Behovet for skjønnhet
Ellen Key mente behovet for skjønnhet var allmennmenneskelig. Bare behovet for mat og ly var viktigere – skjønnhet var ikke luksus. Alle mennesker hadde en lengsel etter skjønnhet, men skjønnhetslengselen kunne gi seg slag i pynt og stas –det uekte – noe hun mente var motsatsen til skjønnhet.
I hjemmet skulle alle ting fylle sin oppgave, men tingene måtte også være enkle og lette, fine og uttrykksfulle. For Ellen Key omfattet skjønnhet ikke bare den materielle verdens skjønnhet, men selve livsførselen: å leve et vakkert liv.
Ellen Key tok sterkt avstand fra samtidens borgerlige hjem, og var meget kritisk til den overfylte innredningsstilen. Hun ville grelt malte interiør med gipsdekor i taket til livs. Mørke tapeter med meningsløse ornamenter og «svartsmuskete» møbler var heller ikke bra. Opp mot dette satte hun bondestuene eller prestegårdene, med perlegrå gustavianske møbler, hvitskurte gulv med filleryer, og solen som skinte gjennom hjemmevevde gardiner på velstelte blomsterkrukker. Idealet var maleren Carl Larssons hjem, Sundborn, som i stor grad var formgitt av hans kone Karin Larsson og ble vist fram i form av akvareller på «Stockholmsutställningen» i 1897, samme år som "Skönhet i hemmet" ble utgitt.
«Gjer heimen din fager»
«Skönhet i hemmet» var oversatt til landsmål av Karen Grude Koht og utgitt i i 1905 Oslo (som det står på forsiden av boka, selv om byen fortsatt het Kristiania).
Karen Grude Koht (1871-1960) hadde faglige interesser mot psykologi, språk og kultur, og hadde blant annet studert både ved Sorbonne og Oxford. Hun var politisk engasjert og særlig opptatt av kvinnesak og målsak.
Hun var gift med politikeren og historikeren Halvdan Koht.