Julebukk og julebukk-tradisjon

«En skulle vøri fire år i romjul´n»

De fleste kjenner Alf Prøysens vise Romjulsdrøm. For mange er den et bilde på egne barndomsminner. Samtidig er det en bekrivelse av en verden som var. Visa beskriver en gammel og kjær tradisjon. I dag har julebukken forsvunnet de fleste steder.

Av Geir Thomas Risåsen

«Julebukker møtes». Tusjtegning av Otto Valstad (1862-1950). Asker Museum, Akershusmuseet

Jeg var selv ivrig med å gå julebukk i barndom og ungdomstid. Det var moro, og det var en tradisjon som hørte romjula og det nye året til. Det var morsomt å gå julebukk til kjente og ikke fult så kjente i håp om ikke å bli kjent igjen. Vi gikk som barn, mange gikk som voksne. Dessuten var det alltid moro å få besøk av julebukker, for å se om vi klarte å kjenne igjen hvem de var. Min kusine bemerket dette sist temaet ble nevnt. Hun og familien hadde hatt besøk av voksne julebukker som tydeligvis kjente dem, men som de selv ikke klarte å kjenne igjen. Selv mer enn 30 år senere var dette litt irriterende å tenke på.

Julebukker fra Galåsen i Trysil fotografert i 1923 Haakon Garaasen | Trysil Engerdal museum

Julebukk i Solør på 1960- og 1970-tallet

Følgende strofer fra Alf Prøysens tekst rommer essensen av det å gå julebukk:
...
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
…
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå –
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.
Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»

Min aktive periode som julebukk strakte seg fra slutten av 1960-tallet og gjennom hele 1970-tallet. Klærne vi brukte var våre foreldres avlagte selskapstøy fra slutten av 1940- og tidlig 1950-tall. Dette var klær som ingen lenger kjente igjen. Ansiktet skjulte vi bak harde plastmasker som lokale kjøpmenn hadde tatt inn for anledningen. Ettersom det var nærområdet, slekt og venner vi skulle besøke, gjaldt det å ikke avsløre seg gjennom bevegelser og stemmebruk. Spenningen lå nettopp i det å by nok på seg selv, men ikke så mye at en ble kjent igjen. Belønningen var julekaker og sjokolade, enkelte steder brus, men også kaffe. Når vi ble eldre vanket det en dram eller flere. Serveringen var naturlig nok viktig både for oss som gikk og for de som fikk besøk. Særlig var det en utfordring å drikke uten å ta av maske og dermed røpe sin identitet.

I min tid gikk vi julebukk fra 2. juledag, 26. desember, til og med lille nyttårsaften, 30. desember. Mens selve julehøytiden fra lille julaften til og med 1. juledag hørte den nære familiekrets til, så var romjula en tid for sosial omgang og selskapelighet. Derfor var det tiden for å gå julebukk. Det var en naturlig del av julemoroa. For den som ikke hadde fått gå nok, var det å gå nyttårsgeit siste mulighet. Å gå nyttårsgeit var det samme som å gå julebukk, men var begrenset til 13 dag jul, 6. januar, og til 20. dag jul, 13. januar. Dette var slik det ble praktisert i Solør i min barndom. I andre deler av landet kunne praksis være litt annerledes.

Hjemmelaget julebukkmaske fra Uvdal i Numedal. Ukjent alder. Norsk Folkemuseum

Fenomenet julebukk

Å gå julebukk er en av mange folkelige innslag som i lange tider har hørt jula til. I danske Salomonsens Konversationslekion fra 1922 leser vi: «Julebuk ell. Julevætte, en som Dyr ell. Skræmsel utklædt Person, der under Julelegene jagede efter de Tilstedeværende..». Aschehoug og Gyldendals store Norske leksikon fra 2005 påpeker at julen opprinnelig var forbundet med jordbruket, som en fest ved slutten av arbeidsåret. «Enkelte forskere har ment at julebukken hører hit, en bukk som opprinnelig ble slaktet til jul for godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen kledd i en lodden fell og gjerne utstyrt med bukkemaske. Andre har ment at julebukken er en rest av middelalderens kirkelige opptog, hvor den representerer djevelen, var forsynt med hornmaske.» Ser vi på julebukk-tradisjonen slik den tidligere var i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Nord-Tyskland og i alperegionen har koblingen til bukken stått sentralt, der julebukken bar et bukkehode/ bukkemaske, var ikledd skinnfell, og gikk rundt og tagg mat og drikke i romjula. På Island, Færøyene og Shetland var det vanlig å gå julebukk utkledt som vetter.

