Mellomkrigstiden: En moderne tid

«Mellomkrigstiden» er, i motsetning til andre historiske perioder, lett å avgrense. Den strekker seg over to tiår i første halvdel av 1900-tallet, fra Tysklands kapitulasjon 11. november 1918 til angrepet på Polen 3. september 1939. Disse årene omtales gjerne som «de glade 20-årene» og «de harde 30-åra». Men var «de glade 20-årene» virkelig så glade, og var «de harde 30-åra» virkelig så harde som vi ser dem gjennom etterkrigstidens filter?

1920‑årene var kanskje en fargerik og festlig tid for de få som kunne tillate seg et prangende forbruk. 1920‑årene var Charleston, shinglet hår, korte skjørt og jazz! Rudolph Valentino bedåret kvinnehjerter i hele den vestlige verden. Tut-ankh-Amons grav ble åpnet i 1922, og skapte en heftig fascinasjon for det gamle Egypt. Men for de mange som levde på livets skyggeside, var store deler av mellomkrigstiden – også 1920-årene – preget av bolignød, arbeidsløshet og fattigdom. 1920‑årene var forbudstid med spritsmugling på Oslofjorden. Svartskjortene marsjerte mot Roma (mens Mussolini kom etter i sovevogn!). Det store børskrakket i 1929 fikk ringvirkninger langt ut over USAs grenser.

Sett fra etterkrigstiden farges 1930-årene først og fremst av fascismen, nazismen og den kommende verdenskrigen, men i samtiden var det bare få som innså at en katastrofe nærmet seg. 1930-årene var religiøs vekkelse, representert ved Oxfordbevegelsen, og spiritisme, rhumba og swing. Lydfilmen slo igjennom. Greta Garbos sensuelle stemme tryllebandt kinopublikummet i en hel verden, mens hele Norge nynnet med på Tutta Rolfs filmslager «En stilla flört». I 1933 ble Adolf Hitler kansler i Tyskland og Franklin D. Roosevelt president i USA. I 1936 brøt borgerkrigen ut i Spania, Edward VIII av England abdiserte for å gifte seg med Mrs. Simpson, og Margaret Mitchell utga romanen Tatt av vinden.

Sett fra etterkrigstiden farges 1930-årene først og fremst av fascismen, nazismen og den kommende verdenskrigen, men i samtiden var det bare få som innså at en katastrofe nærmet seg. 1930-årene var religiøs vekkelse, representert ved Oxfordbevegelsen, og spiritisme, rhumba og swing. Lydfilmen slo igjennom. Greta Garbos sensuelle stemme tryllebandt kinopublikummet i en hel verden, mens hele Norge nynnet med på Tutta Rolfs filmslager «En stilla flört». I 1933 ble Adolf Hitler kansler i Tyskland og Franklin D. Roosevelt president i USA. I 1936 brøt borgerkrigen ut i Spania, Edward VIII av England abdiserte for å gifte seg med Mrs. Simpson, og Margaret Mitchell utga romanen Tatt av vinden.

Vestkant og Østkant

Mellomkrigstidens Norge var fortsatt et klassesamfunn med store forskjeller mellom by og bygd og mellom «vestkant» og «østkant». Ifølge kulturhistorikeren Knut Greve (1904–1953),  var det gamle standssamfunnet et tilbakelagt stadium. Mellomkrigstiden var den nye middelklassens epoke: Embetsstanden, handelsstanden og håndverkerstanden var erstattet av en stor middelklasse. Forskjellene var i mindre grad knyttet til standens idealer og verdier, men dreide seg mer om økonomisk evne til «å høine sin levestandard». Greve mente likevel at arbeiderklassen fortsatt skilte seg ut. De «lever, de bor, spiser og klær sig på sin egen måte».

Avstanden mellom klassene var likevel i ferd med å minke, og etter 1933 ble også økonomien gradvis bedre. I løpet av tiårene mellom krigene endret arbeiderbevegelsen karakter fra samfunnsfare til samfunnsstøtte. 1935 var et merkeår: Den første hovedtariffavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening ble inngått, og kriseforliket med Bondepartiet førte Arbeiderpartiet til regjeringsmakten og husmannssønnen Johan Nygaardsvold ble statsminister.

