Som hjemmets «sceneteppe» er gardinenes utseende kanskje like viktig som den praktiske nytten – både som dekorative element i interiøret, og som en viktig del av hjemmets fasade. De markerer skillet mellom fasaden, som omverdenen har full tilgang til, og hjemmets private sone, som de skjermer for innsyn fra. Gardinene har derfor alltid vært utsatt for skiftende moter, fra den gang de kun var forbeholdt de mest velstående i samfunnet og fram til i dag – hvor fravær av gardiner kanskje er like moderne som ferdigsydde fra IKEA. Men til å begynne med var gardinenes praktiske funksjon viktigere enn den estetiske. Deres fremste funksjon var sannsynligvis å minske trekk fra vinduene. Men da skal vi flere hundre år tilbake i tid.
- 1/1
Smedmester Lars Andreassen Gellein (1784 - 1836) i Trondheim og hans familie ved tebordet. Bildet gir et inntrykk av hvordan gardinene var i embetsmanns- og borgerlig miljø i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. De består av to lengder lett, tynt stoff til hvert vindu, kantet med possementer (trådarbeider som brukes til frynser og kantebånd). Avfotografering av akvarell av Mathias Ferslew Dalager fra 1820-årene. Tilhører NTNU/Vitenskapsmuseet.
Fram til 1500-tallet hadde ikke husene vindusåpninger. Gjennom hele middelalderen og fram til 1800-tallet ble det enkelte steder brukt skyveglugger for å få inn dagslys. Kongelige og andre offentlige bygninger kunne ha lysåpninger i veggene dekket av trelemmer eller skinn. I løpet av 15- og 1600-tallet ble blyinnfattede vinduer tatt i bruk i norske byer. Disse var svært kostbare og skjøre, og hadde derfor ofte utvendige lemmer. Rutene var små og uklare, så det var ikke mye dagslys som sivet inn. Men på denne tiden hadde folk flest kun ljoren i taket som eneste dagslyskilde. Fra åren eller røykovnen gikk røyken ut i rommet og la seg som et teppe under taket.
Når peisen med pipeløp erstattet åren de fleste steder i landet på 16- og 1700-tallet trengtes ikke ljoren som røykutslipp, og man slapp tilsotede interiør. Men det trengtes en ny lyskilde – og med peisen ble vinduene vanlige i norske hus. Det var først og fremst de høyere sosiale lag som tok i bruk gardiner fra slutten av 1600-tallet, og på 1700-tallet ikke minst i byene, der også borgerskapet tok etter moten i andre land. Norsk produksjon av vindusglass kom i gang fra 1755 og vinduer blir etter hvert både billigere og vanligere.
- 1/1
Interiør fra Nicoline og Jacob Tostrups leilighet i Kristiania. Akvarell av Torolf Prytz fra 1880-årene. Møbleringen av dette rommet — med inventar i biedermeyer- og nyrokokkostil fra ca. 1850 — var allerede gammeldags da bildet ble laget, men mange hjem så fortsatt slik ut. Fra ca. 1850 økte bruken av tekstiler i hjemmene, og mot slutten av århundret var mange borgerlige interiører nærmet «innestengt» av tunge og mørke gardiner, portierer, plysjmøbler, bord- og gulvtepper og puter. Norsk Folkemuseum
Men før parafinlampens gjennombrudd på 1860-tallet var det viktig å få mest mulig dagslys inn og samtidig holde kulde og trekk ute. De tidligste gardinene har derfor sannsynligvis primært hatt til hensikt å lune. På 1800-tallet økte bruken også på bygdene, men tekstiler var kostbart og tok lett skade av solen. Å ha gardiner oppe til hverdags ble ansett som sløsing, og ofte var de framme bare ved spesielle anledninger. Men synkende priser på importerte stoffer gjorde gardiner tilgjengelig for stadig flere utover 1800-tallet, og de ble etter hvert en viktig måte å signalisere hjemmets sosiale status på. De viktigste nyskapningene i gardinmotens historie kom med kniplemaskinen (1809) og Jaquardveven (1813), som gjorde det mulig å framstille tyll og blondegardiner. Kjøpestoff og avanserte gardinarrangementer ga mer status enn de enklere, hjemmevevde stoffene. Det var status å ha mye gardiner og de lå gjerne strødd utover golvet. Men det skulle ta lang tid før kjøpestoff ble dominerende. Allmuen hadde kun råd til enklere gardinarrangementer og hjemmevevde stoffer eksisterte side om side med kjøpt stoff i gardiner i de fleste hjem.
