På 1700-tallet var det noen usle husmannsplasser på haugen, som hørte under Oslo Ladegård. I 1801 var det i følge folketellingen bare noen få fattige familier der – 22 personer. Etter at trelasthandler Jørgen Young i 1815 kjøpte haugen, begynte utparselleringen, og i 1833 var befolkningen kommet opp i 850 personer.
På grun av fattigdom og kriminalitet ble Enerhaugn ansett som et problemområde. Enerhaugen ble derfor lagt under byens politi, selv om forstaden frem til byutvidelsen i 1859 hørte under naboherredet Aker.
På midten av 1800-tallet ble forholdene på Enerhaugen bedret, samtidig som folketallet økte. I 1880-åreme bodde det ca. 1800 personer der, svært mange av dem i små, enetasjes hus.
De fleste husene var bygd av tømmer eller planker- Plankeveggene kunne bli stående uten panel i mange år, men etterhvert fikk husene både ytre og indre panel. Mange hus hadde bare ett rom og kjøkken. var det flere rom, bodde det som regel en familie på hvert rom, mens kjøkkenet var felles. På loftet kunne det være innredet kvistværelse. det var heller ikke uvanlig å ta inn losjerende.
- 1/1
Klesvask ute ved vannposten foran Johannes gate 12/14 i 1959. Bergliot Sinding | Norsk Folkemuseum
Bebyggelsen på Enerhaugen var i stor grad uforandret fra århundreskiftet fram til slutten av 1950-tallet. De gamle husene hadde en standard langt under det som var blitt vanlig i byen i etterkrigstiden. Blant annet manglet de innlagt vann, slik at beboerne her midt i hovedstaden så sent som i 1960 måtte hente vann ved en av vannpostene ute i gata. Husene ble da revet og i 1962- 1964 oppførte OBOS fire høyblokker tegnet av arkitekt Sofus Hougen.
Det var stor uenighet om bevaring av Enerhaugen. Mens byantikvar og riksantikvar begge var for å bevare de gamle husene, var mange beboere for sanering. Etter flere tiår diskusjon var sanering av ferdig i 1965.