De eldste norske spor av slike opptog er en opplysning fra Sunnfjord der rågeita omtales i 1546, som: «et formummet (utkledd) Menniske med et Sengeklæde paa et Træ giort som Tang ofver sig og skremmer smaa Børn.» Folkeminnegranskeren Ørnulf Hodne påpeker at beskrivelsen stemmer med julebukk- og julegeittradisjonen på 1800-tallet. Fra distriktet ved Mandal fortelles det: «En forskaffede sig en Stang, saa lang som en selv. Han arbeidede en Kjæft, som han indrettede saa, at han kunde aabne og lukke Gabet efter Behag, farvede den indvendig rød og fæstede den til Stangen. Denne holdt han nu saaledes, at Gabet vendte frem, og satte sig derpaa i ridende Stilling; den anden Ende af Stangen dannede Halen, og over det Hele blev en stor Skindfell tilheftet. Han passede det gjerne saa, at han kom til Folk, medens Julegrøden stod på Bordet.»

Johanne Brennodden og Idun Odden utkledd som julebukker i 1963. Lizzie Brennodden | Musea i Nord-Østerdalen

Lignende beskrivelser finnes fra flere steder i landet. Det vanlige var at etter bukken fulgte et utkledd følge av begge kjønn, både unge og gamle. Poenget var at alle skulle være ugjenkjennelige og helst litt skremmende, og der bukken eller geita var den mest skremmende i følget. Var det selskap et sted dro gjerne følget dit først. For ikke å bli gjenkjent var det kun den ene som førte ordet med fordreid stemme og snakket «julebukkmål». De øvrige var fåmælte.

Mot slutten av 1800-tallet forsvant etter hvert bukken, som hadde gitt fenomenet sitt navn. De øvrige som gikk med ugjenkjennelige klær og hjemmelagede masker fortsatte imidlertid å gå rundt om i bygdene, som del av romjulsmoroa. I løpet av mellom- og etterkrigstiden begynte kjøpemasker å fortrenge de hjemmelagede. Etter hvert sluttet voksne å gå julebukk og det var barn som førte tradisjonen videre. Nytt omkring 2000 var at mange av de barn som fortsatt gikk julebukk begynte å gå utkledd i nissedrakter.

Halloween eller julebukk?

Mange har beskylt den engelsk/amerikanske halloween-tradisjon for å ha utkonkurrert vår norske julebukk-tradisjon. Halloween ble introdusert i Norge på slutten av 1990-tallet og fikk sitt gjennombrudd omkring 2000. Mens julebukkene, voksne som barn gikk i romjula og på nyåret, er det kun barn som går halloween. Det skjer 31. oktober, kvelden før allehelgensdag. Moderne halloween, slik vi har importert det fra USA, har en sterkt kommersiell karakter. Den feires med kjøpte drakter, kjøpte rekvisitter og en forventning om å få godterier. I motsetningen til julebukken mangler spenningen ved ikke å bli gjenkjent ettersom det ikke brukes maske. Mens julebukken kvitterte for servering ved å tenne vertskapets nysgjerrighet eller med sang og annen underholdning, så handler halloween om å få, alternativt ved å straffe den som ikke gir. Slik sett er forskjellen stor. Men derfra til å beskylde innføringen av halloween til å ha utkonkurrert skikken med å gå julebukk stemmer nok ikke. Julebukktradisjonen var allerede på hell gjennom 1960-, 70- og 80-tallet. For det er ikke uvanlig at en tradisjon slukner, og at nye kommer til. Allikevel viser en undersøkelse fra 2017 at 14 % av de spurte barna fortsatt går julebukk i Norge. Det skal vi glede oss over.

Litteratur

Aschehoug og Gyldendals store Norske leksikon. Oslo 2005.
Hodne, Ørnulf: Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner. Gjøvik 1997.
Holberg, Ludvig: Jule-Stue. København 1724.
Salomonsens Konversationsleksikon. København 1922.

Geir Thomas Risåsen er konservator NMF i Kulturhistorisk seksjon ved Norsk Folkemuseum.