-
Rullegardin i «Et dukkehjem - 1879». Første gang rullegardiner omtales i Norden er i nedtegnelser fra København i 1669, da hoffsnekkeren laget åtte ruller «hvorpå miles de hollandske matter, som sidde for solen for dronningens gemak-vinduer». I Norge fikk rullegardiner stor utbredelse fra midten av 1700-tallet. De ble laget av mange ulike typer materialer og gjerne brukt sammen med faste gardinoppheng, hvor sidegardinene ikke skulle trekkes for. Rundt 1850 ble det produsert rullegardiner i Bergen. Særlig populære var sjablongmalte gardiner med ulike motiver i mange farger, som det finnes flere av i Norsk Folkemuseums samling. I «Et dukkehjem - 1879» er det kopier av flere slike rullegardiner på lerret, blant annet med motiv av Det kongelige slott, datert til siste halvdel av 1800-tallet. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Tekstiler var kostbart og lenge et klart uttrykk for sosial status. I sine beskrivelser av hjem i Gudbrandsdalen på 1860-tallet mente samfunnsforskeren Eilert Sundt at klasseskillet avspeilte seg gjennom hvem som brukte gardiner og hvordan gardinene var utført. Det var dermed ikke noen liten oppgave å finne fram til egnede materialer og stilvalg for hvordan hjemmets sosiale status skulle signaliseres. Det var risiko involvert. Gale valg kunne bli snakket om: «(…) En bondekone i velstandskår erklærede mig, at hun ikke vovede at hænge gardiner op i sin nystue, da hun derved udsatte sig for den dom af nabokonerne, at hun holdt sig for fornemmere end dem.»
Også i de øvre lag av befolkningen ble det enkelte steder utover 1800-tallet ansett som sløseri å ha gardiner hengende oppe på vanlige hverdager, og det er først fra slutten av 1800-tallet gardinene har vært i alminnelig bruk hos store deler av befolkningen, selv om de hadde vært kjent i visse miljøer de siste 300 årene.
Med forbedringen av den kunstige belysningen får gardinene en stadig mer dekorativ funksjon. Samtidig blir vindusrutene større og klarere. Gardinmoten øker i omfang utover 1800-tallet, fargene blir mørkere og stoffene tyngre og de overdådige gardinarrangementene med draperinger krevde mye stoff og dyktige, profesjonelle tilskjærere med god fagkunnskap. Overdådige oppheng var moderne, og gardinene ble et markant innslag og en viktig eksponent i periodens stil – «historismen». Borgerskapets betydning i samfunnsutviklingen gjenspeiltes også i innredningsidealene, og historismens brune fargeskala, som kulminerer rundt 1890, var preget av lunhet og borgerlig hygge. Det signaliserte verdier om hjemmets betydning for familien og dets private karakter. Det var ikke mye dagslys som sivet inn mellom de kompliserte gardinarrangementene, som mer eller mindre dekket hele vinduet. Men det isolerte mot omverdenen og forsterket kanskje følelsen av lun hygge i et kaldt land.
-
Gardiner fra dagligstua i «Ein norsk heim i ei ny tid— 1905». Alle gardinene i denne leiligheten er nye, men laget med bakgrunn i gardintyper og materialer som ble brukt i perioden. Gardinene i de fleste rommene er sydd av lette bomullsstoffer, men i dagligstua er de av lin med håndbrodert jugendmønster — en kopi av originale gardiner fra begynnelsen av 1900-tallet. Opphenget er enkelt og består av snorer av tynn hyssing som er sydd inn i gardinstoffet. Gardinstangen er tredd inn i løkkene. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Lyse, fagre og stilfulle
Reaksjonen mot den tunge historismestilen kom for alvor til Norge gjennom den engelske Arts & Crafts-bevegelsen rundt 1900, og fikk en sterk nasjonal identitet gjennom husflidsbevegelsen. Kniplinger og tunge draperier ble regnet som borgerskapets stilvalg, mens lyse, lette og håndvevde stoffer ble ansett som en folkelig stilart for en ny og mer demokratisk tid. Gardinene ble lysere og lettere, ofte med bruk av enkle hekleblonder eller makraméborder. Arts & Crafts-bevegelsen ga grunnlag for senere husflidslag og kommersielle foretak med innretning mot å fange opp naturlige og enkle stilarter. I Norden var det først og fremst den svenske Ellen Key som videreførte disse tankene i skrift. Det mest kjente hjemmet hvor en finner idealene virkeliggjort er kanskje kunstneren Carl Larssons hjem i Sundborn, hvor hustruen Karin Larsson selv designet og vevde de fleste tekstilene.
