måte representativ for 1930-tallets kvinner, men uttrykker likevel tendenser i tiden. Hjemmet hennes er en konstruksjon, først og fremst basert på arkitekten Bernt Heibergs bok Slik vil vi bo (1935) og tidsskriftet Hus og have, som utkom fra 1930 til 1937.

Evelyns bolig ble pusset opp tidlig på 1930-tallet etter funksjonalistiske idealer, men drømmen om store vinduer der sollyset strømmer inn, kan ikke oppfylles i denne leiligheten.

Leilighet består av tre rom, kjøkken og entré. Rommene har klare funksjoner, selv om leiligheten ikke oppfyller alle funksjonalismens idealer. Entreen brukes som garderobe og til å ta imot gjester. 

Det er slutt på å sove i kjøkken og stue. I stedet er det separat soverom hvor man også kler seg, steller seg og oppbevarer klær. Men Evelyn må ut i bakgården for å gå på do – bad og wc finnes nesten bare i nye boliger.

Som Evelyn Berg er hjemmet hennes motsetningsfylt. På den ene siden viser den kontorlignende dagligstua en kvinne med kontroll over tilværelsen, aktiv i det offentlige liv. Det beskjedne soveværelset gir på den annen side et bilde av en enslig kvinne – kanskje også ensom og sårbar? Spisestuen med sitt selskapsdekkede bord viser at den borgerlige bakgrunnen ikke helt er glemt hos den unge radikale kvinnen.