- 1/1
Evelyn Bergs stue på ca. 15 m² er delt i funksjonssoner etter funksjonalistiske idealer. På venstre side av stua har hun sofa med bokhylle over, samt en svært moderne stålrørsstol og et stålrørsbord. På høyre side står arbeidsbordet – et tidstypisk kombinasjonsmøbel med innbygd bokhylle. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Det er altså om å gjøre ikke å overlesse værelsene, men å skaffe plass til alt man trenger – heller ikke til mer. For å bøte på de rette linjer som så lett kan gi et koldt inntrykk, får man ty til vakre farve- og stoffkombinasjoner, så hjemmet tross sin enkelhet blir lunt og koselig.
-
Cocktails er servert i Evelyns stue, 1935 Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Et moderne hjem
Funksjonalismen brøt med det tradisjonelle, borgerlige boligidealet der en korridor skilte mellom representative og private rom. Den la større vekt på komfort og praktiske hensyn enn overflødig luksus. Boligen ble mer fleksibel og grunnplanen friere, gjerne inndelt i «funksjonssoner» der hvert rom skulle brukes til klart definerte oppgaver.
Mindre boliger med lite skapplass og hushold med færre tjenestefolk, gjorde at det ble vanskeligere å håndtere både store serviser og helhetlige møblementer. Formgiverne interesserte seg i stedet for gjenstander som kunne kombineres og tilpasses individuelt. Funksjonalismen åpnet for å ta i bruk sterke og kontrasterende farger som framhevet detaljer og ga rommene særpreg og karakter. Ornamenter og dekor som ikke hadde en funksjon, var uakseptabelt. Mange syntes likevel dette var for strengt, og de fleste hus og interiører fikk derfor noe mer dekor og dempede farger. Rene funksjonalistiske interiører fantes nesten bare hos enkelte arkitekter og formgivere.
1930-tallets moderne mennesker viste sin tilhørighet til den nye tiden ved valg av lamper, vaser og møbler. Slike gjenstander var masseprodusert og kunne være rimelige. I leiligheten i Wessels gate 15 finnes en PH-lampe, designet av den danske arkitekten Poul Henningsen, og i stua står en hypermoderne stålrørstol. Blomster var «tillatt», men måtte være enkle å stelle og «stilrene». Kaktuser og tulipaner ble foretrukket. I et moderne hjem var det grammofon og radio – piano var for borgerskapet. Gulvene måtte være slitesterke og lette å holde rene, gjerne med linoleumsbelegg. Veggene skulle males eller tapetseres. De burde være ensfarget, men kunne ha et enkelt, geometrisk mønster. Gardinene skulle på samme måte skape et rent og enkelt inntrykk – de kunne gjerne være ensfargete og gå fra tak til gulv.
-
Evelyn Berg er en oppdiktet person. Ett av er forbildene er karakteren Evelyn i Syndere i sommersol. Kirsten Heiberg spilte Evelyn i den første filmatiseringen av romanen i 1934. «Det lot til at Evelyn hadde vært anføreren for de unge pikene i tidligere dager, og fremdeles var hun deres mønster og ideal. Det var hun som hadde holdt foredrag i gymnasiesamfunnet om kvinnens erotiske frigjøring og var blitt bortvist fra skolen i fjorten dager. Hun var kvinnesakskvinne. (...) Og allikevel var hun ingen blåstrømpe, men farlig for alt som hette mannfolk.» Sigurd Hoel: Syndere i sommersol, 1927. Nasjonalbiblioteket.
En moderne kvinne
Kvinnen som bor i denne leiligheten er – som tiden hun lever i – motsetningsfull. Hun er radikaler, men kommer fra en pen borgelig familie. Hun vil ha et funksjonelt og enkelt hjem, men leser det fasjonable damebladet Hus og have. Hun tror på åpenhet, seksuell frigjøring og kameratekteskap, men hennes eget privatliv er komplisert. Hun er typisk for tendenser i sin tid, men likevel en uvanlig kvinne.
Hun er i begynnelsen av 30-årene, født like etter århundreskiftet. Hun tok eksamen artium – «studentereksamen» – som 18-åring, var en av de få kvinnene som studerte medisin og var ferdig utdannet lege 25 år gammel. Hun giftet seg i studietiden, nå er hun skilt og bor alene. Hun heter kanskje «Evelyn Berg».
Evelyn Berg er oppdiktet, men har forbilder både i litteraturen og i det virkelige liv. Hun er på ingen måte representativ for 1930-tallets kvinner, men uttrykker likevel tendenser i tiden. Hjemmet hennes er en konstruksjon, først og fremst basert på arkitekten Bernt Heibergs bok Slik vil vi bo (1935) og tidsskriftet Hus og have, som utkom fra 1930 til 1937.
-
Spisebordet hos Evelyn Berg er dekket til selskapsmiddag med et tidstypisk art deco-servise med enkel fargedekor. Glassene er laget på Hadeland Glassverk og tilhører en serie som ble produsert fra 1932 under navnet Adolf, men som etter annen verdenskrig byttet navn til Arvid. De hvite tulipanene i vasen er blant de få blomstene, ved siden av kaktus, som var «godkjent» av funksjonalistene. Anne.Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Leiligheten
Evelyns bolig ble pusset opp tidlig på 1930-tallet etter funksjonalistiske idealer, men drømmen om store vinduer der sollyset strømmer inn, kan ikke oppfylles i denne leiligheten.
Leilighet består av tre rom, kjøkken og entré. Rommene har klare funksjoner, selv om leiligheten ikke oppfyller alle funksjonalismens idealer. Entreen brukes som garderobe og til å ta imot gjester.
Det er slutt på å sove i kjøkken og stue. I stedet er det separat soverom hvor man også kler seg, steller seg og oppbevarer klær. Men Evelyn må ut i bakgården for å gå på do – bad og wc finnes nesten bare i nye boliger.
Som Evelyn Berg er hjemmet hennes motsetningsfylt. På den ene siden viser den kontorlignende dagligstua en kvinne med kontroll over tilværelsen, aktiv i det offentlige liv. Det beskjedne soveværelset gir på den annen side et bilde av en enslig kvinne – kanskje også ensom og sårbar? Spisestuen med sitt selskapsdekkede bord viser at den borgerlige bakgrunnen ikke helt er glemt hos den unge radikale kvinnen.
Stuene
Evelyn har to stuer. I begge disse rommene er taket senket. Det er oljede finertak, karakteristisk for funksjonalismen. Tapetene har geometriske mønstre, og på gulvene er det ensfarget linoleum. Den ene stuen er innredet med sofa, stålrørstol og -bord, en glidestol i hjørnet, og ikke minst et stort skrivebord med telefon og moderne bordlampe. Rommet er både dagligstue og arbeidsrom. Her kan Evelyn også ta imot gjester – kanskje til en cocktail?
Den andre stua er spisestue med spisebord og jærstoler. Her er også en kombinasjon av bokhylle og skatoll laget av flammebjørk. Bordet er dekket til selskap med et engelsk steintøyservise på en champagnefarget duk av damaskvevd kunstsilke.
Soverom og entre
Evelyns soverom er lite og mer beskjedent innredet enn stuene. Taket er ikke senket, og det er fortsatt plankegulv. Men veggene, som er dekket med maskinpapir, er tidsriktig gulmalt etter fargeforslag i Hus og have. Møbleringen er enkel med garderobeskap, seng og nattbord, men et flott toalettbord i art deco-stil har det blitt plass til.
Entreen er strukturmalt i fargene tomatrødt, sennepsgult og sort.
Kjøkkenet
Evelyns kjøkken er først og fremst praktisk og inndelt i arbeidssoner for matlaging, rengjøring og oppvask. Det er utstyrt med nye tekniske hjelpemidler som elektrisk komfyr, varmtvannsbereder og kjøleskap, som gjør arbeidet mer effektivt og livet enklere, sunnere og mer hygienisk – kort sagt moderne. Vegger og tak i kjøkkenet er helblanke, malt med eplegrønn oljemaling, som er holdbare og tåler vask. Gulvet er dekket med slitesterk linoleum. Innredningen er bygget på stedet for å utnytte plassen best mulig, og kjøkkenet er forbeholdt matlaging. Måltidene finner sted i spisestua.
Forbildet for det nye kjøkkenet – «die Frankfurter Küche» fra 1926 – ble tegnet av den tyske arkitekten Margarete Schütte-Lihotzky. Utformingen oppsummerte idealene om det logiske, rasjonelle og effektive hjemmet. Tekniske hjelpemidler og moderne innredning skulle gjøre husarbeidet mer rasjonelt. Tidsstudier og moderne teknologi ble tatt i bruk for å finne optimale løsninger. Hver detalj ble gjort til gjenstand for vitenskapelige analyser etter samme prinsipper som moderne fabrikkinnredning. Arbeidet skulle gjøres med færrest mulig skritt og så få bevegelser og arbeidsoperasjoner som mulig. Idealet var å nå alt når man sto midt på gulvet. Kjøkkenet var en arbeidsplass, ikke et oppholdsrom – derav navnet «laboratoriekjøkken».
-
Hjørnet Karl Johans gate og Akersgata, Oslo 1935. H. C. Neupert | Norsk Folkemuseum
Utstilling: Forandringens tid
Mellomkrigstiden var forandringenes tid. Leiligheten «1935 – Slik vil vi bo» settes inn inn i sammenheng i en liten utstilling om 1930-tallet og funksjonalismen.