-
Tynne, lette gardiner med pyntekant. I91 I. Fotografen ga bildet tittelen «Frisk luft». A. B. Wilse | Norsk Folkemuseum
Det fineste var det enkleste, og i "Gjer heimen din fager!", (allerede i 1903 oversatt til nynorsk) ga Ellen Key gode råd om hvordan man ved svært enkle midler og på en billig måte kunne gjøre «heimen ljos og fager» – blant annet gjennom gardinene: «Endaa fortare og mei einfelt gjort er eit slag forheng til glaset av tunt kvitt ty, anten halvtunn heimevovi einskjefta eller noko mjukt grese lereft. So kjøper ein einsfarga satin, t.d. i grønt, og tek naturlege blad, kastanjeblad, løneblad askeblad eller andre, legg dei flate på det grøne tyet, teiknar etter og klypper so ut. Desse satinbladi klistrar eller syr ein so til borda paa det kvite tye teit lite stykke fraa kvarandre».
Key henvendte seg til hele folket, i «dei aalmenne heimarne». Men det er «(…) fyrst naar det ikkje bid noko stygt til kjøps, naar det fagre er likso billegt som det stygge, fyrst daa kan alle faa det fagert kring seg. Men enno er det diverre so, at det myrke tyet (…) er billegare enn dei ljose, fagre og stilfulle; no er det berre dei rike heimarne som hev gagn av arbeidet aat kunstmennerne». Hun påpekte at mørke, stygge stoffer var lettere tilgjengelig og billigere enn de lyse og fagre.
Det var kanskje først og fremst i kunstnerkretser at det nye formspråket for alvor slo gjennom, som i hjemmet til den norske kunstneren Gerhard Munthe på Lysaker i Bærum. Her var det enkle, lyse gardiner med rette sidegardiner og smale rynkekapper. Denne enkle gardinen finner vi også i andre kunstnerhjem rundt 1900, som hos Bjørnson på Aulestad og Garborg på Labråten i Asker. Også monteringen ble svært forenklet, med bevegelige kroker og ringer tredd på skinner av tre eller metall.
-
Enkle, hvite gardiner i dagligstua i «Slik vil vi bo - 1935». Evelyn Berg har latt seg inspirere av funksjonalismens idealer og valgt hvite sidegardiner med enkel overkappe både i dagligstua og spisestua. Hun kunne nok tenkt seg større, moderne vinduer uten sprosser, men har vært nødt til å til passe seg den gamle leiegårdens fysiske rammer. Slike gardinarrangementer kan spores tilbake til de nye innredningsidealene rundt forrige århundreskifte. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Denne gardinmoten ble enerådende i enkelte miljøer i flere tiår framover, men får gjennomslag i flere miljøer med funksjonalismens gjennombrudd på 1930-tallet. Da blir gardinopphenget ytterligere forenklet ved at «kirschstangen» kom på markedet. Gardinstoffene kunne ha geometriske mønstre eller stiliserte blomstermotiver, men også ensfargede stoffer var populære. Rette sidegardiner, gjerne kombinert med en enkel og smal rynkekappe mellom, ble anbefalt i flere tidsskrifter og bøker om hjeminnredning på denne tiden, som for eksempel i tidsskriftene "Hus og Have" og "Vi selv og våre hjem". I boka "Slik vil vi bo" fra 1935 skriver arkitekten Bernt Heiberg at «trekkgardinene bør ikke ha for sterke farver eller urolige mønstre, – mens sidegardinene gjerne kan være friske og frekke uten å overvelde beskueren.» Men gardiner med store blomstermotiver i mørke, mettede farger var også vanlige i mellomkrigstiden, i kontrast til funksjonalismens enklere, lyse stil i samme periode.
-
Arkitekt Arne Korsmos egen stue i Lille Frøens vei i Oslo, ca. 1930. Fargelagt foto på bakgrunn av fargeundersøkelser foretatt av Norsk Folkemuseum. Funksjonalismens enkle og lyse sidegardiner, ofte kombinert med en smal og enkel kappe, har spilt en stor rolle for ettertidens syn på gardiner. Ukjent fotograf.