Mellomkrigstiden var forandringenes tid. Mye var fortsatt ved det gamle, ikke minst på landsbygda, men de første store skrittene var tatt inn i det moderne Norge. Tekniske nyvinninger hadde endret arbeidslivet radikalt allerede fra midten av 1800-tallet, men i dagliglivet og i hjemmene begynte ikke teknologiseringen for alvor før i mellomkrigstiden.

For den urbane eliten var mellomkrigstiden først og fremst en ny tid. De fasjonable damebladene Hus og have og Vi selv og våre hjem tegnet bildet av en livsstil som var mer moderne enn noen gang før – eller kanskje for den saks skyld senere.

Kultur- og åndslivet på 1930-tallet var preget av en gruppe relativt unge kunstnere og intellektuelle som på ulike måter sto i opposisjon til fortidens verdier. Deres viktigste mål var frigjøring – politisk, sosialt og individuelt – selv om det varierte hva de la i begrepet. De ville bort fra alle former for undertrykkelse og «selvbedrag», og legge grunnlaget for et moderne liv i likhet, klarhet og ærlighet. Kulturradikalerne sto sterkt, men møtte kraftig motstand fra kristne og verdikonservative miljøer, som i større grad var representert ved en eldre generasjon. Disse motsetningene førte til en hissig kultur- og moraldebatt, og perioden har vært kalt «kampens og ideenes tid». Samtidig fantes det i hele mellomkrigstiden en markert nasjonal tendens, sterkt orientert mot den norske folkekulturen.

De kulturradikale gjorde seg særlig gjeldende i litteraturen, med Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland som tre av de viktigste. Mange forfattere var sterkt påvirket av psykoanalysen, som ble introdusert i Norge på midten av 1920-tallet. «Den psykologiske roman» ble en av tidens viktige litterære sjangere.

Også i bildekunsten var samfunnsengasjementet sterkt og resulterte blant annet i en rekke monumentalmalerier i offentlige bygg. «Freskobrødrene» Per Krohg, Axel Revold og Alf Rolfsen inntok, sammen med Henrik Sørensen, en dominerende plass i norsk kunstliv.

For øvrig var den nasjonale tendensen sterk, og blant komponistene var den nesten enerådende.

Også populærkulturen var i kraftig vekst. I 1933 hadde NRK blitt opprettet, og radioen var i ferd med å samle Norge til ett rike. 

En moderne dags- og ukepresse tok form, underholdnings­litteratur solgte i store opplag og norsk revy hadde en gullalder. Jazz og slagermusikk blomstret, og aldri har filmstjernene vært mer glamorøse.

Friluftsliv

Friluftsliv og mosjon ble viktig. Mange, særlig de unge, gikk på ski i marka eller dro til fjells. Lette og tette klær til turbruk – knickers, skibukser og vindanorakk – ble moderne, også blant damene. Bading kom på moten, og bademoten krympet og ble mer kroppsnær for å framheve en sunn kropp. Idretten vokste i betydning. Flere enn før deltok i idrettslag, og publikum strømmet til små og store sportsarrangementer.

Idealene om frihet og naturlig skjønnhet, og en økende sans for sunn livsførsel, ble også gjenspeilet i moten. Kroppens naturlige linjer skulle framheves – korsettet forsvant. Ettersittende fasonger krevde lettere og tynnere undertøy, og hudfargede silkestrømper ble vanlig blant kvinner i byene. Det praktiske og behagelige fikk gjennomslag også i herremoten. Dressene var vide og løse og jakkene enkeltspente. Skjortesnippene ble bløtere, og filthatter erstattet de stivere hattene som ble brukt tidligere.

Nye transportmidler gjorde det lettere å reise. Bilen var i ferd med å erstatte hesten, i det minste i de store byene. Stadig flere rutebiler knyttet landet tettere sammen, og i 1934–1935 ble de første faste innenlandske flyrutene opprettet.

I hjemmet

Mellomkrigstidens kanskje viktigste revolusjon fant sted i hjemmet. I byene fikk de fleste boligene innlagt strøm. Den ble hovedsakelig brukt til belysning, men mange fikk også elektrisk komfyr. Varmtvannsbereder, elektrisk strykejern, støvsuger og vaskemaskin gjorde hverdagen enklere for stadig flere.

Selv om 1930-tallet bar med seg håpet om en bedre framtid, var hverdagen fortsatt vanskelig for svært mange. Ikke minst var arbeidsløsheten høy. Store deler av befolkningen dro derfor ikke nytte av de nye mulighetene som ble skapt.