Under overskriften «Moderne arkitekter vil bestemme over husmorens gardiner. Utiltalende inngripen i hjemmets disposisjoner» i Dagbladet 1936, kunne man lese om en moderne leiegård med 20 leiligheter hvor byggets arkitekter anbefalte familiene å velge like gardiner. De hadde ment det ville være «en stor estetisk fordel om alle gardinene til husets fasade var ensartede både i stoff og opphenging». Protestinnlegget fra beboerne hadde klar tale: «Vi skal villig innrømme at en husmors vindu meget ofte røper hjemmet, og at ikke alle vinduer er som de bør være, vet vi også. Men så lenge man bor i hjem og ikke offentlige anstalter, så lenge må vi forsvare den personlige frihet, også hvor det gjelder så bagatellmessige (!) ting som husets gardiner.»
- 1/1
Vaskekonen Gunda Eriksens hvite blondegardiner i dagligstua i Holmens gate i Vestre Vika i Oslo, 1957. De som bodde i første etasje hadde gjerne heldekkende gardiner for å hindre innsyn fra gata, samtidig som man selv kunne se ut. Slike gardiner var gjerne kombinert med sidegardiner som kunne trekkes for om natten eller med rullegardiner, som Gunda Eriksen hadde. Bergljot Sinding | Norsk Folkemuseum
Fra Marimekko til Kid Interiør
Den normative «Skikk og bruk»- litteraturen øker betraktelig i etterkrigstiden, nye tidsskrifter, ukeblader og interiørblader kommer på markedet og anbefalingene er mange og sprikende med hensyn til gardinvalg. I "Skikk og Bruk" fra 1960 skriver arkitekten Odd Brochmann følgende: «I vårt kalde klima er tepper på gulvene og gardiner for vinduene nødvendig for å skape en følelse av lunhet, varme og hygge.» Så mye varmere ble det kanskje ikke med gardinene på 1960-tallet, men de skapte den lunende følelsen. Mangt et hjem hadde fremdeles gardiner med svært mange likhetstrekk med gardinene på slutten av 1800-tallet. Fravær av gardiner var helt utenkelig og valgene mange i "Bryllupsboken – Om å skape et hjem" fra 1964:
Gardiner er noe så selvfølgelig at et interiør ikke regnes som ferdig eller trivelig før de er kommet på plass (...) Gardiner er simpelthen noe vi ikke kan være foruten, uansett hva slags miljø vi ellers vil skape rundt oss. Men gardiner er også en mangfoldighet av muligheter. Alt efter bruksområde, rommets beskaffenhet, vår egen smak og praktiske krav. Det er nok å velge mellom, hovedsaken er bare å velge riktig, slik at vi kan trives med gardinene våre hver dag.
- 1/2
Tidstypiske smårutete kjøkkengardiner i «Teak, TV og tenåringer –1965». Kappen er strategisk plassert på tvers. Slike gardiner har på folkmunne treffende blitt kalt «titte ut – ikke—inn— gardiner»! For hvilken funksjon skulle kappen ellers ha? Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum - 2/2
Soveromsgardiner i «Teak, TV og tenåringer — 1965». De romantiske, storblomstrede gardinene på soverommet til Solveig og Arne Dahl matcher sengeteppet. De er originaler fra 1964 og ble opprinnelig kjøpt på en tur til England. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
Selv om mange interiøreksperter frarådet stormønstrede, fargesprakende gardiner, ble Marimekkos «Unikko-mønster», utformet av den finske designeren Maija Isola i 1965, veldig populært, kanskje særlig blant datidens akademikere. Blomstermønsteret, som fikk sin renessanse på 2000-tallet, ble selve varemerket til Marimekko og setter fremdeles sitt særegne preg på mangt et nordisk hjem. Men på 1970-tallet begynte mange å foretrekke kun levende planter i stuevinduet framfor at de ble trykket på gardinene. Selv om det allerede rundt 1900 fantes gardinløse vinduer kun dekorert med grønne planter, som i ett av vinduene i Carl Larssons kunstnerhjem, var det først på 1970-tallet at det ble anbefalt å la naturen komme inn i hjemmet. «Grønt ute, grønt inne» er bare en av «12 VINDUS-VAKRE IDÉER for enkle, sjarmerende, romantiske, trivelige og utradisjonelle vinduer» i Bonytt nr 9/1979:
Store panoramavinduer virker ofte så krevende og høytidelige – men det er ikke alltid nødvendig å gå til anskaffelse av metervis med dyre gardinstoffer. I denne stuen er det ikke behov for fortrekksgardiner mot innsyn – det er snarere ønskelig å understreke kontakten mellom stuen og de grønne omgivelsene utenfor. Ved å lå grønne planter dominere og danne både 'skogbunn' og klatrende ranker, smelter grønnsværet inne og ute nesten i hverandre. Stuens vinduskrok minner nesten om et drivhus (…).
Men vi får samtidig titte inn i et enkelt lite soverom med gammelrosa farge på gammeldags panel, og under overskriften «Romantikk på kammerset» kan vi lese at man har lov å være litt romantisk når omgivelsene innbyr til det:
Her var det ingen sjenerende utsikt å skjule, ingen uvedkommende blikk å stenge ute – gardinene skal bare gi vinduene en hyggelig ramme, understreke stemningen i soverommet og gi det et bløtt og behagelig lys. Den fasongsydde gardinkappen i blomstret bomullsstoff tar fint opp fargen på den malte panelveggen. Sidegardinene er nyinnkjøpte 'gammeldagse' trådgardiner med et enkelt blomstermotiv. Disse festes til siden med brede bånd i samme stoff som gardinkappen. En hvit rullgardin innerst ved vinduet sørger for nattesøvnen i lyse sommernetter.
- 1/1
Den kombinerte stua/arbeidsrommet hos Tove Kvalstad og Ola Ulset i Wessels gate 15, 1979. I begge stuene i denne Ieiligheten var det gardiner av ubleket lerret, sydd på enklest mulig vis. Ubleket lerret kostet bare rundt 10 kroner per meter og var svært holdbart. Til gardintenger brukte de umalte, avkuttede kosteskaft. Disse ble spikret rett inn i veggen med lange spikere. Store hvite gardinringer av tre med klyper ble tredd inn på stengene. Jan Larsson | Nye Bonytt - Norsk Folkemuseum
Det var altså kun den hvite rullgardinen som hadde den praktiske funksjonen å hindre innsyn og holde natten og sollyset ute. Alt det andre var stemningsskapende pynt.
Selv om ferdigsydde gardiner ble introdusert allerede på 1960-tallet, fikk de sitt store gjennombrudd med interiørkjeden Kid Interiørs reklamekampanjer på slutten av 1990-tallet – «Steikje fine gardine». "Urhusmoren" fra Sunnmøre, Hildegunn Moltubakk, skjønner ikke hvordan noen kan nedlate seg til å kjøpe ferdigsydde gardiner. Men det gjorde folk. Og det tok ikke lang tid før de andre interiørkjedene som solgte tekstiler fulgte etter.
- 1/2
Marimekkos «Unikko— mønster», utformet av den finske designeren Maija Isola, ble introdusert i 1965 og ble svært populært igjen på 2000-tallet, ikke bare som gardinstoff. Anne-Lise Teinsfelt | Norsk Folkemuseum - 2/2
Ferdigsydd gardin med sorte persienner fra Kid Interiør, 1990-tallet. Ferdigsydde gardiner ble introdusert allerede på 1960-tallet, men fikk sitt store gjennombrudd med Kid Interiørs reklamekampanjer på 1990-tallet. Anne-Lise Reinsfelt | Norsk Folkemuseum
På begynnelsen av 2000-tallet var det vanskelig å se hvilke tendenser som preget gardinmoten. Det mest iøynefallende var kanskje nettopp fraværet av gardiner. Andre materialer enn tekstiler og andre teknikker ble også tatt i bruk, som for eksempel lamellgardiner, med den primære funksjonen å skjerme mot sollys. Disse hadde vært vanlige i offentlige miljøer i flere tiår, men med den såkalte minimalismen på 2000-tallet ble de moderne også i private hjem. Den åpenbare estetiske funksjonen med å sette preg på interiøret ved å lune eller myke opp, er fraværende - gardinene skal gjøre så lite ut av seg som mulig. Men på samme tid kunne vi finne overskriften «På tide å kle vinduene» i Bonytt nr 2/2001:
«Nå skal gardinene synes, og det skal være mye av dem. Stilen er ikke så viktig, for 'alt er lov'.»
- 1/1
Soveromsgardiner hos familien Majeed i Rælingen, 2010. Mange norsk-pakistanske kvinner framhever gardinenes betydning i hjemmet og anskaffer seg nye hvert år. Det er viktig at gardinene er dekorative og detaljrike og gjerne laget av eksklusivt stoff. Mange kjøper gardinstoffer, som ren silke, på turer til Pakistan. Ofte syes gardinene også der, siden det er svært mye rimeligere enn i Norge. Juveriya Bhutta | Norsk Folkemuseum
Artikkelen er hentet fra boken "En historiebok i tre etasjer. Boskikk i byen 1879 - 2002" av Morten Bing, Torgeir Kjos og Birte Sandvik.r: